Etter barneloven § 40 må begge foreldrene samtykke til at barnet skal flytte til utlandet dersom de har foreldreansvaret sammen. Ved flytting innenlands er løsningen motsatt, slik at flytting innenlands kan bestemmes av bostedsforelderen alene.
Det betyr at den som ønsker å flytte til utlandet med barna, eller som ønsker å hindre en flytting til utlandet (hvis man er uten foreldreansvar), må reise sak om å få ha foreldreansvaret alene etter barneloven § 40, dersom ikke begge foreldrene er enige om at barna skal bo i utlandet for en periode. I HR-2019-1230-A avsnitt 37 er det uttalt at det er den som ønsker å flytte til utlandet som plikter å ta ut søksmål.
Det samme gjelder dersom det bare er barnet som flytter, eller dersom barnet skal ha et lenger utenlandsopphold enn en kortere utenlandstur (antatt ikke over 4 uker i juridisk teori, mens andre har argumentert for at opptil 3 måneder er innenfor under henvisning til LG-1999-412 – RG-1999-1555 (237-99), jf. ordlyden i barneloven § 40 annet ledd «barnet skal flytte ut av landet eller ta opphald utanfor landet utover stuttare utanlandsferder».
Det følger i den forbindelse av barneloven § 56 første ledd tredje punktum at «Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar». Hvis samværsforelderen av en eller annen grunn ikke har foreldreansvaret, kan flytting til utlandet stanses gjennom å reise sak etter barneloven § 40 tredje ledd – som da sier at barnet ikke må «flytte ut av landet før saka er avgjort».
Den som planlegger å flytte utenlands med barnet plikter lik som ved flytting innenlands å varsle den andre forelderen minst tre måneder før etter barneloven §§ 42a:
«Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.
Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.»
Det er viktig å ha med seg at begge foreldre må varsle minst tre måneder før om de ønsker å flytte ut av Norge, men bare den som vil flytte ut av landet med barnet må kreve mekling, dersom samværsforelderen ikke samtykker til flyttingen.
Videre følger av barneloven § 46 at «Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten». Den forelderen som får redusert samvær på grunn av flytting til utlandet, skal således få forklare seg om flyttingen. Bestemmelsen forutsetter en plikt til å varsle den samværsberettigede før avgjørelsen treffes.
Hvis varslingsplikten ikke overholdes, er det formelt ingen sanksjoner, men fremgangsmåten ved flytting kan få betydning i barnets beste-vurderingen på om barnet får flytte utenlands med forelderen, eksempelvis forelderens emosjonelle omsorgsevne eller evne til å tilrettelegge for god samlet foreldrekontakt.
Den forelder som ønsker å flytte med barna til utlandet, kan ikke reise før saken er rettskraftig avgjort, med mindre det også avsies midlertidig avgjørelse på at den utflyttende forelderen skal ha foreldreansvaret alene. I slike tilfeller må det eventuelt begjæres utsatt iverksettelse av tingrettens midlertidige avgjørelse etter tvisteloven § 19-13, dersom det er gitt midlertidig avgjørelse på at bortflyttende forelder skal ha foreldreansvaret alene. Normalt vil man imidlertid måtte avvente ankebehandlingen av en sak også, før man kan flytte utenlands med barna.
Flytter den ene forelderen rent faktisk uten å ha fått foreldreansvaret alene først, vil flytting til utlandet med barnet være ulovlig barnebortføring. Barnet vil jurisdiksjonsmessig fortsatt anses for å være bosatt i Norge. Saken vil når barnet er tatt med til utlandet uten tillatelse gå i Norge etter norske regler etter norsk jurisdiksjon etter barneloven § 82, jf. Rt. 1996 s. 1332 og Rt. 2011 s. 1564. (Se mer om dette her og her).
