Den av foreldrene som bor fast sammen med barnet, kan etter barneloven § 37 alene ta avgjørelser om «kor i landet barnet skal bu». Bostedsforelderen kan derfor alene bestemme hvor barnet skal bo, og flytte innenlands uten den andre forelderens samtykke.
Samværsforelderen skal tas med på råd og varsles etter barneloven §§ 42 a og 46, men er foreldrene uenige, kan bostedsforelderen likevel flytte med barnet. Samværsforelderen kan da eventuelt bare reise sak for domstolene og be om midlertidig avgjørelse mv. For flytting ut av landet er systemet annerledes, idet begge foreldre med felles foreldreansvar må være enige om at barnet skal flytte til utlandet, eller så må den som vil flytte ha eller få foreldreansvaret alene, jf. barneloven § 40.
Ved delt bosted vil barnet etter barneloven § 36 bo «fast hos begge». Ved delt bosted må derfor begge foreldrene være enige om alle vesentlige avgjørelser om barnet, og dermed også om barnet skal flytte. Mange ønsker derfor delt bosted nettopp for å være sikret mot at barnet flytter unna den andre forelderen. Ved delt bosted må den som ønsker å flytte, således gå til sak dersom partene ikke blir enige.
Flytting er ikke definert i lovteksten, slik at reglene i utgangspunktet gjelder for enhver flytting av barnet, men man tenker normalt på flytting av noe større geografisk avstand, og minimum ut av skolekretsen, slik at barna må bytte skole eller barnehage. Det har ikke vært meningen å omfatte flytting med barna innenfor samme boligområde eller bydel, der barna fortsetter på samme skole eller i samme barnehage mv. At det blir større avstand mellom bostedene til bostedsforelder og samværsforelder, slik at samværene og foreldrekontakten vanskeliggjøres, ligger i kjernen av flyttesakene.
Foreldre kan ha helt legitime grunner til å ønske å flytte, for eksempel mulighet for arbeid, utdanning eller ønske om etablering av familie med ny partner. Mange flytter for å komme seg nærmere familie og nettverk på hjemstedet. Særlig hvis det er et dårlig foreldresamarbeid og mye ansvar på bostedsforelderen, kan det være ønskelig å flytte til hjemstedet for å få hjelp og avlastning. Parter kan ofte hevde at det var forutsatt at man skulle flytte hjem om noen år.
I ekstreme høykonfliktsaker flytter også noen for å slippe unna eksen, og få avstand. En slik forklaring vil normalt ikke være så heldig i en barnefordelingssak, fordi den bryter med hensynet til samlet foreldrekontakt. Det kan bli oppfattet som uttrykk for dårlig emosjonell omsorgsevne at den fraflyttende forelderen ikke ser barnas behov for kontakt med samværsforelderen. I ekstreme saker med trusler, vold og trakassering kan det unntaksvis være et opplagt beskyttelsesbehov som sakkyndig vil forstå, men i de fleste saker vil man forventes å kunne bo noenlunde i nærheten av hverandre også under høykonflikt av hensyn til at barna bør ha god samværskontakt med samværsforelderen.
Flytting er en belastning for barn enten barnet må flytte til et nytt sted, eller barnet blir flyttet fra. Det vil forventes at foreldre strekker seg langt for å unngå å flytte, for å sikre stabilitet og kontakt med samværsforelderen. Særlig for sårbare barn vil flytting være belastende. Barn som nettopp har opplevd et samlivsbrudd eller fortsatt foreldrekonflikt vil som regel være sårbare barn som ikke tåler for store endringer som en tilleggsbelastning, slik at det vil tale mot flytting at barna er spesielt sårbare. Barnet vil da i mindre grad tåle å etablere seg på et nytt sted med ny skole, få nye venner, nye omgivelser osv., jf. Prop.161 L (2015–2016) side 40 og 41:
«Det ble påpekt at det kan være en belastning å flytte fordi barnet kan miste nærheten til den andre av foreldrene, og fordi det blir skilt fra venner, skole og nærmiljø. Flytting kan også bidra til å heve konfliktnivået mellom foreldrene. På den annen side kan det være nødvendig for den ene av foreldrene å flytte, blant annet på grunn av utdanning, mulighet til å ta arbeid, arbeidstider, økonomi, familie og sosialt nettverk».
