Psykiatri er formelt et medisinsk fagområde som gjelder psykiske lidelser. Man forbinder likevel psykiatri med et større avvik fra vanlige psykiske problemer som depresjon og problemer med emosjonell regulering mv. Særlig forbinder man psykiatrien med psykiske lidelser som er såpass inngripende for den syke at det går merkbart negativt utover personens fungering, interaksjoner med andre og virkelighetsforståelse, slik at det skaper ubehag for seg selv eller andre. I tillegg har man de alvorlige sinnslidelsene som karakteriseres ved at virkelighetsoppfatningen er forstyrret, herunder psykoser.
Som regel vil mennesker med psykiatriske problemer være innom tiltak i regi av det psykiske helsevernet enten frivillig gjennom samtykke eller gjennom tvangstiltak. Typisk gjennom opphold eller behandling hos DPS (Distriktspsykiatrisk senter), VOP (Voksenpsykiatrisk poliklinikk) eller Ruspoliklinikk for de som både har rusproblemer og psykiatriske utfordringer. Både frivillige og tvangsmessige tiltak under det psykiske helsevernet reguleres av lov om psykisk helsevern. En kort oppsummering av fagfeltet psykiatri og det psykiske helsevernet er gitt i NOU 2011:9 side 31:
«Psykiatri er betegnelsen på den medisinske spesialiteten innen psykisk helse og er således snevert definert. Som stortingskomiteen påpekte, er det flere faggrupper av helsepersonell som har selvstendig behandlings- og oppfølgingsansvar i det psykiske helsevernet, herunder psykologer, høyskoleutdannede med videreutdanning i psykisk helsearbeid osv.
Psykisk helsevernloven regulerer både frivillig og tvungent vern, i eller utenfor institusjon/sykehus. Loven gjelder for alle aldersgrupper, men på enkelte punkter er det gitt særskilte regler for barn og unge under 16 år. Loven er en særlov i den forstand at den regulerer en del av helsetjenesten og gjelder en bestemt pasientgruppe (mennesker til undersøkelse og behandling for psykiske lidelser)».
Eksempler på psykiske lidelser som behandles i psykiatrien er angst, depresjon, spiseforstyrrelser, bipolar lidelse, schizofreni, psykose, stemningslidelser (affektive lidelser), posttraumatisk stresslidelse (PTSD), tvangslidelse (OCD), ikke-epileptiske anfall og fobier mv.
Psykiatrien dekker dermed et bredt spekter av ulike psykiske lidelser, som kan være mer eller mindre uttalte gjennom livet, og som gir ulikt utslag på omsorgs- og samværskompetansen i barnefordelingssaker. Omsorgskompetansen vil ha sammenheng ikke bare med alvorligheten av diagnosen, men også med det aktuelle symptombildet. Foreldre med psykiatriske tilstander vil således omfatte folk som kan ha omsorgen eller samvær, som kun bør ha samvær med tilsyn, eller som ikke bør ha samvær av hensyn til barnets sikkerhet og følelse av trygghet.
Ved alvorlig psykiatri vil forelderen også være forhindret fra å ta del i foreldreansvaret på en adekvat måte, og det vil ofte kunne være til barnets beste at den psykiatrisk syke forelderen ikke tar del i foreldreansvaret.
I barnefordelingssaker med psykiatri skal retten foreta en vurdering av om det er hensiktsmessig med mekling i saken. I rundskriv Q-2004-15 side 11 er det lagt til grunn at det ikke bør mekles hvor «en eller begge parter har alvorlige personlighetsavvik eller andre alvorlige forhold synes å foreligge». Ofte vil det bare være ett saksforberedende møte i slike saker, men dersom retten vurderer at det er mulig for partene å forsones vil man kunne fortsette i meklingsfasen.
Det er et grunnprinsipp nedfelt i barneloven § 48 andre ledd at det ved avgjørelse om foreldreansvar, bosted og samvær skal tas hensyn til at barnet ikke må utsettes for «vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare».
