Som nevnt under Hensynet til samlet foreldrekontakt, viser nyere forskning at det er viktigere for barns trivsel og utvikling å ha god kontakt med begge foreldre, enn det er å skjerme barna fra foreldrekonflikt. Barn som involveres i høykonflikt mellom foreldrene og ikke får treffe begge foreldre, vil ofte få en skjevutvikling og være svært sårbare for problemer i voksenlivet som angst, depresjon, problemer i relasjoner, problemer med skole og arbeidsliv mv.
Barn som nekter å treffe en av foreldrene som følge av involvering i foreldrekonflikt, skades således både gjennom stressbelastningene fra foreldrekonflikten, så vel som fraværet av kontakt med den andre forelderen. Mange sakkyndige psykologer kaller med rette slik involvering av barna i en foreldrekonflikt for emosjonell omsorgssvikt, idet forelderen ikke ser barnets behov for kontakt med begge foreldre og fravær av foreldrekonflikt.
I noen saker blir involveringen av barnet med overføring av bostedsforelderens antipatier så sterk at barnet ikke bare avviser samværsforelderen som følge av lojalitetskonflikt, men også har sterke følelser av frykt og avsky for samværsforelderen, slik at det har utviklet seg følelser av fiendtlighet mot egen forelder. I de fleste tilfeller er det gjerne far som opplever at eget barn utvikler angst eller antipatier som følge av at mors følelser er påført barnet.
Saker hvor barnet har utviklet fiendtlige følelser overfor egen forelder kalles av mange for Foreldrefiendtlighetssyndrom (PAS – Parental Alienation Syndrome). Termen ble innført av den amerikanske psykiateren Richard Gardner som i 1987 In 1987 publiserte boken “The Parental Alienation Syndrome and the Differentiation Between Fabricated and Genuine Child Sex Abuse”. Imidlertid er Foreldrefiendtlighetssyndrom ikke en godkjent diagnose, og er videre omstridt som faglig begrep, jf. Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) s. 46:
«Departementet viser til at PAS er et omstridt begrep, og etter det departementet kjenner til er ikke PAS omfattet av det offisielle diagnosesystemet som benyttes i Norge. Det vises for øvrig til kritikken mot begrepet som er inntatt i informasjonsheftet «Barnefordelingssaker der det er påstander om vold. Psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige» (Barne- og likestillingsdepartementet, 2008)»
Foreldrefiendtlighetssyndrom brukes likevel av mange for å beskrive saker, der barna har blitt hjernevasket av bostedsforelderen til å oppleve fryktbaserte og fiendtlige holdninger overfor samværsforelderen. Det er i dag noe mer åpenhet for å vurdere foreldrefiendtlighet som et syndrom, jf. Tidsskriftet «Foreldrefremmedgjøring som helserisiko» (2019) Eivind Meland, Lena Hellblom Sjögren og Frode Thuen:
«Barnets reaksjonsmønstre og symptomer er typiske og kan gjøre det fristende å se på fenomenet som et syndrom. Vi opererer med fem hovedkriterier som karakteriserer sterkt fremmedgjorte barn: Barnet har uttalte negative kognisjoner og emosjoner overfor den forelderen som det ikke vil ha kontakt med. Denne avstandtakingen er uproporsjonal med hva barnet kan fortelle om konkrete opplevelser med forelderen. Barnet er påfallende spaltet mellom fordømmelse av den ene forelderen og idealisering av den andre. Barnet deltar i svertende behandling av den ikke-favoriserte forelderen. Barnet snakker om den ikke-favoriserte forelderen med lånte uttrykk som ikke er aldersadekvate. Barnet snakker i tillegg nedsettende også om den avviste forelderens familie, som det tidligere har hatt god og tillitsfull kontakt med.»
