Seksuelle overgrep mot barn omfatter alle seksuelle handlinger, herunder seksuell omgang og voldtekt, slik det er definert i straffeloven kap. 26. Voldtekt er seksuell omgang som oppnås gjennom «vold eller truende atferd, eller «med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». I straffeloven kap. 26 er det også særskilte bestemmelser for seksuelle handlinger som skjer overfor barn og i nære relasjoner, og med særskilte strafferammer for barn under 16 og 14 år mv.
Seksuelle handlinger vil skade barnet fysisk og psykisk, og barnet vil miste sin grunnleggende trygghet og tillit til voksenpersoner. Barn som blir utsatt for seksuelle overgrep vil også ofte få problemer i voksenlivet både med seg selv og i relasjoner til andre. Det vil derfor være viktig å skjerme barn for risiko for seksuelle overgrep. I barnefordelingssaker følger det direkte av barneloven § 48 annet ledd at det i barnets beste-vurderingen må tas hensyn til at «barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare». I merknadene av barneloven § 48 annet ledd i Ot.prp.nr.103 (2004–2005) side 56, er det følgelig uttalt om bestemmelsen:
«Hensikten med tilføyelsen er videre å sikre at hensynet til barnet tillegges tilstrekkelig vekt i de situasjonene hvor det er vanskelig eller umulig å ta stilling til om overgrep har skjedd eller vil komme til å skje. Hvis det er en reell risiko for at barnet blir utsatt for overgrep hos en av foreldrene, må dette få betydning for rettens avgjørelse. Det kan ikke legges vekt på enhver påstand om overgrep. Det må legges til grunn at det som et utgangspunkt må foreligge forhold som underbygger påstanden. Det kan ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at mistanke om vold og overgrep skal legges til grunn. Det vil også kunne være tilstrekkelig med en mindre grad enn 50 prosent sannsynlighet for at beviskravet kan anses oppfylt. Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge vil avhenge av de konkrete omstendighetene i saken, hvor forhold som arten av overgrep det er fare for, alvorlighetsgrad og personlige forhold hos de involverte kan få betydning. Dersom det er en risiko for alvorlige overgrep, vil det kunne tilsi at det skal mindre til for at beviskravet anses oppfylt».
Dersom det er eller blir klarlagt at det har funnet sted eller er risiko for seksuelle overgrep, skal det få betydning for utmålingen av samvær. Det følger av barneloven § 43 første ledd annet punktum at «Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær».
Ved risiko for seksuelle overgrep skal samværet således stanses eller gjennomføres med tilsyn, idet det viktigste er å skjerme barnet mot risikoen for (nye) seksuelle overgrep. Hensynet til best mulig foreldrekontakt innebærer likevel at retten vil måtte være relativt sikker på at barnet har blitt og vil kunne bli utsatt for seksuelle overgrep ved samvær, før man stanser samværet eller pålegger tilsyn. Ofte benyttes normen «reell risiko» for at nye overgrep vil finne sted, der det kreves gjerne ytre «holdepunkter» i bevisbildet for at seksuelle overgrep har funnet sted. Påstander om seksuelle overgrep er derfor ikke nok, og i mange tilfeller vil man være usikker på om barnets forklaringer er riktige (spesielt hos mindre barn). Videre vil man også være skeptisk til en bekymret forelders fortolkninger av observasjoner og utsagn, dersom foreldrene befinner seg i en foreldrekonflikt.
Det vil da være en avveining av risiko mellom at barnet er utsatt for seksuelle overgrep, eller at den forelder som har meldt bekymring eller politianmeldt forelderen, har feiltolket barnets utsagn eller andre holdepunkter, eller i sjeldne tilfeller at beskyldningene regelrett er konstruert for å oppnå et resultat i barnefordelingen. Slike saker er vanskelige, fordi rettssikkerheten til den anklagede og hensynet til samlet foreldrekontakt for barnet (dersom anklagen ikke er riktig), skal ivaretas samtidig som barneloven og forarbeidene er tydelige på at en av de viktigste oppgavene til domstolene i barnefordelingssaker, er å beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep, jf. barneloven § 48 annet ledd og barneloven § 30 tredje ledd.