Det vil øke sjansene for å få reise utenlands med barnet at varslingsplikter er overholdt, og at det er kjørt en ryddig prosess med informasjon så tidlig som mulig. Det er presisert i rettspraksis at selvtektshandlinger uten å varsle mv. ikke skal stenge for at barnet blir boende med den forelder som har tatt med barnet til utlandet, idet det uansett er barneperspektivet og barnets beste som skal avgjøre saken, jf. LA-2012-142862:
«Det er ingen tvil om at mor har teke seg til rettes, og i strid med barnelova § 40 fyrste ledd andre punktum, jf. andre ledd, flytt med barnet til utlandet. Ei slik sjølvtekt bør rimelegvis ikkje påskjønast, slik ankemotparten har halde fram. Dersom mor får medhald i at barnet førebels skal bu fast saman med henne, og ho blir verande på Færøyane, vil det skape vanskar både for fars kontakt med barnet og for gjennomføringa av barnefordelingssaka for norske domstolar.
På den andre sida kan ei slik sjølvtektshandling ikkje i seg sjølv stengje for at vedkomande forelder likevel får medhald i ei førebels avgjerd etter barnelova, jf. for så vidt Rt-1997-672. Det er under alle omstende omsynet til barnet som må vege tyngst, ikkje dei prosessuelle implikasjonane av den førebelse avgjerda. Lagmannsretten vil nemne at vurderingstemaet er eit anna etter barnebortføringslova § 12 (b) andre alternativ, jf. Rt-1993-881, som gjeld attendelevering av bortførte barn etter Haagkonvensjonen»
Er det grunn til å tro at en forelder planlegger å bortføre barna, kan den andre forelderen be om at det fastsettes utreiseforbud, dersom det er «uvisst om barnet vil kome attende», jf. barneloven § 41 første ledd annet punktum. Hvis det haster med fastsettelse av utreiseforbud, kan politiet nedlegge foreløpig utreiseforbud frem til saken behandles av domstolen. Ved utreiseforbud skal barnet føres ut av passet til den forelderen som ønsker å reise, eller barnet eget pass skal trekkes tilbake, jf. passloven § 7.
Reglene i barneloven § 40 gjelder også «opphold i utlandet» som avgrenses mot «stuttare utanlandsferder» etter barneloven § 41, som er kortere utenlandsreiser på normalt ikke mer enn 4 uker. Det kreves derfor i utgangspunktet samtykke eller foreldreansvaret alene, dersom barna skal ha lengre opphold i utlandet, uten at det formelt meldes flytting eller barna begynner på skole i utlandet osv. Ovennevnte gjelder også om et avtalt opphold blir forlenget eller endret, eller dersom barna blir etterlatt i utlandet hos for eksempel besteforeldre mv., jf. barneloven § 40 andre ledd.
Etter barneloven § 48 første ledd skal avgjørelse om flytting med barn ut av landet «først og fremst rette seg etter det som er best for barnet». Hva som er barnets beste må vurderes konkret, og alle relevante momenter må tas i betraktning, jf. bl.a. Rt-2010-216 avsnitt 26 og HR-2019-1230-A avsnitt 36.
Flytting til utlandet vil på grunn av geografisk avstand og i noen tilfeller også tidsforskjell, redusere og vanskeliggjøre god samlet foreldrekontakt, slik at det vil bli mindre kontakt med den forelder som blir værende i Norge ved flytting. Tilsvarende blir det lite kontakt med den bortreisende forelder også, dersom barnet blir igjen i Norge. Risikoen er av mange oppfattet som å ligge hos den fraflyttende forelder, idet særlig eldre barn vil være knyttet til norsk skole og ha norske venner osv.
I HR-2019-1230-A (avsnitt 37-39) er det imidlertid klart lagt til grunn at det ikke påhviler fraflyttende forelder noen bevisbyrde/tvilsrisiko for at det vil være til barnets beste for barnet å flytte utenlands, og at det heller ikke gjelder «ein presumsjon for at status quo ville vera til barnets beste».