Forskjellen på saker med vanlig lojalitetskonflikt vil være at barn med lojalitetskonflikt er ambivalente (i tvil) om egen relasjon opp mot samværsforelderen og i tvil om avvisningen, mens barn med foreldrefiendtlighetssyndrom ikke er i tvil om avvisningen, slik at avvisningen dermed er total og aggressiv i karakter. Ofte vil barna ha så stor frykt og fiendtlighet for samværsforelderen at barnet får stressreaksjoner av kontakt med samværsforelderen. En slik reaksjon krever og skyldes at barna har blitt utsatt for lojalitetskonflikt og overføring av følelser av frykt, utrygghet og ubehag rundt samværsforelderen fra bostedsforelderen over lang tid og svært intenst, slik at barna har resignert fullstendig og overtatt bostedsforelderens frykt og fiendtlighet for å frigjøre seg fra lojalitetskonflikt og ambivalens. Det er ofte anklager om seksuelle overgrep, psykisk vold og fysisk vold i slike saker, og som brukes for å skape følelsen av utrygghet og beskyttelsesbehov for barnet til å avvise samværsforelderen. Hjelpetiltak og forsøk på å trygge bostedsforelderen gjennom opptrappingsplaner som evalueres av retten og den sakkyndige under saksforberedelsen, vil der ikke hjelpe.
I BUFdis veileder «Samværsvegring» side 47 er det lagt til grunn at overføringen av negative følelser kan skape allianser mellom forelder og barn overfor den andre, som kan betegnes som foreldrefiendtlighet (parental alienation):
«Det som starter som en reaksjon hos barnet på foreldrenes samlivsbrudd eller konflikt (alliance), kan i noen tilfeller utvikle seg til en varig avvisning av en forelder. Barnet kan da ha blitt bærer av den ene forelderens bitterhet og ensidig negative oppfatninger av den andre. I faglitteraturen omtales dette ofte som fremmedgjøring eller foreldrefiendtlighet (parental alienation). Definisjonen på fremmedgjøring/ foreldrefiendtlighet er at barnet konsekvent og over tid uttrykker sterke negative følelser og oppfatninger (hat, raseri, frykt) overfor en forelder, som ikke står i samsvar med barnets faktiske erfaringer med den forelderen. Barnets oppfatning av den avviste forelderen utgjør et brudd med barnets tidligere relasjon til denne forelderen, uten at dette kan forklares tilstrekkelig med at han/hun har handlet slik at barnet har behov for å beskytte seg selv».
I Folkehelseinstituttets rapport «Hvordan forstå og håndtere barn som avviser en forelder: En systematisk kartleggingsoversikt» (2021) Foreldrefremmedgjøring» på side 29, er det beskrevet ulike årsaker til foreldrefremmedgjøring:
«Studiene som rapporterte om foreldrefremmegjøring skriver at den underliggende motivasjonen bak foreldrefremmedgjørende adferd varierer, og at strategiene den allierte forelderen bruker mot den den fremmedgjorte forelderen er mange og varierte. Studiene fant også mange ulike grunner til at barn avviser en forelder. For eksempel, Johnston 2003 fant at flere faktorer bidro til barns negativitet overfor en av foreldrene til fordel for annen: varmt og nært forhold med den foretrukne forelderen, upassende involvering i voksne forhold, barns upassende foreldre/lederrolle i familien, separasjonsangst fra den foretrukne forelderen (vanligst hos yngre barn). På den annen side manglet avviste foreldre i større grad et nært og varmt forhold til barna sine og hadde oftere forsømt eller mishandlet barna sine tidligere. Også i studien til Mone 2011 beskrev både foreldre og barn fra familier som hadde opplevd konfliktfylte samlivsbrudd at barn ble trukket inn i foreldrekonflikten og at de ble oppmuntret til å tjene som mellommenn og foreldrenes fortrolige.
Flere av studiene identifiserte egenskaper og adferd ved den allierte forelderen (som narsissistiske personlighetstrekk og andre personlighetsforstyrrelser, kontrollerende adferd, innlemming av barn i konflikten osv.) som fremmer foreldrefremmedgjøring. I studien av Johnston 2003 var foreldrefremmedgjørende foreldre ofte dårligere på å sette grenser og de hadde problemer med å skille egne følelser fra barnets. Barnet ble ofte den foretrukne forelderens fortrolige og fikk en upassende leder/foreldrerolle i familien. Noen av studiene påpekte at det kan være forhold hos begge foreldrene som påvirker hvorvidt foreldrefremmedgjøring oppstår og at det er viktig å se på det relasjonelle samspillet mellom familiemedlemmene i håndtering av saker. Et eksempel på dette er funnene fra Baker 2006 der enkelte av deltakerne, som så tilbake på opplevelser med foreldrefremmedgjøring i barndommen, beskrev at den avviste forelderen hadde vært for passiv og lite involvert og at de ikke gjorde nok for å opprettholde et positivt og meningsfullt forhold til sine egne barn og på den måten selv hadde bidratt til avvisningen.»