I barnefordelingssaker er det dermed risikoen for seksuelle overgrep har funnet sted og vil finne sted som skal vurderes bevismessig ut fra tilgjengelig bevissituasjon, slik saken står opplyst. Som regel vil sakene haste for å hindre at barnet utsettes for nye seksuelle overgrep frem til hovedforhandling, og det vil i de fleste saker derfor måtte avsies midlertidig avgjørelse. Hvis de seksuelle overgrepene er politianmeldt og etterforsket, vil retten normalt innhente straffesaksdokumentene, idet retten har et særskilt ansvar for sakens opplysning og spesielt i saker som gjelder overgrep mot barn. Rettens kompetanse til å innhente straffesaksdokumentene følger av tvisteloven § 21-5, jf. politiregisterloven § 30, politiregisterforskriften § 27-2, politiregisterloven § 30 og påtaleinstruksen § 16-5, jf. LB-2017-122140.
Det skal som regel alltid oppnevnes sakkyndig i saker om seksuelle overgrep etter barneloven § 61 nr. 3, jf. Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) s. 44:
«Kunnskap og forskning tilsier at det ofte vil være nødvendig at domstolen oppnevner tradisjonell sakkyndig etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 for å få saker der det er problematikk knyttet til vold og seksuelle overgrep forsvarlig belyst. Det vil også være viktig at sakkyndige som oppnevnes i denne type saker har særlig kompetanse og gis et godt og målrettet mandat. Departementet viser til veileder Q-15/2004 Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn, og veiledning som gis i informasjonsheftet Q-1144 B Barnefordelingssaker der det er påstander om vold. Psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige».
Retten plikter i saker om seksuelle overgrep å avsi midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 ved kjennelse, også selv om saken ikke er godt nok opplyst. Plikten til å avsi midlertidig avgjørelse gjelder etter barneloven § 60 første ledd i.f. «i alle høve» «dersom det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare», jf. også Prop.167 L (2016-2017) side 13.
Bakgrunnen for at retten må avsi midlertidig avgjørelse i slike saker, er at Staten har det overordnede ansvaret for å beskytte barn og unge mot «alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk», jf. barnekonvensjonen artikkel 19 og EMK artikkel 3.
I den foreløpige avgjørelsen kan retten også nedlegge kontaktforbud etter barneloven § 60 andre ledd første punktum, der retten for å hindre vold eller nye overgrep kan forby den andre forelderen å vise seg der barnet holder til uten betydning om hvem som eier eiendommen.
Ved midlertidig avgjørelse vil terskelen for å stanse samværet kunne være noe lavere enn i en dom, siden en slik avgjørelse kun vil være midlertidig frem til saken er bedre opplyst. Det kan da avsies kjennelse om nullsamvær eller samvær med tilsyn frem til saken er ferdig etterforsket, eller til barnevernet har undersøkt saken nærmere. Barnevernet vil nesten alltid involveres i saker om seksuelle overgrep enten gjennom bekymringer fra en av foreldrene, eller etter bekymringsmelding fra fastlege, barnehage, skole mv. Justisdepartementet uttaler i Prop.85 L (2012–2013) side 66 følgende om operasjonaliseringen av bevisvurderingene ved midlertidig avgjørelse om vold og seksuelle overgrep:
«Etter departementets syn vil det i behandlingen av foreløpige avgjørelser med påstander om vold og/eller seksuelle overgrep være nødvendig å praktisere et beviskrav der det foretas en avveining av hva som lar seg bringe på det rene i saken og hva som står på spill. Å bli anklaget for vold og/eller seksuelle overgrep vil være belastende for den det gjelder, og en foreløpig avgjørelse som legger dette faktum til grunn og eksempelvis fastsetter at det ikke skal være samvær mellom barn og forelder for en viss tid, vil kunne oppleves negativt. På den annen side er vold og/eller seksuelle overgrep mot barn så skadelig at barnet har krav på umiddelbar beskyttelse. Det vises blant annet til Helsedirektoratets høringsuttalelse som er sitert i kapittel 9.6.3 og den generelle beskrivelsen i kapittel 5.1 om konsekvensene av å leve med vold og/eller seksuelle overgrep i familien. Departementet er enig med Felleskap mot seksuelle overgrep i at det vil være en svakhet ved vurderingen om en ser på fare for enkeltstående overgrep isolert og mister overgrepsrelasjonen, som er virksom før, under og etter de faktiske overgrepene, av syne».