Det er klart at omfattende psykiatriske lidelser kan være diskvalifiserende for omsorgen. Det ligger i diagnosens natur (der diagnose etter ICD-10-systemet ofte krever at den psykiske lidelsen skaper vansker og ubehag for seg selv eller andre) at psykiatrisk sykdom vil kunne gå negativt utover omsorgen for barn. Psykiatri hos omsorgspersoner for barn vil kunne danne grunnlag for omsorgsovertakelse etter barnevernloven, jf. Ot.prp.nr.44 (1991–1992) side 110:
«Det som omfattes av begrepene er for det første de tilfelle hvor det foreligger en følelsesmessig avvisning av barnet eller en situasjon hvor foreldrene faktisk ikke er i stand til å dekke barnets kontaktbehov. Dernest dekker uttrykksmåten tilfelle hvor tvang eller vold i hjemmet skaper fysisk eller psykisk utrygghet. Utrygghet kan også skapes gjennom psykiske lidelser hos foreldrene, som igjen påvirker barnet. Barnemishandlingsutvalget har for øvrig i NOU 1982:26 s. 33 flg. gitt en oversikt over ulike former for omsorgssvikt»
Det vil derfor ikke gis samvær eller gis samvær med tilsyn – dersom forelderen har en aktuell psykiatrisk lidelse som er negativt overstyrende for atferden, utgjør en psykisk belastning for barnet og/eller utgjør en sikkerhetsrisiko for barnet. Siden psykiatrien rommer så mange ulike diagnoser og problemstillinger, vil det være diagnosen, det aktuelle symptombildet og risikoen for tilbakefall (forelderens sårbarhet) som er styrende for vurderingen av omsorgskompetansen og samværskompetansen.
Likevel kan man si at foreldre med psykiatriske diagnoser normalt er uforutsigbare og har liten kontroll i sin følelsesregulering. Følelsesmessige reaksjoner kan raskt endre seg fra rolig til sinne, fra interesse til uinteresse, fra glad til trist osv. Ved bipolar og stemningslidelser kan selvfølelsen også svinge drastisk fra at man er selvsikker og verdensmester til at man er langt nede. De kan også være lite responsive på barna, og særlig i en hektisk hverdag. Omsorg for barn kan således også utgjøre en tilleggsbelastning for en med en psykiatrisk diagnose som gjør situasjonen verre for forelderen medisinsk, hvilket også kan tale for begrensning av foreldrekontakten.
Videre vil psykiatriske pasienter ofte ha en annen virkelighetsforståelse og situasjonsforståelse med paranoia og kontrollbehov, som kan innebære en belastning for barna å bli involvert i. Noen er også fraværende og apatiske, hvilket vil kunne være belastende for barna å se. Ved psykiatriske diagnoser er det også påvist at foreldrebeskyttelsen svikter, slik at barnet blir mer utsatt for krenkelser fra andre, jf. NOU 2017:12 side 28. Ved psykoser og alvorlig schizofreni vil det også være risiko for barnets liv og helbred, der den psykisk syke kan gjøre noe alvorlig mot barnet eller sette barnet i en farlig, skremmende, skadelig eller dødelig situasjon.
Det følger av barneloven § 43 første ledd tredje punktum at «Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær». I Rt-2013-1329 avsnitt 33 til 39 er det lagt til grunn at skal foretas en vurdering av om nullsamvær vil være til barnets beste, og at det ikke foreligger noe tilleggsvilkår om tungtveiende grunner.
Når barnet skal beskyttes mot risiko på grunn av psykiatri, kan det fastsettes vilkår om at samvær skal skje under tilsyn etter barneloven § 43 tredje ledd. Det vil som regel være beskyttet tilsyn som er aktuelt i saker hvor barnet må beskyttes fra risiko knyttet til en psykisk syk forelder, der tilsynspersonen følger samværet tett. Her vil man vurdere om det er til barnets beste at barnet har kjennskap til forelderen, og om barnet vil kunne tåle et samvær med tilsyn uten risiko for skjevutvikling. Dersom også et samvær med beskyttet tilsyn vil kunne skade eller belaste barnet, vil det normalt ikke gis samvær.
