Omsorgssvikt er en fellesbetegnelse på mangler under utøvelse av den daglige omsorg eller samvær, der avviket fra normalt god omsorg er såpass stort at manglene vil påføre barn skadevirkninger. Omsorgssvikt omfatter naturligvis vold og seksuelle overgrep, men også emosjonell omsorgssvikt som trakassering (psykisk mishandling) og neglisjering av barnet.
Emosjonell omsorgssvikt vil typisk omfatte forhold som destruktiv atferd, unødvendig hakking på barnet, ignorering av barnet, direkte avvisning eller følelsesmessig distanse, tilbakeholdelse av omsorg som straff, men kan også følge av at konfliktnivået mellom partene er såpass høyt at omsorgen (og mentaliseringsevnen spesielt) totalt sett blir så preget av foreldrekonflikten at det utgjør omsorgssvikt å la barna leve under samme forhold fremover. Emosjonell omsorgsevne handler både om å lese barnas signaler så vel som å respondere adekvat opp mot barnets behov, og i ytterste konsekvens sette foreldrenes egne behov til side for å ivareta barnets emosjonelle behov.
Saker med emosjonell omsorgssvikt kan ved siden av høy foreldrekonflikt, omfatte forhold som rusmisbruk som går utover omsorgen, psykisk sykdom (særlig hos mor), voldelig truende og uforutsigbar foreldreatferd, emosjonell dysregulering (manglende kontroll på følelser som sinne mv.), generelt svaktfungerende foreldre, samspillproblemer i familien, manglende følelsesmessig engasjement i barnet, foreldre som setter egne interesser og karriere foran barnets behov, foreldre med ekstreme kostvaner, foreldre med urimelige krav til barns prestasjoner og atferd, foreldre som har hatt hyppig kontakt med barnevernet tidligere, sosial isolasjon og fattigdom mv.
Alvorlig omsorgssvikt er et grunnvilkår for offentlig overtakelse av omsorgen etter barnevernloven, der vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes overfor den som har den daglige omsorg (fast bosted) etter barnevernloven § 4-12, såfremt forholdene i hjemmet ikke kan bedres gjennom hjelpetiltak:
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,
c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller
d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet
Normen i barnevernssaker for omsorgsovertakelse er streng, idet omsorgssvikten eller overgrepet skal være alvorlig, eller at barnet er særlig sårbart mv. Videre vil omsorgen heller ikke overtas, dersom manglene ved omsorgen kan avhjelpes gjennom hjelpetiltak.
I barnefordelingssaker følger det direkte av barneloven § 48 annet ledd at det i barnets beste-vurderingen må tas hensyn til at «barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare». Det følger videre av barneloven § 30 tredje ledd at «Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode».
Omsorgssvikt vil derfor ofte være tema i barnefordelingssaker etter barnets beste-vurderingen etter barneloven § 48, selv om ikke omsorgssvikten er alvorlig nok til omsorgsovertakelse. I barnefordelingssaker er det derfor ikke vilkår om at svikten må tilfredsstille vilkårene for omsorgsovertakelse i barnevernloven § 4-12, for at det skal foreligge omsorgssvikt i barnefordelingssaker, og sakkyndige betegner relativt ofte å utsette barna for langvarig foreldrekonflikt for omsorgssvikt.
Oslo tingrett undersøkte i 2012 84 barnefordelingssaker som var inne for domstolen, og fant at av de 84 sakene, var det i 40 av dem (48 prosent av sakene) fremsatt anførsler om vold, seksuelle overgrep, rus eller psykiatri. Det vil si at det i omtrent halvparten av barnefordelingssaker er fremsatt anførsler om omsorgssvikt, som ikke har sammenheng med foreldrekonflikten.
Omsorgssvikt hos en av foreldrene vil både medføre at bostedet ofte vil flyttes til den som ikke eller i mindre grad utsetter barna for omsorgssvikt, og sannsynliggjort omsorgssvikt kan også få betydning for samværets omfang. Sakkyndig og retten vil forsøke å velge barnefordelingsløsninger som sørger for minst skadevirkninger på barna, og gir dem best trivsel og utvikling på lang sikt. Skadevirkninger vil gjerne være såkalt skjevutvikling (at barna ikke utvikler seg normalt følelsesmessig og kognitivt) og/eller at det oppstår traumer (at barnet får en negativ opplevelse som er for voldsom for hjernen å bearbeide normalt).