Richard Gardner skriver i sin bok om PAS at barn med Foreldrefiendtlighetssyndrom kjennetegnes ved at den foretrukne forelder ikke kan gjøre noe galt, mens den ikke foretrukne forelder ikke kan gjøre noe riktig. Videre at det ikke var uvanlig at barn med Foreldrefiendtlighetssyndrom fikk endret minnene sine eller overfortolket minner for å rettferdiggjøre følelsen av frykt og fiendtlighet overfor samværsforelderen. Typisk ble barnet derfor besatt av å hate samværsforelderen.
Advokat Øivind Østberg har i artikkelen «Om overgrep og foreldrefiendtlighet» publisert i Advokatbladet 2003 nr. 5 s 38 – (ADV-2003-5-38) beskrevet nærmere det som kjennetegner barn med PAS:
«PAS går ut på at barnet på et faktisk uriktig grunnlag er programmert eller innpodet av den ene forelder til å ta avstand fra, eller i sin alvorligste form, hate den andre forelder. Dette kan typisk opptre i forbindelse med barnefordelingstvister etter samlivsbrudd. Ett symptom er at barnet ikke kan komme på noe positivt eller nyansert å si om den forelder som er målet for hatkampanjen. Et annet er at barnet ikke har skyldfølelse. Et tredje er at barnet refleksmessig gir den ene forelder sin reservasjonsløse støtte og gjentar de anklager som denne forelder framfører mot den andre. Et fjerde er at barnet på fullt alvor hevder at disse anklager er sanne og kommer fra barnet selv. Den forelder som programmerer sitt barn på denne måten trener barnet til å utvikle psykopatiske trekk. Barnet øves til å verken vise empati eller sympati for en egentlig elsket person».
I barnefordelingssaker brukes imidlertid ikke Foreldrefiendtlighetssyndrom som et begrep av de fleste sakkyndige. Sakkyndige bruker heller begrep som overlevelsesstrategi, mestringsstrategi og lojalitetskonflikter for å beskrive mange av de samme mekanismene. PAS-teorien er forskjellig fra disse beskrivelsene ved at årsaken ikke kun kan forklares av foreldrekonflikten (som begge foreldre må ta ansvar for), men gjennom en aktiv og villet handling fra en av foreldrene gjennom hjernevask og stressbelastninger, som til slutt medfører at barnet resignerer som en overlevelsesstrategi og for å støtte opp om den forelder som krever det, og som ofte er i personlig og mental krise. Ved PAS-teorien er det dermed en konfliktdriver som subjektivt kan bebreides og som er ansvarlig for barnas avvisning av en av foreldrene. Videre brukes Foreldrefiendtlighetssyndrom/Parental Alienation Syndrome om situasjoner, der samværsforelderen har god nok samværskompetanse til å ha samvær, slik at det ikke er en rasjonell forståelig grunn til at barnet avviser samværsforelderen.
Ofte brukes konfliktdriveren regelrett manipulasjon overfor barnet for å påvirke barnets virkelighetsoppfatning, og manipulasjon overfor andre som familie, barnehage og skole for å sementere en offerrolle, der samværsforelderen fremstår som en overgriper som barnet må beskyttes mot. Involvering av barnevern, fastlege, skole og barnehage er svært vanlig i slike saker, der instansene bes om hjelp til å beskytte og skjerme barnet.
Trude Haugli og Grethe Nordhelle har skrevet om utfordringene den psykologisk sakkyndige opplever i forhold til å bli utsatt for manipulasjon i barnefordelingssaker i artikkelen «Sikker i sin sak? Om barn, sakkyndighet og rettssikkerhet», Lov og Rett 2014/2:
«En særskilt utfordring møter sakkyndige når de ene parten utviser manipulerende adferd. Essensen i manipulerende adferd er at man presenterer en falsk og/eller usaklig virkelighet på en overbevisende måte, så andre tror på det.