Manglende og uforutsigbar emosjonell omsorg som følge av psykiske lidelser hos forelderen vil kunne føre til såkalt skjevutvikling hos barnet. Skjevutvikling er en avvikende utvikling fra den utviklingen barnet ellers hadde hatt innenfor normale variasjoner, og særlig i forhold til tilknytningsmønster og kognitiv, språklig, sosial og motorisk utvikling.
Hos små barn vil skjevutvikling ofte vise seg i form av forsinket språk og motorikk mv. Hos større barn vil typiske tegn vise seg i det sosiale samspillet og oppfatningen av andre mennesker, og vil typisk kunne være fravær av interesse, oppmerksomhet og konsentrasjon i skole eller sosiale sammenhenger/samtaler. Andre tegn på skjevutvikling er kontaktvegring, sosial tilbaketrekning, passivitet og avflatethet for alderen. Noen ganger får barna diagnostisert diagnoser som tilknytningsforstyrrelse, utviklingsforstyrrelse eller dissosiative forstyrrelser mv.
Etter rettspraksis er det den aktuelle omsorgsevnen på domstidspunktet som skal legges til grunn, men retten skal også se hen til den løsning som vil gi best trivsel og utvikling for barnet fremover, jf. HR-2020-1843-A (avsnitt 33-36). Av den grunn skal tidligere problemer i omsorgsevnen på grunn av psykiatri ikke tillegges avgjørende vekt som sådan, dersom problemene ikke er til stede i dag.
Uansett hvor uttalt symptombildet er, er imidlertid tidligere behandling innenfor psykiatrien uttrykk for psykisk sårbarhet, og at forelderen har et såkalt undertrykk, og vanligvis også når det er mange år siden diagnosen eller behandlingen. Spørsmålet som må vurderes er om aktuell eller tidligere psykiatrisk lidelse påvirker den emosjonelle omsorgsevnen i dag, og om det er risiko for at den vil kunne gjøre det i fremtiden – eksempelvis ved ny livskrise, en dårlig periode eller andre livsbelastninger over tid. Enkelte diagnoser slik som schizofreni er i seg selv såpass alvorlige med statistisk høy risiko for tilbakefall og episoder, at diagnosen i seg selv vil vektlegges tungt som en risikofaktor, selv om det har vært lange perioder der forelderen har vært symptomfri eller bare har få symptomer.
Sakkyndig skal i en utredning etter barneloven § 61 nr. 3 etter punkt 8 i henhold til standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i Nasjonal Veileder i foreldretvister utrede «særlige risikomomenter». Særlige risikomomenter for en som er eller har vært underlagt psykiatrisk behandling for relativt tunge psykiske lidelser, vil typisk omfatte risiko for uforutsigbar atferd, destruktiv atferd, manglende emosjonell omsorg og annen omsorgssvikt hos barnet som kan føre til skjevutvikling.
Samværets omfang, ikke-samvær og om det skal være tilsyn mv. vil dessuten være avhengig av barnets alder og sårbarhet. Dersom barnet er sårbart på grunn av langvarig høyt konfliktnivå eller omsorgssvikt, vil man være svært varsomme med å utsette barnet for risiko for ny ustabilitet eller en skremmende opplevelse, selv om forelderen har et mildt symptombilde. Hvis barnet er eldre, vil barnet kunne ivareta egen sikkerhet bedre, og forstå mer av den voksnes lidelse og atferd ved eventuelle episoder som vil være skremmende eller belastende.
Større og robuste barn kan i noen grad utsettes mer for risiko for uheldig atferd, dersom samværskontakten sett under ett vurderes å være til større fordel enn ulempe for barnets beste. Små barn vil være helt hjelpesløse og ta større skade av eventuelle episoder eller emosjonell dysregulering mv. Barn vil ofte kunne fungere som omsorgsgivere for psykisk syke foreldre (parentifisering), og påta seg huslig og emosjonelt ansvar for både seg selv og forelderen, hvilket er skadelig for barnet.
Ved usikkerhet rundt den aktuelle samværskompetansen kan også samvær med tilsyn vurderes i en opptrappingsperiode, for å få saken bedre opplyst rundt eventuelle risikomomenter. Tilsynsrapportene vil da kunne gi den sakkyndige verdifull informasjon om samværskompetansen og den emosjonelle omsorgsevnen over noe tid.