Hvis sakkyndig eller retten oppdager indikasjoner på omsorgssvikt ved undersøkelser i hjemmet, som følge av konfliktnivået eller gjennom samtaler med barnet i en barnefordelingssak, plikter både retten og den sakkyndige uavhengig av taushetsplikten å melde fra til barneverntjenesten dersom det fremkommer opplysninger om mishandling, overgrep eller annen omsorgssvikt.
Omsorgssvikt er en dynamisk størrelse, der vektleggingen av svikten både vil skje ut fra hvor alvorlig svikten for overgrep er (der det er nulltoleranse for eksempelvis vold og seksuelle overgrep), og ut fra hvor sårbare barna er. Barn vil typisk være sårbare dersom de har opplevd foreldrekonflikt i lang tid, har levd med omsorgssvikt i lang tid, har begynt å vise endret atferd i skole eller barnehage, er utsatt for eller har sett traumatiske hendelser som vold og overgrep eller i tillegg til omsorgssvikten har opplevd mange store endringer i livet på kort tid mv. Barneperspektivet skal således også tas her, der man i barnets beste-vurderingen må se på hvordan den aktuelle omsorgssvikten har påvirket og vil antas å påvirke akkurat dette barnet ut fra alder, utvikling og robusthet (tåleevne) fremover.
Ofte vil man i vurderingen av barnas sårbarhet mot omsorgssvikt og risiko for skjevutvikling, se på risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer rundt barnet, jf. Aud-Keila Bendiksen Kjær, «Risikovurderinger i barnevernet – hva innebærer det og når trengs det?», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2019/2:
«Hos Kvello defineres risikofaktorer som en fellesbetegnelse på forhold som øker faren for at personer utvikler psykiske og/eller sosiale vansker (Kvello, 2015, s. 246). Disse faktorene (også beskyttelsesfaktorer) omfatter biologiske, miljømessige, mentale og sosiale faktorer. Hos Møller defineres risikofaktorer når det gjelder utsatte barn, som «enhver egenskap eller eksponering som leder til økt sannsynlighet for en negativ utvikling i form av sykdom, skade, mangelfull mestring etc.» (Møller, 2018, s. 10). I sammenheng med risikofaktorer beskrives også gjerne beskyttelsesfaktorer, som er faktorer som fremmer en positiv utvikling og som kan motvirke konsekvensene av risikofaktorer (Kvello, 2015; Vis mfl., 2016).»
Vi har angitt de vanligste risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer rundt barnet i artikkelen her:
https://osloadvokat.no/2018/06/11/risiko-og-beskyttelsesfaktorer-i-barnevernssaker/
Videre vil retten og den sakkyndige lik som i barnevernssaker, legge vekt på om foreldrene kan få bedret sin omsorgsevne fremover gjennom veiledning (hjelpetiltak). Både at foreldrene erkjenner at barna lider under eksempelvis foreldrekonflikt, vold eller problemer med regulering av følelser hos foreldrene mv., og at de er villige til å søke hjelp for det, vil kunne medføre at sakkyndig likevel vil kunne anse historisk omsorgssvikt for å ikke ville forekomme i like sterk grad fremover.
Totaliteten og alvorligheten i foreldrenes personlige problemer vil også være viktig i å fastslå om foreldrene vil kunne få bedre omsorgsevne gjennom erkjennelse, økt kunnskap og veiledning, jf. NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling side 86:
«Potensial for forbedring av omsorgskompetanse avhenger ikke bare av alvorlighetsgraden i omsorgssvikten, mishandlingen eller overgrepene, men også av omsorgspersonens egenskaper som omsorgsperson. Det kan handle om rus, psykiske helseproblemer og psykisk utviklingshemming. Omfanget av problemene knyttet til omsorgspersonens egenskaper vil ha betydning for terskelbestemmelser om grenseoppgangen mellom omsorgsovertakelse og tiltak for å forbedre omsorgskompetanse.