Manipulasjon av sakkyndige er tidligere utdypet av Nordhelle i en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
Sakkyndige undervurderer, som vi alle gjør, at vi blir manipulerte. Møter man en manipulerende part i en begrenset tid, er det lett for denne å være skjerpet på hvordan man presenterer seg, og det er meget krevende å avsløre dette, selv hvis man er spesielt skolert i dette fenomenet. Når det heller ikke er feedback i rettssystemet på at sakkyndig ikke har avslørt manipulerende adferd, vil læringseffekten utebli.
I det skjeve utvalget av foreldre vi møter i barnefordelingssaker, er det høyst sannsynlig mange foreldre som har manipulerende adferd som en del av sin personlighetskarakter. De er med andre ord godt trenet i både å utføre handlinger og å presentere seg på en måte som skaper et uriktig bilde av hvem de er. Både sakkyndige og ansatte i barne- og ungdomspsykiatrien, barnevernet, skole og barnehage kan tro på det skuespillet en dyktig manipulator har iverksatt. Som ledd i de strategiske manøvrene som er utført, vil også den andre forelderens svake sider bli presentert helt ute av proporsjoner.
Eller som Barne- og likestillingsdepartementet uttrykker det: «Overgriper kan fremstille seg selv som ikke misbruker og som et sensitivt offer for usanne påstander … Overgriper kan også sykeliggjøre offeret for å undergrave offerets troverdighet, og offerets reaksjoner på vold kan forvrenges til å handle om dårlige foreldrefunksjoner.»
Tilsvarende er det nevnt at bostedsforelderen ofte blir trodd på sitt narrativ om overgrep fra samværsforelderen i artikkelen «Når barn skades med de beste hensikter» av Eivind Meland, Lena Hellblom Sjögren (Publisert: 13. september 2016 Tidsskrift Norsk Legeforening):
«I omsorgstvister der et barn tvinges til å ta avstand fra en forelder det holdes borte fra, føres barnet inn i slike fremmed- og fiendtliggjørende prosesser. Den forelderen som urettmessig holder barnet borte fra den andre og fra omsorgspersoner fra den utstøtte forelderens familie, får ikke sjelden støtte fra terapeuter, sakkyndige og myndighetspersoner). Ofte er støtten motivert av empatiske overdrivelser og sentimentalitet i forholdet mellom klienten på den ene side og terapeut eller myndighetsperson på den annen. Det er viktig å presisere at i noen tilfeller er den forelderen som holdes borte fra barna, en fare for både barna og den andre forelderen. I APAs håndbok er man tydelig på kun å bruke begrepet «parental alienation» i de tilfeller der den utstøtte omsorgspersonen har akseptable omsorgsevner»
«Hvis barnet mister kontakten med én eller begge foreldre, uten at det gjennom en saklig og upartisk utredning påvises alvorlige mangler og misforhold, er dette å anse som et grovt traumatisk overgrep. Selv om det er et faktum at barn utsettes for mishandling av biologiske foreldre, ønsker ikke den amerikanske psykologforeningen å lukke øynene for at tapt foreldrekontakt uten saklig grunn også representerer et grunnleggende og skadelig overgrep mot barn, på linje med andre former for omsorgssvikt. De sosiale og biologiske konsekvensene av slike traumer er i økende grad kartlagt i litteraturen og omfatter også foreldrefiendtlighet».
Foreldrefiendtlighetssyndrom oppstår primært hos noe større barn, fordi de er store nok til å involveres i voksenkonflikten og forstå og rettferdiggjøre de narrativer om vold, overgrep, ondskap og frykt som bostedsforelderen overfører på dem. Barnets mening vil derfor gjerne vektlegges i saker med foreldrefiendtlighetssyndrom, siden barn over 7 år skal høres i barnefordelingssaker som går for domstolene, og det skal legges stor vekt på hva barnet mener fra 12 års alder, jf. barneloven § 31.