Vurderingen av barnets beste må derfor alltid skje konkret «ut frå kva for eit av dei alternativa som ligg føre, som best vil tryggje oppveksten og utviklinga til borna, etter ei konkret vurdering av alle dei relevante momenta i saka» (avsnitt 39). Videre er det uttalt i HR-2019-1230-A avsnitt 37 at «Vurderinga av kva som er til beste for barnet er ikkje ei tradisjonell provvurdering. Det er tale om ei brei framtidsretta vurdering av dei alternativa som ligg føre, der ein veg moglegheitene for at det blir betre opp mot risikoen for at det blir verre. Ein kan til dømes ikkje sjå bort frå konkrete risikofaktorar sjølv om dei er mindre sannsynlege».
Selv om kravet retten skal ta stilling til, formelt vil være spørsmål om foreldreansvaret, vil avgjørelsen måtte vurdere om barnet på både kort og lang sikt bør vokse opp hos den ene forelderen i Norge eller hos den andre i utlandet. Retten og den sakkyndige vil da ikke bare se på barnets mening, status quo-hensyn, tilknytning, barnets sårbarhet, mulighetene for samlet foreldrekontakt og foreldreegenskaper, men også på kulturell identitet, tilknytning til landet det skal reises til, materiell levestandard i Norge vs. landet det skal flytte til, sikkerhetssituasjon, familienettverk i begge land og muligheter for utdannelse og jobbmuligheter for barna ved overgang til voksenlivet.
Selv om en presumsjon for status quo er avvist av Høyesterett i sak HR-2019-1230-A, vektlegges ofte status quo ved at det etter rettspraksis kreves en viss sannsynlighet for at en flytting vil medføre fordeler for barnet, dersom man skal endre på en vel fungerende ordning, jf. Rt-1996-420. Samtidig vil tilknytning og barnets egne preferanser kunne veie tungt.
Ved flytting til utlandet må man også se hen til hva barnet vil gå glipp av ved å være mye borte fra den bortreisende forelder, dersom barnet blir igjen i Norge. Det er derfor Høyesterett i HR-2019-1230-A avsnitt 37 uttaler at en må veie «moglegheitene for at det blir betre opp mot risikoen for at det blir verre. Ein kan til dømes ikkje sjå bort frå konkrete risikofaktorar sjølv om dei er mindre sannsynlege». Av den grunn må det også ses hen til risikofaktorer og risikoen for at det blir verre for barnet å være igjen i Norge uten den bortreisende forelder.
I HR-2019-1230-A hadde den italienske moren gitt uttrykk for at hun følte seg alene og ensom i Norge, og følte et vedvarende savn av hjemstedet i Italia. Den sakkyndige hadde pekt på at hun var sliten og var urolig for henne psykiske helse – og at det var en risiko for at mors omsorgsevne ble redusert dersom hun og barna skulle bli boende i Norge. Høyesterett fant at en flytting til Italia best ville trygge barnas oppvekst og utvikling, og at de ville få en mer robust omsorgsbase der.
Videre vil barnas sårbarhet også kunne være viktig i saker med flytting til utlandet. Å flytte til utlandet vil innebære at det brytes med venner, skole, barnehage osv. til et forskjellig sted med ofte noe forskjellig kultur fra det barnet er vant med. Et sårbart barn som er preget av foreldrekonflikt, og spesielt barn som utviser tegn på skjevutvikling som atferdsproblemer og konsentrasjonsproblemer i skole eller barnehage, vil det ofte være enda viktigere å skjerme fra tilleggsbelastninger som å måtte forholde seg til et nytt miljø og måtte skaffe nye venner osv., jf. eksempelvis LB-2017-152866:
«På denne bakgrunn er det den sakkyndiges klare anbefaling at C bør bli boende fast hos far. Som det heter i erklæringen for tingretten, vil «[n]ok en endring av hans bo- og livssituasjon … kunne få dramatiske psykososiale følger for ham uten at dette i psykologfaglig forstand kan begrunnes ut i fra hverken rimelighet eller nødvendighet». For lagmannsretten la han til at han derfor sterkt fraråder at C må etablere seg på nytt i USA. Lagmannsretten slutter seg til psykolog Henriksens vurderinger».