I tillegg til å få redusert kontakt med en av foreldrene, vil det også være en belastning for barn å miste kontakten med venner, lærere på skolen, familie og naboer mv., jf. Prop.161 L (2015–2016) side 37:
«Uavhengig av grunnene til å flytte, vil en flytting kunne medføre at en fungerende samværsordning blir mer tungvint og at samværsomfanget i noen tilfeller reduseres sterkt. Barn som har hatt tett kontakt med begge foreldrene, vil kunne oppleve at den nære kontakten og hyppige samværet faller bort som følge av flyttingen. Det vil ofte være ønskelig at foreldre blir boende i nærheten av hverandre etter et samlivsbrudd, slik at barnet kan ha mye kontakt med begge. Flytting kan føre til at barnet må bytte skole og flytte fra nærmiljøet, og dermed miste kontakt med venner og annet nettverk».
Etter barneloven § 48 første ledd skal avgjørelse om flytting innenlands «først og fremst rette seg etter det som er best for barnet». Hva som er barnets beste må vurderes konkret, og alle relevante momenter må tas i betraktning, jf. bl.a. Rt-2010-216 avsnitt 26 og HR-2019-1230-A avsnitt 36.
Flytting innenlands – og særlig dersom det flyttes langt av gårde til en annen kant av landet – vil på grunn av geografisk avstand redusere og vanskeliggjøre god samlet foreldrekontakt, slik at det vil bli mindre kontakt med den forelder som blir værende på barnas hjemsted ved flytting. Tilsvarende blir det lite kontakt med den forelder som skal flytte også, dersom barnet blir igjen på barnets hjemsted.
Etter barneloven § 48 må fordelene ved å flytte for barnet, veie tyngre enn de ulemper flyttingen medfører. Den sakkyndige vil her ta utgangspunkt i flyttingen sett fra barneperspektivet, og se på hva barnet vil føle, savne og gå glipp av både ved flytting og dersom barnet blir igjen for å bo hos den forelder som ikke flytter. Det barnet vil føle, savne og gå glipp av ved flytting, vil gjelde både kontakten med foreldrene, behovet for de ulike foreldreegenskapene i den aktuelle situasjonen barnet er i og ytre forhold som skole, barnehage, venner, familie, nettverk og fritidsaktiviteter mv.
Videre ved siden av barneperspektivet, vil man også forsøke å lage en prognose på hvilket bosted barnet vil ha med bosted på hjemstedet eller på stedet det skal flyttes til. Tilknytning for spesielt små barn, og foreldreegenskaper der særlig emosjonell omsorg, fokus på god samlet foreldrekontakt og demping av foreldrekonflikt, vil være viktig som i alle andre barnefordelingssaker. Man vil ved vurderingen av prognose se på hvilke tilbud, nettverk og ressurser som er på hjemstedet, og hva som er på stedet man skal reise til. Av den grunn er det ofte lurt av den forelder som vil flytte å gi mest mulig informasjon om skole, barnehage og nettverk som barnet vil ha på det stedet som det skal flyttes til, slik at den sakkyndig kan overbevises om at det er gode, trygge og forutsigbare rammer dit barnet skal flytte.
Om samvær kan praktiseres lettere ved et av bostedene og ellers gi bedre samlet foreldrekontakt, vil også ha betydning, men Høyesterett la til grunn i HR-2020-1843-A avsnitt 70 at «Avstanden setter klare grenser for hvor ofte det vil kunne være samvær, uansett hvem barna bor hos». Således vil hensynet til samlet foreldrekontakt ha mindre betydning i flyttesaker der avstanden mellom bostedene setter begrensninger uansett, med mindre en av foreldrene er klart negativ til at det skal være samvær med en som har god samværskompetanse.
I HR-2019-1230-A er det lagt til grunn at vurderingen av barnets beste alltid må skje konkret «ut frå kva for eit av dei alternativa som ligg føre, som best vil tryggje oppveksten og utviklinga til borna, etter ei konkret vurdering av alle dei relevante momenta i saka» (avsnitt 39). Videre er det uttalt i HR-2019-1230-A avsnitt 37 at «Vurderinga av kva som er til beste for barnet er ikkje ei tradisjonell provvurdering. Det er tale om ei brei framtidsretta vurdering av dei alternativa som ligg føre, der ein veg moglegheitene for at det blir betre opp mot risikoen for at det blir verre. Ein kan til dømes ikkje sjå bort frå konkrete risikofaktorar sjølv om dei er mindre sannsynlege».