Høyesterett har lagt til grunn at barnets mening skal tillegges mindre vekt i barnets beste-vurderingen dersom barnets mening er påvirket av en foreldrekonflikt, jf. Rt. 2005 s. 682 (avsnitt 42). Imidlertid vil retten og de sakkyndige i de fleste saker følge barnets mening, dersom barnets mening er tydelig og konsistent mot å ha samvær. Hvis barnet ikke gir uttrykk for ambivalens, vil det være vanskelig for mange sakkyndige å anbefale løsninger i strid med barnets utvetydige insistering.
I saker der det kan sannsynliggjøre at bostedsforelderen aktivt vender barnet mot den samværsforelderen og er årsak til barnets samværsvegring og avvisning, skjer det i dag oftere og oftere at retten beslutter bytte av omsorgsbase for å oppnå samlet foreldrekontakt. Bytte av omsorgsbase på grunn av bostedsforelderens motvilje mot samvær har sin rettslige begrunnelse i Rt. 2005 s. 682 (avsnitt 41 og 42), som senere er blitt fulgt opp i flere andre avgjørelser.
Et eksempel på at omsorgsbasen ble flyttet fra mor til far på grunn av frykt for at samværskontakten med far skulle opphøre, har vi i LG-2017-85461:
«I samsvar med den sakkyndiges vurdering, legger lagmannsretten til grunn at det en betydelig risiko for at kontakten med far og hans familie vil opphøre dersom C blir boende hos mor. Det vises til at mor over tid har utvist en sterk motvilje mor far, og hun i strid med faglige råd har motarbeidet kontakten mellom ham og C. På nåværende tidspunkt, er det slik lagmannsretten vurderer det, ikke utsikt til endring i mors holdninger til far. Far på sin side, har gitt uttrykk for at C har sterk tilknytning til mor, og at C har behov for kontakt med mor.
Fast bosted hos far vil således utvilsomt lede til best mulig samlet foreldrekontakt. Det erkjennes at det vil være et stort inngrep i Cs liv å flytte henne fra omsorgsbasen hvor hun har sterkest tilknytning. Det er en risiko for økt sårbarhet hos henne ved at hun på ny vil erfare et relasjonsbrudd. Ved den samlede vurderingen er likevel risikomomentene ved mors omsorg å anse som så alvorlige at hensynet til status quo ikke kan tillegges avgjørende vekt i denne saken. Lagmannsretten legger til grunn, i samsvar med den sakkyndiges vurdering, at risikoen ved et miljøskifte vil være begrenset fordi C allerede har en god relasjon til far. Far bor dessuten fortsatt i fellesboligen og vil søke C inn i barnehagen hvor hun tidligere gikk. I følge den sakkyndige har også far en realistisk forståelse av hvilke utfordringer det vil innebære at han får daglig omsorg for C. Far er positiv til hjelpetiltak, og har vist at han kan nyttiggjøre seg dem. Han har dessuten en arbeidsplass og familie som vil legge forholdene til rette for at han kan utøve god omsorg for C både i en overgangssituasjon og på lengre sikt».
Et annet eksempel på at omsorgen ble flyttet som følge av foreldrefiendlighet i omsorgsbasen har vi i LA-2017-32996, der sakkyndig uttalte følgende:
«Undertegnede er bekymret for guttenes videre utvikling. Det er sannsynlig at deres erfaringer vil påvirke deres kompetanse på å forholde seg i nære relasjoner videre i livet. De later til å oppleve et ansvar for å ta avstand fra sin egen far. Uavhengig av kvaliteten relasjonen, vil et barn naturlig være knyttet til sine omsorgspersoner. Barna påvirkes til å utvikle en lite nyansert forståelse av konflikter i nære relasjoner, og til å utvikle lite hensiktsmessige strategier i slike relasjoner. De overtar mors mistillit til andre mennesker. Dette kan i fremtiden skade deres egne relasjoner til egne framtidige partnere og barn. De står videre i fare for å utvikle varige vansker med egen emosjonsregulering. De utsettes for hendelser de sammen med mor tolker som skremmende, samtidig som mor ikke klarer å trygge barna».
Lagmannsretten la deretter til grunn følgende i LA-2017-32996:
«Det er ikke grunn til å tro at mors påvirkning av barna slik den er beskrevet, vil avta. Dette gir grunnlag for den konklusjon at det er en risiko for at barna fortsatt vil bli utsatt for psykisk skade dersom de blir boende fast hos henne, jf. barneloven § 48 andre ledd. Det vises spesielt til de deler av sakkyndige Trys vurderinger gjengitt ovenfor som lagmannsretten har understreket.