Selv om risikomomenter skal vurderes ved både fast bosted og utmåling av samvær, må sakkyndig være mer sikker på at det ikke foreligger særlige risikomomenter fremover i tid ved tildeling av fast bosted enn ved samvær. Her vil den emosjonelle omsorgsevnen være den viktigste, og særlig for mindre barn. Manglende emosjonell omsorg innebærer eksempelvis å vedvarende ignorere eller avvise barnet, når det trenger trøst, støtte eller bekreftelse, eller å være aktiv destruktiv mot barnet verbalt gjennom psykisk vold, vold mv. Det vil også være emosjonelt negativt dersom barnet ofte får se forelderen i en emosjonelt sterkt preget tilstand eller svært apatisk. Mentaliseringsevnen (evnen til å lese og imøtekomme barnas emosjonelle behov) er sentral i vurderingen av emosjonell omsorgsevne. Mentaliseringsevnen er dynamisk (endrer seg), og vil være markant dårligere i perioder hvor en forelder sliter psykisk og har et høyt symptomtrykk. Psykiatrisk sykdom kan også i mange tilfeller forklare høy foreldrekonflikt.
Viktigst av alt vil likevel være den sakkyndiges egne observasjoner av samspill mellom forelder og barn under observasjonssamvær, siden det er der den sakkyndige måler den emosjonelle omsorgsevnen. Dersom den sakkyndige ser godt samspill med gjensidig varme, interesse og tilknytning, vil en historisk psykiatrisk diagnose ikke i seg selv utelukke at den emosjonelle omsorgsevnen er god i dag. Ved alvorlige diagnoser og langvarig historikk innen psykiatrien vil imidlertid de fleste sakkyndige legge større vekt på fremtidig risiko ved den psykiske sårbarheten, selv om forelderen fremstår som symptomfri eller med et mildt symptombilde, og utviser god emosjonell omsorg.
Videre vil den sakkyndige også vektlegge hvordan forelderen fremstår under intervjuene, og spesielt om forelderen blir aktivert når man snakker om barna, eksen eller livskriser som har vært vanskelige. Normale adekvate reaksjoner og normalt stemningsleie når det snakkes om vanskelige tema, vil indikere en viss robusthet hos forelderen. Dersom forelderen klarer å svare åpent om egne svakheter og sårbarhet, og klarer å svare positivt på kritikk rundt tidligere atferd, og klarer å ta barneperspektivet i samtalene, vil det trekke i retning av at forelderen er i psykisk balanse og har god emosjonell omsorgsevne. Det vil også kunne fortelle sakkyndig en del om forelderens robusthet at vedkommende klarer å stå i en rettslig prosess uten å få reaksjoner eller bli trigget av den belastningen som en rettssak innebærer for alle.
Sakkyndig setter likevel alltid klare grenser mot aktuell uforutsigbar atferd, og at forelderen må kunne klare å ivareta barnas grunnleggende sikkerhet og trygghet. Dersom samværsforelderen ikke evner å se barnas behov og trygge dem når de føler seg usikre, eller risikerer å sette barna fysisk i fare eller skremme dem ved tilbakefall, vil avvik kunne få betydning for samværsutmålingen. Ved psykiatriske diagnoser er det ofte forhold som har satt seg, der atferden ikke vil la seg overstyre dersom det inntreffer en episode, slik at det sjelden vil legges til grunn at sykdommen kan reguleres gjennom veiledning.
I barnefordelingssaker der én av foreldrene har eller har hatt en psykisk lidelse som har ført til behandling i psykiatrien, er det ofte tre problemstillinger som går igjen i vurderingen av omsorgsevnen:
- Spørsmål om sykdomsinnsikt, 2. Tildekking av symptombilde og 3. Risiko for tilbakefall.