Risikoen er av mange oppfattet som å ligge hos den fraflyttende forelder på generelt grunnlag, idet særlig eldre barn vil være knyttet til skole venner osv. I HR-2019-1230-A (avsnitt 37-39) er det imidlertid klart lagt til grunn at det ikke påhviler fraflyttende forelder noen bevisbyrde/tvilsrisiko for at det vil være til barnets beste for barnet å flytte, og at det heller ikke gjelder «ein presumsjon for at status quo ville vera til barnets beste».
Sårbare barn vil man være varsomme med å flytte, fordi de vil kunne tåle tap av venner og kjente omgivelser ved flytting til et annet bosted, dårligere enn mer robuste barn. Spesielt hvis barna har utvist tegn på skjevutvikling som forsinket språk og motorikk hos små barn, eller for større barn gjennom fravær av interesse, oppmerksomhet og konsentrasjon i skole eller sosiale sammenhenger/samtaler. Andre tegn på sårbarhet er avvikende atferd fra tidligere atferd, slik som kontaktvegring, sosial tilbaketrekning, passivitet og avflatethet for alderen. Hvis barna følges opp av BUP, psykolog eller har pedagogisk støtte mv. vil det også kunne være et problem i forhold til flytting at behandlingen eller det pedagogiske opplegget vil stoppe opp, flytting vil kunne påvirke behandlingen negativt eller at behandlingen må flyttes over til behandlere som barnet ikke kjenner.
Domstolene utviser generelt en viss tilbakeholdenhet med å flytte barn flere ganger over få år eller innenfor samme barnefordelingsprosess. Bakgrunnen for en slik praksis er at det vil være en tilleggsbelastning å flytte etter at barnet har etablert eller reetablert seg, og gjerne spesielt hensyntatt den stressbelastning barnet har etter samlivsbruddet fra høyt konfliktnivå og lojalitetskonflikt mv. Det vil derfor tale mot en ny flytting i en sårbar situasjon, dersom barna allerede har flyttet på seg noen ganger de seneste årene.
Status quo-hensynet er ved siden av sårbarhet hos barna sentralt i flyttesaker, selv om det i HR-2019-1230-A (avsnitt 37-39) er uttalt at det ikke gjelder «ein presumsjon for at status quo ville vera til barnets beste». Flytting vil innebære en endring av status quo for barna (at situasjonen forblir den samme), og man snakker i den forbindelse om risikoen for miljøskifte. Man er usikker på hvordan et miljøskifte vil påvirke barnet, når de allerede ofte er sårbare under en foreldrekonflikt. I rettspraksis er det derfor uttalt flere steder at dersom man skal endre en velfungerende ordning, kreves en viss sannsynlighet for at en flytting vil medføre fordeler for barnet, jf. Rt-1996-420 (side 427) og Rt-2007-376 avsnitt 22». Det må gjerne kreves klar overvekt av fordeler ved flytting ut fra andre hensyn og/eller risiko for å bli boende i samme omsorgsbase, jf. Rt-1985-467 (s. 472), der Høyesterett uttaler: «Det bør kreves en overvekt av hensyn for å foreta en flytning».
Det betyr at dersom barna trives godt på skolen, fungerer bra sosialt osv., men er sårbare, vil man være varsomme med å endre en situasjon i det ytre miljø som fungerer bra for barna. Hvis barnet har sosiale problemer på skole eller ikke trives i barnehagen mv., kan dette også slå inn motsatt, slik at flytting oppfattes som en mulighet til å få en ny start for barnet. Flytting vil lettere kunne skje dersom barnet er robust, utadvent og tilpasningsdyktig.