Det framstår for øvrig å være slik, at mor gjennom årene ikke bare har opprettholdt sine egne antydninger, mistanker, bekymringer, engstelser og frykt knyttet til far og hans ivaretakelse av barna, men at hun også har forsterket og utvidet disse, uten at det kan ses å ha vært reelt grunnlag for det. Barna involveres i og påvirkes av dette.
Et eksempel på det er hvordan hun i 2013, i politianmeldelsen og opplysningene til barnevernstjenesten, beskrev hva hun og barna var blitt utsatt for fra far, sammenlignet med beskrivelsen fastlegen ga i september 2016 om at mor daglig i flere år hadde vært utsatt for vold og trusler, og fastlegens opplysning høsten 2017 om at mor og barna hadde levd med vold gjennom 10 år og til stadighet ble utsatt for trusler. Som nevnt legges det til grunn at fastlegens beskrivelse er formidlet fra mor. Det vises også til mors beskrivelser i bekymringsmeldingen til barnevernstjenesten datert 31.07.2016, til barnevernvakten 06.08.2016 («psykisk terror»), og til Allmenklinikken ved DPS senhøstes 2016 om hva hun mente barna var blitt utsatt for/hva de kunne bli utsatt for/hva hun fryktet de kunne bli utsatt for hos far. Det vises til redegjørelsen ovenfor om dette».
I noen saker vil imidlertid belastningen ved å flytte barnet og korrigere barnets virkelighetsoppfatning, være såpass stor på grunn av barnets sårbarhet at man kan lande på at barnet bør forbli i omsorgsbasen. I LH-2020-63154 uttalte psykologen under ankeforhandlingen problemstillingen slik:
«Forskningen på konsekvensene av ulike behandlingsopplegg for foreldrefiendtlighet har ikke kommet særlig langt, og det er usikkerhet om blant annet langtidsvirkninger. Med hensyn til hva som bør gjøres, må det foretas en individuell vurdering hvor det blant annet vektlegges i hvilken grad barnet fungerer godt i samfunnet og med seg selv. Aktiv flytting av barn er i seg selv en risikofaktor, og flytting med tvang innebærer en tilleggsrisiko. Særlig i tilfeller hvor barn fungerer godt, bør det spørres om det er riktig å ta risikoen ved flytting».
I slike saker er det viktig med en sakkyndig som ser barnets involvering, slik at barnet fritas fra lojalitetskonflikten og overføringen av antipatier og frykt, idet det som nevnt innledningsvis er omsorgssvikt å la barnet få vokse opp i en slik fryktbasert virkelighet med bare en forelder. Det er klare betenkeligheter med å følge barnets mening i saker, der barnet er aktivt påvirket til å hate og avvise samværsforelderen, jf. Simone Frizell Reiter, Einar Follesøy Kaldhol og Eivind Meland, «To foreldre også etter skilsmisse», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2014/1:
«I litteraturen knyttes barns helseplager ved skilsmisse til en «overspillseffekt» av konflikter mellom foreldrene. Barna fanges i lojalitetskonflikter mellom foreldre. Myndighetene har forventninger om at slike konflikter kan bli færre dersom barn får en tydeligere stemme ved valg av hovedomsorgsperson. Det er ikke sikkert at dette er en farbar vei. Vi kjenner begrepet «parental alienation syndrome», som blir brukt for å beskrive forhold hvor barnet er fiendtliggjort overfor den ene av foreldrene. Hvis staten ønsker at barns stemmer skal bli hørt i saker om barnefordelingssaker, må det tas hensyn til at barnet allerede kan være involvert i en prosess med demonisering og fremmedgjøring av den ene av foreldrene. Fra litteraturen kjenner vi begrepet «folie à deux» (galskap mellom to). Staten bør være forsiktig når den involverer seg i en prosess som kan karakteriseres som «folie à troi» (galskap mellom tre)».
