Noen ganger kan foreldre oppleve at deres omsorgskapasitet blir midlertidig redusert på grunn av livskriser, en traumatisk hendelse eller at det «topper seg» etter å ha levd under stressbelastninger over lengre tid mv. Et eksempel på ofte forekommende midlertidig redusert omsorgskapasitet er fødselsdepresjon eller frivillig innleggelse på DPS (Distriktspsykiatrisk sykehus). Rus kan også være en vanlig årsak til at omsorgskapasiteten har vært midlertidig redusert. Barnevernet pleier ofte å involvere seg i slike saker, og kan eksempelvis etter barnevernloven § 4-6 første ledd «sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Slike tiltak kan ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje». De vanligste løsningene er imidlertid at den andre forelderen tar seg av barna i perioden forelderen ikke er i stand til å ta vare på barna, eller at nær familie som tante, onkel eller besteforeldre stiller opp.
I barnefordelingssaker vil en historikk der forelderen ikke har klart å ta seg av barna eller har utøvd dårlig omsorg eller omsorgssvikt i en avgrenset periode, dreie seg om risikoen for tilbakefall og risiko knyttet til psykisk sårbarhet hos omsorgspersonen. Videre vil det også være spørsmål om barna har en psykisk sårbarhet etter å ha opplevd omsorgssvikt under en livskrise og/eller høy foreldrekonflikt.
Etter rettspraksis er det den aktuelle omsorgsevnen på domstidspunktet som skal legges til grunn, men retten skal også se hen til den løsning som vil gi best trivsel og utvikling for barnet fremover, jf. HR-2020-1843-A (avsnitt 33-36). Av den grunn skal tidligere problemer i omsorgsevnen på grunn av livskriser og midlertidig funksjonsfall ikke tillegges avgjørende vekt som sådan, dersom problemene ikke er til stede i dag, selv om det vil være relevant å vurdere historikken som såkalte «særlige risikomomenter».
Den sakkyndige skal etter punkt 8 i henhold til standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i Nasjonal Veileder i foreldretvister utrede «særlige risikomomenter». Særlige risikomomenter vil typisk omfatte risiko for omsorgssvikt hos barnet som kan føre til skjevutvikling, der risikoen knyttet til både foreldrenes og barnas psykiske sårbarhet kan vurderes. Det handler rett og slett om hvor mye stressbelastninger og livsbelastninger forelderen eller barna vil tåle. Vurderingen av «særlige risikomomenter» knyttet til psykisk sårbarhet, vil kunne påvirke både hvem som bør få fast bosted, så vel som samværets omfang. Risikomomentene kan også være knyttet til avhengighetsproblematikk som alkoholisme eller langvarig bruk av narkotika, og risiko for vold, psykisk mishandling, seksuelle overgrep mv.
Selv om risikomomenter skal vurderes ved både fast bosted og utmåling av samvær, må sakkyndig være noe mer sikker på at det ikke foreligger særlige risikomomenter fremover i tid ved tildeling av fast bosted enn ved samvær. Her vil også den emosjonelle omsorgsevnen være den viktigste, og særlig for mindre barn. Mentaliseringsevnen (evnen til å lese og imøtekomme barnas emosjonelle behov) er dynamisk, og vil være markant dårligere i perioder hvor foreldrene sliter psykisk. Psykisk sykdom kan ofte forklare både høy foreldrekonflikt og omsorgssvikt fra manglende emosjonell omsorgsevne.
Psykisk sårbarhet vil normalt være uttrykk for et undertrykk hos forelderen, som videre kan medføre at det skal mindre til enn for andre at forelderen kan destabiliseres som omsorgsperson av en konflikt, traume eller livskrise. Risiko for tilbakefall kan utløses av stress som forelderen ikke kan kontrollere, slik som nytt samlivsbrudd, dødsfall i nær familie, økonomiske problemer, problemer på jobben mv. Innen psykiatrien snakker man om dekompensering, hvilket betyr at hjernen ikke klarer å kompensere for de nye belastningene som oppleves, slik at resultatet blir fullstendig funksjonsfall i arbeidslivet og i omsorgen for barn.
I barnefordelingssaker vil det med psykisk syke ofte være en problematikk om den nedsatte fungeringen var midlertidig, eller om funksjonsfall kan vende tilbake nokså hyppig. Er det snakk om psykisk sårbarhet eller aktuell psykisk sykdom? Det er helt vanlig av parter i barnefordelingssaker å skjønnmale egen psykisk sårbarhet eller fungering i hverdagen, for å få et best mulig resultat i barnefordelingen. Noen er til og med tildekkende om egen sykdom og symptombilde, dersom vedkommende fortsatt har «dårlige dager» og kan slite innimellom.
Det er også vanlig at tidligere funksjonsfall forklares ut fra en spesiell kontekst i livet akkurat da, der forelderen i dag hevder å stå bedre rustet til å takle noe liknende. Ofte vil også dårlig fungering for noen år tilbake forklares gjennom uheldig dynamikk under samlivet, slik at det nærmest ble den andre forelderens feil at man ble psykisk syk.