Samvær vil også kunne utgå dersom den forelderen bor sammen med eller andre i nær relasjon til forelderen, er den som utgjør en risiko for seksuelle overgrep. Det vil ofte kunne oppfattes som at forelderen utviser manglende mentaliseringsevne, dersom en forelder velger å ikke tro på barnet sitt, og velger å utsette barnet sitt for risiko for seksuelle overgrep, selv om risikoen skulle være liten og forelderen selv ikke har sett noe.
Selv om det i barnefordelingssaker er risikoen for seksuelle overgrep som skal vurderes og ikke et skyldspørsmål etter straffeloven, er det i praksis vanskelig å få bevist konkret risiko for at et barn er utsatt for seksuelle overgrep. Ofte vil bekymringene bygge på mistanker, uregelmessigheter, indisier som atferdsendring hos barnet mv. Normalt vil man være avhengig av at barnet er av en viss alder og bekrefter hendelsene tydelig og konsistent under avhør, eller at det finnes klare ytre holdepunkter i form av fysiske bevis, eller at indisier som unormale stressreaksjoner eller atferdsendring hos barnet, er merket av flere og vurdert som påfallende.
Eksempelvis vektla Borgarting lagmannsrett i LB-2021-54863 tingrettens vurdering av at sakkyndige ikke hadde sett noen tegn til utrygghet mellom far og barn, og barnehagen heller ikke hadde sett noen tegn:
«Lagmannsretten er enig i tingrettens konklusjon og kan i det vesentligste slutte seg til tingrettens bevisvurdering. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger holdepunkter for at C har blitt utsatt for, eller at det foreligger noen reell risiko for at hun vil bli utsatt for, seksuelle overgrep fra far. Det vises til tingrettens begrunnelse som er dekkende for lagmannsrettens vurdering.
Selv om dette ikke er avgjørende, bemerkes i tillegg at politiet nå har henlagt saken mot far, hvilket ytterligere taler mot at overgrep har funnet sted. At den sakkyndige observerte et godt samspill mellom C og far, og at hun fremsto som trygg på ham, taler i samme retning. Det samme underbygges av at barnehagen ikke har registrert adferd eller merket endringer ved C som kan tyde på at hun har blitt utsatt for seksuelle overgrep»
I enkelte saker opplever samværsforelderen at barnets forklaring om seksuelle overgrep er uriktig, og skyldes involvering i foreldrekonflikten av den annen forelder. Ofte anføres at barnets forklaring er påvirket av falske minner eller overføring av følelser fra bostedsforelderen. Om barnets mening legges til grunn vil ofte være ut fra en vurdering av foreldrekonfliktens påvirkning på barnet, hvor konsistent barnets forklaring er og om barnets forklaring sammenfaller med barnets atferd og andre ytre holdepunkter i perioden overgrepene kan ha skjedd (vurdering av begivenhetsnære bevis og vitneobservasjoner).
Det er mange som legger til grunn at et barn ikke kan lyve om alvorlige forhold som seksuelle overgrep, men en antakelse om at barn ikke kan forklare seg usant er imidlertid ikke riktig som en generell sannhet, jf. Lindboe, Knut ”Barnet som offer i strafferetten og hos barnevernet” Barnevernpedagogen 1994 s 21 (BVP-1994-21)
”Generelt har barn dårligere oppfattelsesevne enn voksne – mindre kunnskap og forståelse som forutsetning for observasjon. I førskolealder skiller barn dårligere mellom fantasi og virkelighet enn voksne. Og det er normalt at barn har fantasier om seksualitet uten å ha vært utsatt for overgrep.
Barn viser vanligvis ikke posttraumatiske reaksjoner etter å ha fremsatt løgnaktige påstander. Suggestibilitet eller påvirkelighet er mer situasjonsbetinget enn et personlighetstrekk. Forhold som virker suggestivt kan være en generell usikkerhet (f.eks. med hensyn til hva barnet husker eller fordi det stilles uklart spørsmål). Når et barn forstår hva det spørres etter og at det er viktig at det svares på en bestemt måte, vil dette påvirke (ledende spørsmål). Negativ tilbakemelding på svar vil også kunne påvirke et barn.