Å la barn utvikle foreldrefiendltighet, kan også være i strid med barnets rett til familieliv etter Den europeiske menneskerttskonvensjon (EMK), jf. Karl Harald Søvig, «Avgjørelser fra EMD i saker om vern av privat- og familieliv fra 2015», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2016/3:
«G.B. mot Litauen (klagenr. 36137/13, dom 19. januar 2016) gjaldt klage fra en mor etter at far hadde vunnet frem for nasjonale domstoler i en omsorgstvist. Døtrene var født i 2002 og 2003. Etter samlivsbruddet bodde de fast hos mor. Etter et samvær hos far i 2010 ble døtrene boende der, og han hevdet at den umiddelbare årsaken var at mor ikke tok telefonen for å avtale tilbakelevering. Døtrene ble siden boende hos far, og nasjonale domstoler fattet også endringsavgjørelse om at de skulle bo fast hos ham. Den sakkyndige fant at jentene var i ferd med å utvikle et «foreldrefientlighetssyndrom» («parental alienation syndrome») overfor mor, som dels var influert av far. Etter etablert praksis har statene en positiv forpliktelse til å sikre barns rett til familieliv med sine foreldre, hvilket også innebærer en plikt til å gjenopprette barnas faste bosted etter at far ikke hadde returnert barna etter samvær».
Departementet har i Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) s. 45 og 46 vist til at problemstillingen med manipulering av barn, er noe som påhviler domstolen å utrede der det er behov:
«Foreningen 2 Foreldre viser til at foreldrefiendtliggjøring, såkalt «Parental Alienation Syndrome (PAS)» ikke er beskrevet i høringsnotatet.8 Departementet viser til at spørsmål om barnet er manipulert og/eller har utviklet negative bilder av eller forestillinger om den forelder som det ikke bor sammen med, er noe som domstolen må sørge for å utrede der det er opplysninger i saken som tilsier at det er behov for dette. Idet departementets forslag innebærer større krav til å sørge for god belysning av foreldretvister etter barneloven, innebærer dette at eventuell manipulasjon av barnet lettere vil avdekkes. Det er etter departementets syn viktig å avdekke hva barnets motvilje om samvær skyldes. Der motviljen eventuelt skyldes manipulasjon, bør barnet få tid til å bearbeide dette med profesjonell bistand. Departementet mener at barnets subjektive opplevelse bør være viktig for domstolens vurderinger av barnets beste».
I en sentral avgjørelse som inngående drøfter spørsmålet om foreldrefiendtlighet i LH-2020-63154, er det lagt til grunn at familieterapi og andre veiledningstiltak normalt ikke vil kunne reparere alvorlig foreldrefiendtlighet:
«Lagmannsretten vil innledningsvis under sin avsluttende vurdering gjengi uttalelser om psykologfaglige spørsmål fra sakkyndige i saken. Om hva som skal til for å reparere alvorlig foreldrefiendtlighet, siteres følgende fra psykolog Frode Thuens rapport (faktisk utdrag side 1043):
«[E]t stort antall forskere og fagfolk påpeker at familieterapi ikke har effekt på alvorlige tilfeller av foreldrefiendtlighet. Det er flere grunner til at familieterapi ikke synes å kunne løse opp i de fastlåste mønstrene som kommer til uttrykk i slike tilstander. Aller viktigst er det at barna under slike behandlingsregimer fortsetter å leve sammen med den forelderen som i utgangspunktet har gitt opphav til barnas fiendtlige oppfatninger. Dermed vil den bevisste eller ubevisste påvirkningen som denne forelderen utsetter barna for, opprettholdes og hindre at barna klarer å løsrive seg fra det fiendebildet av den andre forelderen som er blitt skapt og som barna har internalisert. I tillegg forutsetter familieterapi at de voksne kommer barna i møte og validerer deres negative følelser og opplevelser. I forbindelse med alvorlig foreldrefiendtlighet vil dette måtte innebære at den avviste forelderen forventes å bekrefte barnas fordreide virkelighet hvor følelser og opplevelser enten ikke har rot i virkeligheten eller er helt ute av proporsjoner i lys av det som er deres faktiske erfaringer med den avviste forelderen. Familieterapi vil derfor kunne sementere heller enn å korrigere, de feilaktige og urimelige oppfatningene barna har av denne forelderen.