Spørsmålet om sykdomsinnsikt er et vanlig problem i barnefordelingssaker, der én forelder har vært til psykiatrisk behandling. Det er nokså vanlig at barnefordelingstvister oppstår, fordi forelderen med psykiatrisk historikk sier at han eller hun i dag er helt frisk, og vil ha omsorgen eller mer samvær. Imidlertid kan en uttalelse om at man plutselig er blitt frisk være uttrykk for at personen er psykisk sykere enn tidligere. Foreldre med alvorlig schizofreni, bipolar, stemningslidelser og andre psykiatriske diagnoser mv. kan i perioder med sykdom føle seg helt friske, nettopp fordi de mangler sykdomsinnsikt.
Normalt er det et symptom på at sykdommen har forverret seg dersom pasienten plutselig og uventet sier at de nå er helt friske, og ikke trenger behandling mer. Forelderen vil kunne forklare at han eller hun føler seg topp og ikke trenger medisiner, eller at alt ble bedre da man sluttet på medisinene.
Avslutning av behandling ved DPS eller annen behandlingsinstitusjon og seponering av medisiner skal alltid skje etter konklusjon fra behandler. Du bør derfor kreve fremlagt dokumentasjon på at forelderen ikke lenger skal ha oppfølging, ta medisiner eller behandling i form av epikriser eller journalnotat fra journal hos DPS mv. i slike tilfeller. Fullstendig friskmelding vil man som regel først få, når det er lenge siden sterke symptomer, og når man har klart seg godt i arbeidslivet eller studier over lengre tid. Seponering av medisiner skjer normalt gradvis, der man måler effekten av å trappe ned før de avsluttes helt. Å ha noen gode samtaler vil normalt ikke være tilstrekkelig for fullstendig friskmelding.
Folk med psykiatrisk historikk som har god sykdomsinnsikt, er normalt bevisste på egen sårbarhet og er åpen om risiko for triggere og tilbakefall. De vil forklare hvordan de lever med sårbarheten, hva de gjør i forhold til medisinering og hva de gjør for å ikke utsette seg for triggere mv. Det vil derfor være klokt som regel å være åpen med sakkyndig om eksempelvis psykisk sårbarhet, når man blir aktivert, beredskap og eventuell problematisk barndom. Det oppfattes av samme grunn som positivt dersom man av eget ønske går til behandling hos psykolog for å bearbeide ting, og holde ting i sjakk. Bevissthet på egne mangler og sårbarhet er derfor uttrykk for at forelderen er frisk og fungerende psykisk.
For det andre er tildekking av sykdommen svært vanlig i barnefordelingssaker der én av foreldrene har psykiatrisk historikk. Forelderen vil kunne forklare at man ikke har hatt episoder siden ungdomstiden, at episoder har vært enkeltstående tilfeller, at uheldig atferd har sammenheng med kontekst som livskriser mv. som ikke skyldes sykdommen, underrapportering av depressive følelser og overrapportering av positiv aktivitet mv. Man må særlig være på vakt mot dette, dersom forelderen ikke ønsker å opplyse saken gjennom å frita fastlege, DPS eller annet helsepersonell fra taushetsplikten, slik at motparten kan få mer innblikk i psykisk sårbarhet, risiko for sårbarhet og ofte også aktuell fungering.
På grunn av at det er konfliktskapende å grave i folks psykiske sykdom (og gjerne ved belastende diagnoser), vil dessverre mange sakkyndige vegre seg for å undersøke alle tilgjengelige kilder og ofte la være å undersøke vanskelig tilgjengelige kilder som ligger langt tilbake i tid, med den begrunnelse at opplysningene er gamle. Av samme grunn vil sakkyndig også i liten grad skrive kritisk om risiko for at psykiatrisk historikk vil påvirke omsorgsevnen, dersom sakkyndig har sett positivt samspill og hørt i samtaler at forelderen evner å se barnets behov mv.
For det tredje vil risikoen for tilbakefall være et særlig tema, der tildekking av sykdommen som nevnt ovenfor, også vil tildekke risikoen for tilbakefall gjennom rapportering av positiv fungering og fravær av symptomer mv. Normalt vil sakkyndig få tilgang til journalene, og snakke med aktuell eller tidligere behandler. Sakkyndig vil ved vurdering av journalene særlig vektlegge om det er lenge siden diagnosen ble satt, om diagnosen er bortfalt eller endret, om det er lenge siden forelderen har hatt en dekompensering, psykose, alvorlige episoder eller funksjonsfall etter en livskrise, om det bare har skjedd én eller noen få ganger, om forelderen har fungert greit i arbeidslivet de siste årene, om forelderen har hatt stabile rammer rundt seg gjennom partner og nettverk, om forelderen går på medisiner som virker og om veiledningstiltak eller medisinsk behandling har redusert risikoen for tilbakefall mv.