At barnet benekter ting som har forekommet er ikke så sjelden. Falske beskyldninger om seksuelle overgrep forekommer derimot ikke så ofte. Men amerikanske undersøkelser har vist at falske beskyldninger foreligger i 5-10% av barnefordelingssaker med motsetninger mellom de voksne”.
I en sivil barnefordelingssak vil det vanskelig kunne legges til grunn at det er begått seksuelle overgrep som et bevist faktum, før det foreligger en straffedom. Å avsi dom på at seksuelle overgrep har funnet sted uten en straffedom, vil avhengig av hvordan premissene formuleres kunne være i strid med uskyldspresumsjonen og forbudet mot forhåndsdømming mv. Videre vil beviskravet økes utover sannsynlighetsovervekt, når handlingen innebærer straffskyld. Allikevel skal barnet etter barneloven beskyttes også der seksuelle overgrep ikke er fullt ut bevist, men der bevisene i hvert fall indikerer en risiko for at seksuelle overgrep har funnet sted og vil kunne finne sted i fremtiden. Det er eksempelvis uttalt i Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) side 66 og 67 at beviskravene ikke må være for strenge, dersom bevisene er såpass konkrete at det kan være risiko for seksuelle overgrep:
«Beviskrav og -vurderinger må ikke være for strenge i tilfeller hvor det foreligger en risiko for vold og/eller seksuelle overgrep, og domstolen skal ta stilling til hvorvidt det skal fattes en foreløpig avgjørelse. Det må være aksept for at retten endrer standpunkt senere, hvis flere og nye opplysninger innebærer at saken framstår annerledes. Det er også et moment at en foreløpig avgjørelse normalt vil være en tidsavgrenset løsning i påvente av at saken blir utredet og behandlet gjennom ordinær domstolsbehandling. Dersom avgjørelsen treffes før sak er reist, vil retten ha adgang til å sette en frist for å reise søksmål, jf. § 60 tredje ledd»
Den vanskelige avveiningen mellom hensynet til samlet foreldrekontakt og å beskytte barnet og beviskrav ved påstander om vold og seksuelle overgrep er drøftet i LB-2020-28301:
«Utgangspunktet i sivile tvister er at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det kan imidlertid være krevende å bevise at overgrep har funnet sted. Ivaretakelsen av hensynet til barnets beste er ansett å tale for et redusert beviskrav ved mistanke om vold i familien».
I samme avgjørelse legges videre til grunn at partsforklaringer må holdes opp mot tidsnære bevis i saken:
«Det finnes ikke avgjørende enkeltbevis i form av for eksempel medisinske eller tekniske undersøkelser eller videoopptak som støtter opp under Bs anklager mot A. En vurdering av Bs forklaring om vold og overgrep, sammenholdt med de øvrige bevisene i saken, vil dermed stå sentralt.
Hovedinntrykket etter bevisførselen er at det er påfallende uoverensstemmelser mellom de tidsnære bevisene i saken og forklaringene som gis i forbindelse med og i etterkant av Bs politianmeldelse. Bs forklaring fremstår som ensidig, unyansert og dramatiserende, sammenholdt med de mer objektive bevisene i saken»
Det vil likevel normalt legges til grunn å ha formodningen mot seg at den ene forelderen konstruerer påstander om seksuelle overgrep som ledd i foreldrekonflikt for å hindre samvær, og ofte vil barns forklaring kunne forklares som falske minner, uttrykk for lojalitetskonflikt osv. Det er vanskelig å få barn til å være konsistente om det de husker, og barn kan også bli resignerte med tiden og si at de ikke husker osv. Andre forklaringsmodeller kan være at den bekymrede forelder har en psykisk beredskap som gjør at observasjoner og barnets forklaringer fortolkes feil. Et eksempel på en slik forklaring har man i LB-2020-28301:
«Endelig finner lagmannsretten grunn til å bemerke at det vurderes som mindre sannsynlig at B bevisst har diktet opp en historie om vold og overgrep som ledd i en plan for å sikre seg kontroll over datteren. At A reagerte med å anta at det var tale om «manipulasjon og bedrag» og mulig «fødselsutløst psykose eller depresjon», jf. As bekymringsmelding til barneverntjenesten 21. januar 2018, er ikke unaturlig. Lagmannsretten finner det imidlertid mest sannsynlig at Bs forklaring om vold og overgrep er uttrykk for hennes reelle, subjektive oppfatning. At hun har dannet seg en uriktig oppfatning, kan psykologisk forklares med tankemønstre som skyldes en kombinasjon av ulike årsaksfaktorer».