Status quo-hensynet får særlig betydning for noe eldre barn, der venner og fritidsaktiviteter er viktigere å beholde i livet enn for mindre barn. Samtidig må status quo veies mot tilknytningen til den forelder som ønsker å flytte. Dersom tapet av for eksempel primær omsorgsgiver vil være mer stressende for barnet, og omsorgstilbudet på stedet det skal flyttes til fremstår som et godt alternativ, kan det være at hensynet til status quo må vike. Det samme gjelder dersom forskjeller i foreldreegenskapene i forhold til barnas konkrete behov, taler for flytting med den fraflyttendeforelder.
Her vil barnas mening naturligvis veie tungt i saker der barnet skal høres om flyttespørsmålet, der barnet vil bli spurt om hva barnet vil savne ved flytting til et nytt sted, om hvor mye barnet vil savne den fraflyttende forelder om barnet blir igjen osv. Hvis barnet helt tydelig ønsker å flytte og er klar over hva barnet vil etterlate seg og gå glipp av ved flytting, vil barnets mening ofte vektlegges, med mindre barnets mening er påvirket av press eller forventninger fra den forelder som ønsker å flytte. Man vil derfor forsøke å finne frem til hva barnet egentlig vil, og hva barnet egentlig føler om flytting, samt om barnet virkelig forstår konsekvensene av flyttingen når barnet sier sin mening om flyttespørsmålet.
Hvis barna er preget av lojalitetskonflikt i flyttespørsmålet, vil det også kunne være at det vil være emosjonelle belastninger og risikomomenter knyttet til å fravike barnas ønske om å flytte med en forelder som kan være uttrykk for en tilknytning til primær omsorgsgiver, jf. HR-2020-1843-A avsnitt 72 og 72:
«(71) Barna har hatt mor som sin primære omsorgsperson gjennom hele livet. Hun har gitt dem en trygg og god oppvekst. Begge barna har gitt uttrykk for at de ønsker å bo hos mor og ha samvær med far, selv om særlig den ene datteren er plaget av en lojalitetskonflikt. Som tidligere nevnt mener den sakkyndige at en flytting til far vil påføre barna en betydelig emosjonell belastning og øke risikoen for skadevirkninger på sikt, og at denne risikoen er langt høyere enn risikoen for skadevirkninger knyttet til redusert kontakt med far med bosted hos mor.
(72) Gitt at barna i utgangspunktet er velutviklede og harmoniske med et godt forhold både til mor og far og med god kjennskap til fars hjemmemiljø fra før, kan det spørres om hvor stor risikoen egentlig er. Jeg synes likevel det er vanskelig å se bort fra de risikomomentene som den sakkyndige har pekt på etter å ha snakket med begge barna flere ganger under sakens gang for domstolene. Denne risikoen må sammenholdes med de karaktertrekk ved far som – slik jeg også har vært inne på – lett kan bli en ulempe i møtet med døtrenes økte emosjonelle omsorgsbehov ved en flytting av fast bosted. Samlet sett viker jeg derfor tilbake fra å flytte barnas faste bosted fra mor, som de har bodd hos hele livet, til far».
Det vil være positivt for flyttemulighetene om barna kjenner stedet de skal flytte til fra før, enten gjennom å ha bodd der tidligere eller ha vært på ferie der i mange år for å besøke familie osv. Om barna har venner, bekjente og familie der vil også være positivt. I LB-2020-13434 ble det vektlagt at det ville være overkommelig for barna å flytte tilbake dit de bodde før, siden de var vokst opp i det lokalmiljøet:
«Hensynet til å unngå endring av den situasjonen som er etablert etter tingrettens dom, er etter lagmannsrettens syn ikke noe tungtveiende moment ved valg av fast bosted. Tilbakeføring til mor ville riktignok på ny innebære at barna ble utsatt for nok en endring, med den utryggheten som dermed kan oppleves. Betydningen av dette ville imidlertid være begrenset, siden barna kun har bodd hos far en kort periode, og ikke minst fordi barna i tilfelle ville flytte tilbake til mor og det lokalmiljøet de er oppvokst i».
Ved flytting innenlands er det i dag krav om varsling om flytteplanene minst 3 måneder før flytting, samt at den som skal flytte med barnet må kreve mekling dersom samværsforelderen nekter, jf. barneloven § 42a. Varslingsfristen var tidligere seks uker, men ble senere utvidet til tre måneder fra 2018. Det er viktig å ha med seg at begge foreldre (også samværsforelderen) må varsle minst tre måneder før om de ønsker å flytte i Norge, men bare den som vil flytte sammen med barnet må kreve mekling, dersom det ikke samtykkes til flyttingen. Kravet om å varsle og eventuelt kreve mekling ved ønske om å flytte er nedfelt i barneloven § 42a:
«Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.
Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.»
Det er ikke noen formkrav til et varsel om flytting, men varselet må gi den andre av foreldrene klar og tydelig beskjed om flytteplanene, slik at det gir en tilskyndelse til å drøfte de spørsmålene som flyttingen aktualiserer, jf. Prop.102 LS (2014–2015) side 113. Det forekommer svært ofte tvist om det er blitt varslet i samsvar med loven i flyttesaker, slik at det anbefales at varsling skjer skriftlig og på en tydelig og forståelig måte. SMS og e-post er mer enn godt nok for å ha varslet etter loven, men man bør unngå å forlate seg på kun muntlig varsling, da det ofte vil være uenighet da om det er varslet innenfor lovens tre måneders frist.
Videre følger av barneloven § 46 at «Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten». Den forelderen som får redusert samvær på grunn av flytting, skal således få forklare seg om flyttingen.
I HR-2011-2229-A – Rt-2011-1564 avsnitt 36 er det uttalt at formålet med varslingsplikten er
«å gi foreldrene tid og anledning til å tenke gjennom situasjonen, drøfte hvordan flyttingen vil virke inn på samværet og om det bør foretas en ny vurdering av hvor barnet skal bo fast, og eventuelt gå til mekling og rettssak dersom de ikke blir enige, jf. Ot.prp.nr.104 (2008–2009) side 43 og 44»
Tidsfristen på tre måneder gjør det også mulig å innlede en rettslig prøving av spørsmålet om fast bosted og be om midlertidig avgjørelse før flytting kan finne sted, jf. HR-2020-1843-A avsnitt 59.
Plikten til å mekle før flytting finner sted etter barneloven § 42a er forklart slik i Prop.161 L (2015–2016) side 46 og 47:
«Departementet mener det ikke er ønskelig at en bostedsforelder flytter med barnet uten at foreldrene har drøftet og forsøkt å komme til enighet om hvor barnet skal bo fast og en ny samværsordning. Foreldrene har plikt til å lytte til barnet og legge vekt på barnets mening før de inngår en avtale. Foreldrene kan snakke med barnet hjemme, eller de kan få hjelp til å innhente barnets mening i forbindelse med mekling. Det er viktig at foreldrene utnytter den hjelpen mekler kan tilby, og ikke avslutter meklingen etter den ene obligatoriske timen i tilfeller hvor de ikke har kommet til enighet og saken er egnet for videre mekling».
Høyesterett la til grunn i HR-2020-1843-A at hvis varslingsplikten ikke overholdes, skal manglende varsling ikke gi noen sanksjoner, idet flyttespørsmålet skal skje etter en vurdering av barnets beste som individvurdering (barneperspektivet), og ikke som gruppevurdering der retten kan se hen til at det av preventive grunner kan være bra for barn som gruppe at det sanksjoneres mot manglende varsling.
Flytting uten forutgående varsling vil imidlertid kunne få betydning i barnets beste-vurderingen om bosted, eksempelvis gjennom dårlig vurdering av forelderens emosjonelle omsorgsevne eller evne til å tilrettelegge for god samlet foreldrekontakt. Retten skal derfor ikke nekte flytting til en part som ikke har varslet korrekt etter loven, dersom det likevel ut fra andre hensyn er til barnets beste å flytte. Høyesterett uttaler likevel i HR-2020-1843-A avsnitt 66: «At mor flyttet uten å overholde varslingsplikten, taler ikke til hennes fordel ved vurderingen av hvor det vil være best for barna å ha fast bosted». Videre ble det uttalt i HR-2020-1843-A avsnitt 69 at flytting uten påbudt varsling vil kunne «si noe om omsorgsevnen til den av foreldrene det gjelder». Det er også verdt å merke seg at mindretallet på to dommere i HR-2020-1843-A kom til motsatt resultat, og mente at brudd på varslingsplikten burde få konsekvenser for bostedsspørsmålet (avsnitt 84).