Beskrivelser av antall tilbakefall, dekompensering og alvorligheten av episodene (eksempelvis psykoser) vil også kunne si noe om risikoen og omsorgsevnen. Har medisiner fungert, og er omsorgsevnen bedre med medisinering, er også relevant. Antall år til behandling i spesialisthelsetjenesten som DPS osv. vil også kunne si noe om alvorligheten og risikoen for tilbakefall, idet tilgang til psykiatrien er et knapphetsgode, og man får ikke gå til behandling i mange år, med mindre det er større avvik i den psykiske helsen til pasienten. Tett oppfølging i det offentlige helsevesen er i all hovedsak forbeholdt pasienter med enten alvorlig psykiatrisk problematikk og/eller psykoselidelse.
I boken «De minste barnas stemme. Utredning og tiltak for risikoutsatte sped- og småbarn» av Mette Sund Sjøvold og Kristin G. Furuholmen, Universitetsforlaget, 2015 side 73 og 74, er det skrevet en god oppsummering av problemer med omsorg for barn og psykiske lidelser:
«Foreldre med psykiske plager eller lidelser.
Det er vanlig å skille mellom psykiske vansker eller plager og psykiske lidelser. Psykiske vansker er tilstander som oppleves som belastende, men som ikke fyller kriteriene for en diagnose. Symptombelastningen kan likevel være høy. Betegnelsen psykiske lidelser brukes bare når bestemte diagnostiske kriterier er oppfylt. Ofte, men ikke alltid, medfører psykiske lidelser høyere belastning enn psykiske plager (Folkehelseinstituttet, 2011). Både alvorlige psykiske lidelser og psykiske plager vil kunne ha effekt på foreldrefungering. Studier viser at det ikke er diagnosen i seg selv som predikerer foreldrefungering og effekter på barnet, men i hvilken grad omsorgspersonen klarer å gå inn i et utviklingsstøttende samspill og møte barnets ulike behov (Zahn-Waxler, Duggal & Gruber, 2002).
Fravær av diagnose er ingen garanti for at omsorgen er god. Den enkelte forelders fungering må vurderes uavhengig av om det foreligger en diagnose eller ikke. Samtidig må det understrekes at enkelte diagnoser innebærer en så vidt forstyrret fungering at det med stor sannsynlighet vil være uforenelig med barneomsorgen. Dette vil spesielt gjelde alvorlige personlighetsforstyrrelser og lidelser med psykoser, omfattende paranoide forestillinger, sterke vrangforestillinger, manier eller dype depresjoner. Det er gjort mange og solide studier som viser en forhøyet risiko for utvikling av en rekke psykososiale vansker hos barn som vokser opp med foreldre med psykiske lidelser (Zahn-Waxler, Duggal & Gruber, 2002; Goodman & Brand, 2009; Berg-Nielsen, 2010). Dette gjelder for eksempel depresjon, affektive lidelser, schizofreni og personlighetsforstyrrelser. Felles for alle psykiske lidelser er at de påvirker tanker, følelser, atferd, væremåte og relasjoner til andre mennesker.