Et eksempel på at tidligere psykiske problemer ikke har blitt utslagsgivende i vurderingen av omsorgsevnen på domstidspunktet, har man i LF-1999-174:
«Det er på det rene at mor for mange år siden, i helt spesielle situasjoner, hadde psykiske problemer. Hun har nå opplevd flere år med samlivsproblemer, opphør av samlivet under noe krenkende omstendigheter, og påkjenningen med nyetablering og konflikt om barnefordeling, uten at dette har medført tilbakefall. Lagmannsretten ser det da slik at det ikke foreligger en risiko som det er grunn til å ta hensyn til for at mor igjen får psykiske problemer som vil svekke hennes evner som omsorgsperson»
Sakkyndig vil i de fleste saker likevel tro på forklaringer om god aktuell psykisk fungering, og at kontekst kan forklare tidligere sammenbrudd/funksjonsfall eller utagering. Hensynet til samlet foreldrekontakt står sterkt i vurderingen av hva som er til barnets beste, og sakkyndig vil derfor normalt jobbe mot løsninger som sikrer god samlet foreldrekontakt også når det foreligger risikomomenter knyttet til psykisk sykdom og psykisk sårbarhet. Sakkyndig vil her særlig vektlegge om det er lenge siden livskrisen og funksjonsfallet, om det bare har skjedd én eller noen få ganger, om forelderen har fungert greit i arbeidslivet de siste årene, om forelderen har hatt stabile rammer rundt seg gjennom partner og nettverk og om veiledningstiltak eller medisinsk behandling har redusert risikoen for tilbakefall mv.
Viktigst av alt vil likevel være den sakkyndiges observasjoner av samspill mellom forelder og barn under observasjonssamvær. Dersom den sakkyndige ser god emosjonell omsorg i samspillet i form av gjensidig varme, interesse og tilknytning, vil det normalt legges til grunn at den emosjonelle omsorgsevnen er god i dag, selv om forelderen tidligere har hatt en eller flere livskriser med midlertidig funksjonsfall. Historikken vil nevnes særskilt som et særlig risikomoment, men trenger ikke å få avgjørende betydning for valg av bosted eller samværets omfang, dersom andre hensyn taler for bosted eller et utvidet samvær.
Sakkyndig setter imidlertid klare grenser mot at samværsforelderen må kunne klare å ivareta barnas grunnleggende sikkerhet og trygghet. Dersom samværsforelderen ikke har evner til å se barnas behov og trygge dem når de føler seg usikre, eller risikerer å sette barna fysisk i fare ved tilbakefall, vil avvik kunne få betydning for samværsutmålingen, med mindre samværsforelderen oppfattes som veiledningsbar og viser positiv utvikling. Videre vil sakkyndig også se særlig på barnets robusthet. Dersom barnet har vært gjennom mye på grunn av langvarig høyt konfliktnivå eller omsorgssvikt, vil man være svært varsomme med å utsette barnet for risiko for ny ustabilitet. Ikke samvær eller samvær med tilsyn vil kunne være aktuelt i slike saker. Ved usikkerhet rundt den aktuelle samværskompetansen kan også samvær med tilsyn vurderes i en opptrappingsperiode, for å få saken bedre opplyst rundt eventuelle risikomomenter.
I saker som omhandler psykiatriske diagnoser og historikk med eksempelvis innleggelse på DPS (Distriktspsykiatrisk sykehus) over lengre tid, vil det gjerne være spørsmål om forelderen som sier at han eller hun er psykisk frisk og robust, har såkalt sykdomsinnsikt (innsikt i egen psykisk sykdom). Ved alvorlig schizofreni, bipolar og andre psykiatriske diagnoser mv. er det ikke uvanlig at pasienter i perioder med sykdom føler seg helt friske, nettopp fordi de mangler sykdomsinnsikt. Det kan derfor være et symptom på at sykdommen har forverret seg når pasienten sier at de nå er helt friske, og ikke trenger behandling mer. Ofte vil en plutselig forklaring om at forelderen føler seg topp og ikke trenger medisiner mer, være en indikator på det. Avslutning av behandling ved DPS eller annen behandlingsinstitusjon og seponering av medisiner skal alltid skje etter konklusjon fra behandler. Det må derfor kreves lagt frem dokumentasjon på at forelderen ikke lenger har behov for oppfølging eller behandling i form av epikriser eller journalnotat fra journal hos DPS mv. Fullstendig friskmelding vil man som regel først få, når det er lenge siden sterke symptomer, og når man har klart seg godt i arbeidslivet eller studier over lengre tid. Å ha noen gode samtaler vil normalt ikke være tilstrekkelig for en slik konklusjon.
Når mennesker som tidligere har opplevd funksjonsfall i livskriser er friske og fungerende, pleier de å være klar over egen sårbarhet og risiko for triggere og tilbakefall. Det vil derfor være klokt som regel å være åpen med sakkyndig om eksempelvis fødselsdepresjon, psykisk sårbarhet, når man blir aktivert, beredskap og eventuell problematisk barndom. Det oppfattes av samme grunn som positivt dersom man av eget ønske går til behandling hos psykolog for å bearbeide ting, og holde ting i sjakk. Bevissthet på egne mangler og sårbarhet er derfor uttrykk for at forelderen er frisk og fungerende psykisk.
Videre vil retten og den sakkyndige legge vekt på om foreldrene kan få bedret sin omsorgsevne eller redusere risikoen fremover gjennom veiledning (hjelpetiltak). Dersom foreldrene erkjenner at barna lider under eksempelvis uforutsigbar atferd, problemer med regulering av følelser hos foreldrene mv., og at de er villige til å søke hjelp for det, vil en slik erkjennelse kunne medføre at sakkyndig legger mindre vekt på historisk omsorgssvikt i en risikovurdering.