Det er svært vanlig med midlertidige avgjørelser i flyttesaker. Midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 («førebels avgjerd»), kan gjelde «foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, og samvær». Ofte begjæres midlertidig avgjørelse om fast bosted for å rekke å flytte eller for å hindre en varslet flytting før skolestart eller barnehage, hvilket kan være risikofylt.
En midlertidig avgjørelse som sier ja eller nei til flytting, vil langt på vei gi status quo-virkninger på enten det nye stedet eller det gamle hjemstedet til barna, slik at det etter en midlertidig avgjørelse om bosted kan bli vanskeligere å få flyttet barnet eller flytte barnet tilbake ved dom i hovedsaken. Domstolene vil oftere vektlegge status quo ved midlertidige avgjørelser enn i hovedsaken, såfremt ikke barnet lider overlast der det bor fast eller hensyn som tilknytning blir avgjørende for saken mv., jf. eksempelvis LB-2020-124648.
Domstolenes tilbakeholdenhet med å endre status quo ved midlertidige avgjørelser, innebærer at man bør vurdere nøye om man bør avvente en avgjørelse til hovedforhandling når saken er fullt ut utredet. I mange saker vil det imidlertid ikke være mulig å vente, dersom eksempelvis flytting skal skje rett før barnet skal begynne på skolen. Dersom barnet begynner på skolen, vil det fort oppstå status quo-virkninger knyttet til det, og den som har bosted der barnet har begynt på skolen, vil naturligvis søke å tegne et bilde av stor trivsel på den nye skolen osv.
I noen saker bør det på grunn av domstolenes tilbakeholdenhet med å endre status quo ved midlertidige avgjørelser, avventes å kreve midlertidig avgjørelse for flytting før saken er fullt utredet, jf. eksempelvis LB-2019-104988:
«Ved en midlertidig avgjørelse for et begrenset tidsrom, fram til utpå høsten 2019, vil hensynet til å unngå et mulig unødvendig miljøskifte for barnet veie tungt. Lagmannsretten har merket seg at partene er uenige om barnet har en sterkere tilknytning til sin mor enn til sin far. Ettersom faren under samlivet og etter bruddet har hatt mye kontakt med barnet og partene i hvert fall det siste året har praktisert en ordning der barnet har vært like mye hos begge foreldre, kan ikke lagmannsretten se annet enn at barnet mest sannsynlig uansett har en sterk tilknytning til sin far. Partene er enige om at barnet er velfungerende og robust.
Lagmannsretten er videre enig med tingretten i at barnets uttalelser i samtalen med dommeren ikke er helt entydige og at den rettsoppnevnte sakkyndige i sitt arbeid bør snakke med barnet og gjøre observasjoner av tilknytningen til foreldrene. For den midlertidige avgjørelsen kan det ikke legges avgjørende vekt på at barnet til dommeren i tingretten sa at hun «egentlig» har lyst til å bo i [sted2], jf. barneloven § 31. Uttalelsen trekker i retning av at barnet som en midlertidig ordning skal ha fast bosted hos moren i [sted2], men hensynet til å unngå et miljøskifte som kan vise seg å være unødvendig, må etter en samlet vurdering i denne saken veie tyngre. En – eventuell – flytting til moren i [sted2] bør vente til den sakkyndige vurderingen foreligger og tingretten i hovedsaken har avgjort bostedstvisten. Lagmannsretten er også enig med tingretten i at partenes kommunikasjonsproblemer og de konsekvenser de kan få for best mulig samlet foreldrekontakt, taler for at barnet som en midlertidig ordning har fast bosted hos far»
I flyttesaker er det for øvrig slik at samværsforelderen alltid kan reise ny sak om barnefordelingen dersom barnet flyttes til et annet sted i landet, selv om det foreligger en rettskraftig avgjørelse eller rettsforlik fra tidligere. Kravet om «særlege grunnar» for å reise endringssaker kreves da ikke etter barneloven § 63 annet ledd, og man har derfor alltid rett til å få behandlet en flyttesak. Det følger der av barneloven § 63 annet ledd i.f. at forelderen kan reise ny sak om barnefordelingen dersom «ein av foreldra har flytta med barnet utan at foreldra var samde».