Det følger av barneloven § 60 at «førebels avgjerd» kan gjelde «foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, og samvær». Det kan dermed avsies midlertidig avgjørelse om foreldreansvaret ved flytting til utlandet frem til hovedsaken er avgjort, jf. HR-2011-2107-U, sml. Rt. 2000 s. 185. Midlertidig avgjørelse forutsetter imidlertid at saken er tilstrekkelig opplyst, der det må tas særlige hensyn til at flytting til utlandet endrer forutsetningene for barna og muligheten for god samlet foreldrekontakt dramatisk. Videre vil det ved flytting til utlandet raskt kunne oppsto status quo-virkninger ved etablering i et nytt land som taler mot tilbakeføring senere i saken, jf. LB-2015-145243:
«Lagmannsretten er enig med tingretten i at det er til barnets beste at hun foreløpig skal bo fast hos moren. Både far og mor har hatt en sentral rolle i omsorgen for C, men lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å tilsidesette tingrettens vurdering om at moren må anses som primæromsorgspersonen. Det vises dessuten til at C etter samlivsbruddet har bodd fast hos moren. Det framgår for øvrig av anketilsvaret at B og C flyttet til [by i Danmark] umiddelbart etter kjennelsen i tingretten, og at de er godt etablert. Barnet går også i barnehage der. C trives etter det opplyste godt i sin nye hverdag. Etter lagmannsrettens syn vil det være uheldig om barnet nå skal bryte opp fra denne nyetableringen og flytte til faren i Norge».
Tilsvarende om nyetablert tilstand med status quo-virkninger ble lagt til grunn ved flytting etter midlertidig avgjørelse for tingretten i LE-2018-126249-2:
«Lagmannsretten er imidlertid ikke i tvil om at mor bør kunne flytte til utlandet med C. Dette har lenge også vært den faktiske situasjonen, og gjennom tingrettens midlertidige avgjørelse er det også skapt rettslig grunnlag for slik flytting. Lagmannsretten viser til at Cs hjemsted – med bolig, nærmiljø, barnehage, nær familie – nå er i Slovenia, og at han klart oppfatter sitt hjemland og faste tilholdssted i Slovenia».
Flyttespørsmålet knyttet til foreldreansvaret, kan også gjøres uavhengig av hvem som skal få fast bosted, slik at retten kan beslutte at den med daglig omsorg skal få beholde fast bosted for barna, men at det ikke gis tillatelse til å flytte til utlandet. Det er flere eksempler i rettspraksis på at domstolene skiller i spørsmålene, og kan komme til ulike vurderinger i stedet for å behandle bosted og foreldreansvaret samlet i de sakene hvor tvist om foreldreansvaret egentlig er en tvist om å få flytte til utlandet med barnet. I LB-2020-143619 fikk mor beholde fast bosted, men fikk ikke flytte til Finland med barna:
«Lagmannsretten er heller ikke bekymret for at mors omsorgsevne vil bli vesentlig svekket om hun ikke får flytte med barna til Finland. Mor har i den vanskelige tiden som har gått etter samlivsbruddet, vist at hun har evnet å være en god og robust omsorgsperson for barna, selv om hun har måttet bo i Norge. Mor er heller ikke helt uten nettverk her. Etter det opplyste har hun fått en ny kjæreste her, som har to egne barn. Etter det lagmannsrettens forstår tilbringer de mye tid sammen, og alle barna har møtt hverandre og blitt kjent. Mor jobber også i et vikariat i barnehage, og har opplyst at hun i den senere tid har søkt på flere faste stillinger som hun venter på svar om.
På denne bakgrunn har lagmannsretten etter en samlet helhetsvurdering kommet til at de ikke vil være til barnas beste å flytte med mor til Finland. Lagmannsretten finner derfor at slik flytting ikke skal tillates».