Sped- og småbarn er spesielt sensitive for omsorgspersonens følelsesmessige tilstand (Tronick, 2007) og er derfor også spesielt utsatt når omsorgspersonen har psykiske problemer. Det er gjennom omsorgspersonens følelsesmessige språk uttrykt i bevegelser, ansikt og stemme at det lille barnet utvikles. Personer som sliter psykisk, vil ofte være fylt av eget strev. Egne behov tar stor plass, både tankemessig og følelsesmessig. Dette vil kunne forstyrre kapasiteten til å møte barnets behov på en sensitiv og god måte. Når barnets behov ikke blir møtt, vil det føre til skjevutvikling som igjen vil føre til ekstra utfordringer for omsorgspersonen. Dermed oppstår negative transaksjonseffekter, det vil si en gjensidig negativ påvirkning mellom foreldre og barn (se kapittel 1). Dette er viktig kunnskap for å forstå hvorfor psykiske plager og lidelser hos foreldre har så stor effekt på et lite barns utvikling. Som nevnt over er ett av kjennetegnene ved psykiske lidelser problemer med å relatere seg til andre mennesker. Familier der en eller begge foreldre har en psykisk lidelse, er ofte preget av konflikt, enten mellom foreldrene eller i forhold til andre. Wilson og Gottman (2002) viser til at det ikke er konflikt i seg selv som synes å virke negativt inn på barns utvikling, men mangel på reparasjon. Uløste og mer eller mindre kroniske konflikter i familien vil ta energi og ressurser bort fra omsorg og utviklingsstøtte til barnet»
Ved psykoser vil virkelighetsoppfatningen være forvrengt i en avgrenset periode, og forelderen får vrangforestillinger og hallusinasjoner (hører stemmer, ser syner, føler seg forfulgt, er på et annet sted mv.). En psykose er en alvorlig forstyrrelse av hjernens funksjon med en realitetsbrist, og vil være et svært alvorlig tegn på alvorlig psykisk lidelse, som er uforenlig med omsorgen for barn i psykotisk tilstand. En enkeltstående psykose kan vanlige sårbare folk også oppleve i ekstreme livskriser, men en enkeltstående psykose kan også være uttrykk for alvorlig psykisk sykdom, alvorlig rusmisbruk og unormal sårbarhet som kan diskvalifisere for omsorg for barn. I NOU 2011:9 side 109 er det beskrevet følgende om forekomsten av psykoser:
«Psykosene er den viktigste gruppen av alvorlige psykiske lidelser. Forekomsten av psykotiske episoder anslås å være 3-4 prosent av befolkningen til enhver tid. Psykoser kan være kortvarige, men mange pasienter vil ha et langtrukket forløp med funksjonssvikt i relasjon til andre og reduksjon av vesentlige ferdigheter for å mestre dagliglivet. En psykotisk episode vil for noen oppleves som intenst smertefullt. Andre kan ha veldig høy aktivitet og betydelig økt selvfølelse. Psykosen kan oppleves som et frihetsrom, men handlingene utløst av psykosen kan gi ubehagelige senfølger. Langtrukne psykoselidelser som kjennetegnes av gjentatte psykotiske episoder og høygradig funksjonssvikt, betegnes ofte som kronifiserte.
Diagnostisk blir det skilt mellom på den ene siden psykotiske symptomer fremkalt av sykdommer, skader, kjemiske stoffer og legemidler, og på den andre siden psykotiske symptomer som ved de alvorlige psykoselidelsene schizofreni, stemningslidelser (affektive lidelser), paranoide psykoser og akutte forbigående psykoser. Noen ganger kan den enkelte ha en alvorlig psykisk lidelse som grunnlidelse og i tillegg få psykotiske symptomer utløst eller forsterket av legemidler eller rusmidler».
Videre bør betydningen av schizofreni som er den mest alvorlige lidelsen nevnes særskilt. Schizofreni har et langvarig, og ofte et livslangt forløp. Selv folk som har vært symptomfrie i mange år, har en unormalt høy risiko for tilbakefall. Foreldre som har hatt tilbakevendende episoder, vil med stor grad av sikkerhet få det fremover i tid også. I NOU 2011:9 side 109 er det beskrevet følgende om schizofreni:
«Schizofreni er den mest alvorlige psykiske lidelsen, fordi den har så omfattende konsekvenser. Årlig stilles diagnosen schizofreni for 400-500 pasienter i Norge. Lidelsen debuterer ofte i sene ungdomsår eller i tidlig i voksen alder og kan gi svært, og ofte varig, funksjonstap. Omtrent 10 prosent av alle uføretrygdede i Norge har schizofreni. De karakteristiske symptomene for lidelsen inndeles i positive og negative symptomer».