En peker derfor på at den eneste tilnærmingen som kan føre frem er å flytte omsorgen fra den foretrukne forelderen til den avviste, og deretter for en periode på minimum noen måneder, begrense barnas kontakt med den foretrukne forelderen. På denne måten vil barna ikke lenger kunne bli påvirket til å opprettholde sine negative oppfatninger, noe som gjør at de i større grad vil være mottakelige for utfordrende synspunkter og korrigerende erfaringer.»
Psykolog Frode Thuen uttalte samtidig under ankeforhandlingen at slik situasjonen nå er, vil det i praksis være avgjørende for gjenopprettingen av kontakten mellom moren og guttene at faren bidrar til dette.
Om reparasjon av foreldrefiendtlighet heter det i rapporten til psykolog Anna Lena Hellblom Sjögren (faktisk utdrag 1094-1095):
I milde og moderata fall av foreldrefiendtlighet kan barn og familjer få hjelp gjennom mindre drastiske metoder, enn de som må til i fall av alvorlig foreldrefiendtliggjøring (…).
Det finnes i fall av alvorlig foreldrefientliggjøring, endast ett fåtal program som hittills visat lyckosamma behandlingsresultat (…). (…)
Disse programmene for å hjelpe svårt alienerade barn at återforenes med sina uberettiget adskilte foreldrer bygger alle på att det finnes domstolbeslut om att barnen under en period av cirka 90 dager ikke skal ha noen kontakt alls, heller ikke telefonisk, elektronisk med den forelderen som identifierats som den som påvirket barnen mot den andre forelderen»
I saker med foreldrefiendtlighet og samværsvegring blir det ofte vektlagt at barn ikke kan tvinges til samvær på grunn av at samvær ikke kan tvangsgjennomføres utover å gi bostedsforelderen tvangsbot. Tvangsbot kan heller ikke gis når det foreligger umulighet, hvilket vil være tilfelle, når barnet for alt i verden nekter å ha samvær med en forelder som barnet frykter og hater. Det er derfor mange sakkyndige og dommere som legger til grunn at det ikke skal være samvær, siden samværet uansett ikke kan tvangsgjennomføres. I LH-2020-63154 ble dette momentet drøftet, og lagmannsretten konkluderte med at samvær var gjennomførbart og avsa dom på at det skulle være samvær annenhver helg og i ferier:
«Lagmannsretten bemerker at i den grad det er faglig uenighet om generelle spørsmål som gjelder foreldrefiendtlighet, er det ikke lagmannsrettens oppgave å vurdere hva som er rett. Det lagmannsretten skal vurdere er hvilken løsning som er best for barna i denne konkrete saken. I denne vurderingen tar lagmannsretten med seg de faglige synspunktene som fremkom under ankeforhandlingen, og som til dels er gjengitt ovenfor.
Fra morens side er anført at lagmannsretten skal avsi dom i tråd med hva som er den beste løsningen for barna, uten å ta særlig hensyn til muligheten for tvangsfullbyrdelse av dommen, siden dette eventuelt vil bli behandlet som en egen sak etterpå. Lagmannsretten er ikke helt enig i dette. Lagmannsretten skal treffe den avgjørelsen som er best for barna, og et moment i denne sammenheng er om avgjørelsen er gjennomførbar.
I denne saken oppsto fiendtligheten mot moren allerede mens hele familien bodde i samme hus, noe som ikke er det mest vanlige ved foreldrefiendtlighet. Dette har bidratt til at mange faktorer har virket sammen om å skape et fiendebilde av moren. Det er ikke grunn til å betvile at guttene oppfatter sine meninger om hvordan moren er, som sine egne, jf. forklaringene til psykolog Hanne Renland (som snakket med guttene i forbindelse med tvangsfullbyrdingen av tingrettens dom), psykolog Nina Caroline Jarnæs og J (guttenes storesøster). Selv om lagmannsretten har kommet til at farens påvirkning har vært av vesentlig årsak til at guttene nå er helt avvisende til moren, er det altså ikke slik guttene selv opplever det. Det er ikke noe påfallende ved dette. Alle påvirkes vi av våre nære omgivelser, uten at vi av den grunn tenker at vi ikke har vår egen mening».