Det kan også tale mot samvær at mistanken hos den bekymrede bostedsforelderen medfører at samvær vil bli en såpass stor stressbelastning hos bostedsforelderen at en reduksjon av bostedsforelderens omsorgsevne også taler mot samvær, jf. HR-2013-2214-A – Rt-2013-1329 avsnitt 48 fra lagmannsrettens votum:
«Så lenge det ikke lar seg gjøre å avkrefte at det foreligger en risiko for overgrep, vil samvær medføre en åpenbar belastning for mor, og dermed også for Ds omsorgssituasjon. Denne situasjonen må avveies mot Ds behov for kontakt med far og hans familie. I tråd med sakkyndiges uttalelse legger flertallet til grunn at samvær mest sannsynlig vil medføre en sviktende omsorgssituasjon for D. Et begrenset samvær med tilsyn vil uansett vanskeliggjøre en god utvikling i kontakten mellom far og barn. Flertallet har, under tvil, kommet til at en stadig tilbakevendende belastning for D gjennom egne, mors og Cs reaksjoner ved en slik samværsordning, er mer belastende enn gevinsten ved av og til møte far».
I LG-2017-85461 ble det krevd at det fantes forhold som underbygget påstanden om seksuelle overgrep under henvisning til forarbeidenes uttalelse om at ikke enhver påstand om overgrep tillegges vekt:
«Ifølge forarbeidene til bestemmelsen og rettspraksis kan ikke enhver påstand om overgrep tillegges vekt. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt, men det må som utgangspunkt foreligge forhold som underbygger påstanden. Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge, vil avhenge av omstendighetene i saken, herunder arten av overgrep det er fare for, alvorlighetsgrad og personlige forhold hos de involverte. Dersom er risiko for alvorlige overgrep, vil det kunne tilsi at det skal mindre til for at beviskravet anses oppfylt.
Når det gjelder den konkrete vurderingen i relasjon til påstanden om seksuelle overgrep, tar lagmannsretten utgangspunkt i mors forklaring om at mistanken om overgrep oppstod i august 2016. C uttalte da til mormor at «ingen får spise tissen min». Ifølge mor ble mistanken forsterket da C senere uttalte at ingen fikk «røre tissen hennes». Det var disse uttalelsene, sammenholdt med Cs smerter ved avføring og vannlating, som dannet grunnlag for anmeldelsen av far. Den sakkyndige har forklart at mor ikke så noen annen grunn til at C skulle ha vansker med vannlating og avføring, enn at hun hadde vært utsatt for overgrep. Ifølge mor ble hennes mistanke ytterligere styrket ved at C hadde voldsomme reaksjoner etter samvær med far i perioden fra september til november 2016. For lagmannsretten har mor også forklart seg om en episode som skjedde da partene bodde sammen. Da C var rundt halvannet år observerte mor en hvit dråpe i Cs rumpe i forbindelse med stell. Far reagerte ved å gi uttrykk for at han «skulle ordne det». Mor har ikke fortalt om hendelsen tidligere, verken til politi, barneverntjenesten, tingretten, helsepersonell eller den sakkyndige. Dette gjelder med unntak av dr. Kalikstad, som ble informert om hendelsen under konsultasjonen ved Oslo Barneklinikk 13. september 2017.
Basert på denne konsultasjonen vurderte dr. Kalikstad at C fremstod som «psykisk traumatisert», og at det var «sterk mistanke om seksuelt overgrep, vold i form av spark og annet ubehag og utilbørlig tilnærming mot underlivet» hennes. Ifølge dr. Kalikstad bygger denne vurderingen på opplysninger fra Cs mor og mormor, samt egne observasjoner under konsultasjonen. Dr. Kalikstad viste til at C fikk en «påfallende atferdsendring» da en prøvepinne var i «lett kontakt med vagina helt ytterst», ved at hun begynte å gråte og uttalte at det var som en «banan som hun får om natten». Videre reagerte dr. Kalikstad på Cs atferd ved avføringsbehov, fordi hun gjemte seg under en stol mens hun gjorde «rare bevegelse med hoftene». Denne atferden ble observert via en medbrakt video, og under selve konsultasjonen. Ifølge dr. Kalikstad forekommer slik atferd hos barn kun ved behandlingstraumer etter kirurgiske inngrep nedentil eller etter seksuelle overgrep.