Graden av problemer kan deles inn i a) moderate alkoholproblemer og forbigående psykiske helseplager, b) omfattende og varige alkoholproblemer eller alvorlige og langvarige psykiske lidelser. Moderate alkoholproblemer vil kunne omfatte bruk av alkohol for å dempe effekter av psykososiale belastninger og helgefyll. Når disse alkoholproblemene ikke går ut over den daglige fungering (arbeid, hygiene, innkjøp også videre) er det utvalgets oppfatning at det bør åpnes opp for kurative tiltak, både i forhold til forbedring av omsorgskompetanse og i forhold til alkoholproblemene i seg selv. Omfattende og varige rusproblemer, inkludert narkotiske stoffer, der det foreligger funksjonssvikt (for eksempel påvirker arbeid, økonomi, hygiene og omsorgskvalitet) vil kunne overskride terskelen for omsorgsovertakelse. Omsorgssvikten er i disse sakene ikke først og fremst knyttet til svikt i omsorgskompetanse i seg selv, men til rusavhengighet, psykisk sykdom eller funksjonshemming hos omsorgspersonen. Endringstiltak i slike tilfeller tar tid og vil kunne være uforenlig med å være omsorgsperson.
Utvalget mener at omsorgspersoner med moderate psykiske helseplager som depresjoner og angsttilstander som er knyttet til psykiske reaksjoner på stress, belastninger eller traumer og som ikke i alvorlig grad påvirker den daglige fungering, kan behandles og dermed føre til forbedring av omsorgskompetanse. Det bør derfor åpnes opp for kurative tiltak og mildere kompenserende tiltak. Omsorgspersoner med langvarige og alvorlige psykiske lidelser (psykoser, alvorlige personlighetsforstyrrelser og bipolare lidelser som krever sykehusopphold og annen langvarig behandling) har etter utvalgets oppfatning begrenset potensial for helbredelse innen kort sikt, og tilstanden kan være uforenlig med omsorgsoppgaver»
Det er normalt vanskelig å bevise omsorgssvikt som skjer innenfor hjemmets fire vegger. Ofte er man avhengig av informasjon fra barnet selv, eller bekymringer fra skole, barnehage, fastlege og andre som har sett noe rundt barnet eller barnets omsorgssituasjon.
I NOU 1995:23 «Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver» pkt. 5.3.2 er det skrevet at saker om omsorgssvikt er utfordrende for den sakkyndige, og særlig når det gjelder personvurderinger av foreldrene:
«I barnelovsaker dreier tvistetemaene seg likevel ofte om foreldres personlige forutsetninger for å inneha omsorg for barn. Stadig flere saker fremmes med beskyldninger om vanskjøtsel, omsorgssvikt, mishandling, rusmisbruk og psykiske problemer. Utvalget kan ikke se at disse påstandene kan avklares og opplyses ut fra et alminnelig skjønn, samtidig som retten ikke kommer utenom det faktum at den må ta stilling til slike omtvistete tema. Den spesifikke fagkunnskap sakkyndige besitter er i så måte helt nødvendig å tilføre retten, men dette kan også gjøres ved å sette saken med fagkyndige meddommere. Selv om det sentrale element ved utredningen av sakene er barnas fungering og situasjon, er som oftest det mest kontroversielle og sensitive utredningsområdet personvurderinger av foreldre. Det dreier seg om klargjøring av egenskaper som modenhet, sensitivitet og empati sett i forhold til barnets alder og utviklingsnivå. Spørsmålet som kan reises er hvordan sakkyndige metodisk og faglig utreder psykologiske egenskaper hos foreldre. Utvalget er av den oppfatning at sakkyndiges faglige bidrag i barnelovsaker først og fremst bør innrettes i forhold til beskrivende metoder som kan etterprøves»
Imidlertid er det svært viktig at barn ikke utsettes for omsorgssvikt, og særlig mens barnet er lite eller særlig sårbart. Konsekvensene av omsorgssvikt gjennom traumer og skjevutvikling er nærmere beskrevet i Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) pkt. 3.1 s. 26 og 27:
«Foreldrenes omsorg eller mangel på omsorg, er av overordnet betydning for barnets utvikling:
«Nyere utviklingspsykologi og forskning viser at utvikling og tilpasning foregår som transaksjoner mellom genetisk betinget styrke og sårbarhet, prenatale faktorer, forhold ved fødsel (for eksempel prematuritet), samt tidlige utviklingsfremmende opplevelser og utviklingshemmende og potensielt traumatiske opplevelser som vanskjøtsel og misbruk (Calkins & Fox, 2002; Cohen, 2008).»
I NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling redegjøres det for kunnskap og forskning om barnets utvikling. Alle former for omsorgssvikt kan føre til at barnet skades:
«En regner vanligvis med fire former for omsorgssvikt. Dette er fysisk mishandling, seksuelt misbruk, emosjonell trakassering og neglisjering. Alle disse formene for omsorgssvikt kan føre til at barnet kan bli traumatisert og derved utvikle psykiske og fysiske vansker. Majoriteten av studiene har vært på fysisk mishandling og seksuelle overgrep, men i den senere tid har også emosjonell trakassering og neglisjering blitt mer studert, og en finner at også disse formene for omsorgssvikt kan gi alvorlige følger (Dutra et al. 2009, Teicher et al. 2006, Fellitti 1998, Gilbert et al. 2009). En rekke studier bekrefter en svært høy sammenheng mellom traumatiserende hendelser, spesielt når det skjer i ens omsorgssystem, og senere psykisk helse hos mennesker.»
Det er kunnskapsmessig belegg for at traumatiserende hendelser og andre store belastninger i barndommen påvirker barnets hjerne:
«Når det gjelder forskning på virkningene av barnemishandling, forsømmelse, misbruk, vold, stress, uforutsigbarhet og andre påkjenninger, er det i en rekke studier fra den senere tid påvist flere og alvorligere negative effekter på barns helse. Det handler om emosjonell og atferdsmessig funksjon, sosial kompetanse, skoleprestasjoner, redusert hukommelse og svikt i andre kognitive funksjoner samt psykopatologi og flere generelle helseproblemer. Negative ettervirkninger av omsorgssvikt og annen uakseptabel foreldrepraksis er blitt bekreftet i flere metastudier, og man har også satt dette inn i teoretiske rammer. Det kan nevnes skader på tilknytningssystemet, påfølgende skader på barns forventninger i forhold til andre mennesker, den såkalte arbeidsmodellen som barn utvikler. Det er også påvist skader på empatiutviklingen og emosjonsreguleringslæringen som er under utforming disse første, påvirkelige leveårene.»
Traumatisering påvirker også nervesystemet, og det er slik at jo yngre barna er, dess større innvirkning har psykologiske erfaringer:
«De siste årene har en ikke bare fått kunnskap om hvordan tidlig og omfattende traumatisering virker inn på ens psykiske helse, men også hvordan denne form for erfaringer også virker inn på vårt nervesystem. Noe av det som generelt sett er det mest oppsiktsvekkende ved hjerneforskningen er, motsatt av hva en har trodd tidligere, at hjernen vår er plastisk. Plastisk vil si at den endrer seg alt etter hvilke typer erfaringer vi gir den. På samme måte som musklene våre i kroppen blir sterkere eller svekkes alt etter hvilke erfaringer de får, så virker hjernen på samme måte. Hjernen vår ser ut til å endre seg og tilpasse seg det miljøet en lever i. En trener opp de egenskapene som en trenger, mens egenskaper som ikke ser ut til å være så viktige, svekkes. En kan si at hjernen er brukeravhengig (Perry 1995). Dette har omfattende konsekvenser for å forstå hvordan tidlige påvirkninger har innvirkning på en person. For eksempel ser det ut til at barn som har vokst opp med familievold, blir ekstra på vakt i forhold til «å se» sinte ansikter, og at disse barna reagerer sterkere på ansikt som uttrykker sinne relativt til andre ansiktsuttrykk (Pollak, 2000). Disse barna trenger langt mindre visuell informasjon enn andre barn for å identifisere ansikt som de opplever uttrykker sinne (Pollak & Sinha 2002). Det er lett å tenke seg at disse reaksjonene kan føre til at barnet reagerer lettere med aggresjon enn andre, da de lettere «ser» fiendtlighet hos andre mennesker enn barn som ikke har vokst opp med vold.
Hjernen virker å være mer plastisk dess yngre den er, samt at den utvikler seg svært langsomt, og ser ikke ut til å være biologisk sett ferdig moden inntil personer er over 20 år (Gogtay et al. 2004). Dette betyr i praksis at dess yngre personen er, dess større innvirkning har psykologiske erfaringer, og dess eldre man blir, dess vanskeligere blir det å endre på strukturene i hjernen. De mest grunnleggende strukturene i hjernen utvikler seg først, og er derfor spesielt sensitiv tidlig i livet for hvilke erfaringer en får. Disse grunnleggende strukturene handler i stor grad om grunnleggende trygghet, og ens grunnleggende forhold til seg selv og andre. Barn som vokser opp under stor utrygghet vil bli preget av dette ved at dets forestilling om verden ofte blir at verden er utrygg, mennesker er farlige og at en kan ikke stole på noen.»
I Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) side 27 og 28 er det påpekt at en fremtredende type omsorgssvikt gjerne kommer i kombinasjon med andre typer omsorgssvikt, hvilket øker totalbelastningen på barnets situasjon:
«En forelder med problematikk knyttet til vold, rus eller psykiske helsetilstander som påvirker foreldrefunksjonene (herunder personlighetsforstyrrelser) utsetter barna sine for påkjenninger. En påkjenning kommer sjelden alene, og dette understrekes blant annet i NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling:
«Det er et viktig signal når forskningen rapporterer at en påkjenning i barndommen sjelden kommer alene. En betydelig prosent av de barna som er rammet av skadelig foreldrepraksis er også i risikosonen for andre negative påkjenninger. Det kan blant annet ha sammenheng med at et generelt dårlig og negativt oppvekstmiljø mangler vesentlige beskyttelsesfaktorer slik at barnet eksponeres for en rekke traumer og andre skadelige oppvekstfaktorer i tillegg til forsømmelse og mishandling.»
Det slås dermed fast at metodisk sett «blir det vanskelig å skille ut enkeltstående årsaksfaktorer fordi de alle virker sammen.» Det blir derfor viktig å kartlegge flere enn det ene skadepotensialet man i øyeblikket er opptatt av.
Behovet for utredning av barnets behov for henholdsvis skjerming eller beskyttelse i saker om vold er for øvrig nylig dokumentert gjennom sammenstilling av forskning og erfaringer i prosjektet Barn som lever med vold i familien. Sammenfall når det gjelder risikofaktorer og påkjenninger i et barns liv beskrives slik:
«Fra internasjonal forskning vet vi at forekomst av en negativ faktor i et barns liv (eksempelvis vold mot mor), øker sjansen for forekomst av andre negative forhold. Finner vi to negative forhold i barns liv, øker sjansene desto mer for ytterligere flere (Edvards et. al. 2005). Når vi vet at det er vold mellom foreldre, øker sjansen for at barna også er utsatt for seksuelle overgrep (Tajima, 2004, Holden, 2003). Når barn lever med foreldre som ruser seg, eller er psykisk syke, øker dette risikoen for at de utsettes for vold, og gjør også at de tar mer skade av volden (Finkelhor et. al. 2007a, 2007b). De ulike belastningene ser ut til å forsterke skadevirkningene.»
Det foreligger dokumentasjon for at vold mot mor øker risikoen for vold mot barna i familien. Ulike undersøkelser kommer frem til noe ulik grad av forekomst, men en sammenfatning av forskningen anslår at opp mot 50 prosent av barna som opplever vold mot mor, utsettes direkte for vold, enten fra far, mor eller begge.
Prosjektet Barn som lever med vold i familien finner at det ikke er forskningsmessig belegg for å betrakte vold utelukkende som relasjonsbetinget, rusbetinget eller lignende. Det gis følgende vurdering av dette knyttet til Kristin Skjørtens studie fra 2005:
«Skjørten mener at retten presenterer en alternativ forståelse av vold og overgrep med tanke på at voldsutøvelse kan virke negativt inn på foreldres omsorgsevne. I rettens forståelse oppfattes vold som relasjonsbetinget, rusbetinget eller som enkelthendelser av mindre alvorlig karakter. Når retten anser volden som relasjonsbetinget, ansees den ikke som relevant i vurdering av personlige egenskaper. Retten vurderer problemet som løst ved samlivsbruddet. Når retten anser volden for å være rusbetinget, blir spørsmålet om den som utøver vold, ruser seg eller ikke. Tolkes volden som situasjonsbetinget, anser retten faren for gjentagelse å være minimal. Disse diskusjonene og beslutningene i lagmannsretten synes å skje uten at det foreligger noen faglige vurderinger basert på kunnskap om vold i være relasjoner.»
Forskning viser at det ikke kan legges til grunn at vold stopper ved bruddet mellom foreldrene. Det er tvert imot slik at volden ofte forverres i en bruddfase, og enkelte voldsutøvere utøver vold også lenge etter bruddet. Spørsmål om bosted og samvær aktualiseres i denne «potensielt farlige perioden etter bruddet».