Lagmannsretten kommer tilbake til undersøkelsen ved Oslo Barneklinikk nedenfor. Basert på det samlede bevisbildet, finner lagmannsretten ingen holdepunkt for at far har utsatt C for seksuelle overgrep»
Trude Haugli skriver i «Lov om barn og foreldre» Jussens Venner 2007 s. 325-388 – (JV-2007-325 – side 369 og 370 ganske inngående om problemstillingen og dilemmaet ved påstander om seksuelle overgrep i barnefordelingssaker med gjennomgang av en del rettspraksis:
«Iblant må domstolene forholde seg til påstander om at et barn har vært utsatt for seksuelle overgrep og at det er risiko for at dette kan gjenta seg. Som oftest er beskyldningene rettet mot barnets far, men det kan også være en person i morens husstand som påstås å være overgriper. Hvis vedkommende tidligere er dømt for overgrep, må domstolen også legge dette til grunn i sin vurdering av barnefordelingssaken. Vanskeligere er det hvis noen har vært anmeldt, men saken er fortsatt under etterforskning eller den er henlagt, eller hvis påstanden kommer opp i forbindelse med konflikten om barnet, uten at det tidligere har vært tatt opp i andre sammenhenger. Vi står her ovenfor svært vanskelige situasjoner, både rent menneskelig og rettslig. Som regel finnes ingen vitner til de påståtte handlinger og tekniske bevis kan være vanskelig å finne hvis det har gått noen tid. Partenes virkelighetsoppfatninger kan være svært forskjellige, og faktiske hendelser eller barnets atferd kan tolkes på ulike måter. At barnet sover i samme seng som faren sin og bader sammen med ham, vil for mange fremstå som helt normalt, trygt og naturlig. Mens i gitte situasjoner kan slike handlinger være med på å underbygge en mistanke om overgrep. Likeledes vet man noe om hvilke atferdsendringer overgrep kan føre til hos barn, men tilsvarende atferdsendringer kan også skyldes andre årsaker.
For domstolene vil spørsmålet både være hvilke krav som skal stilles til sannsynliggjøringen for at det har skjedd overgrep, og hvilke slutninger man skal trekke dersom slike beskyldinger finnes tilstrekkelig sannsynliggjort. Her står det ulike risikovurderinger mot hverandre. På den ene siden har vi risikoen for at en far og et barn på feilaktig grunnlag ikke far anledning til å bo sammen eller ha samvær med hverandre. Faren blir uriktig stigmatisert som overgriper og barnet som offer, og barnet må vokse opp med et negativt farsbilde som omgivelsene bekrefter. På den andre siden står risikoen for at det faktisk har skjedd overgrep, og at disse vil kunne gjenta seg dersom barnet får være hos faren, eventuelt være der uten tilsyn.
Høyesteretts syn framkommer i dommen referert i Rt-1989-320.
Saken gjaldt spørsmål om en far som var mistenkt for seksuelle overgrep mot en datter, skulle få den daglige omsorgen for to yngre døtre på snart 13 og 11 år. Døtrene hadde i det vesentlige bodd hos faren etter at familien ble oppløst da faren i november 1985 var anmeldt for seksuelle overgrep mot en stedatter. Anmeldelsen ble henlagt av politiet. De to døtrene hadde gitt uttrykk for at de ville bo hos faren.
Det heter i dommen at det er et relevant synspunkt når det hevdes at det «overhodet ikke kan tas noen risiko i et slikt forhold.» Moren fikk den daglige omsorgen.
Også i dommen referert i Rt-1996-398 var det påstand om seksuelle overgrep.
Moren fikk omsorgen for to barn på 11 og 9 år. Faren var beskyldt for seksuelle overgrep, men retten fant ikke at det var grunnlag for beskyldningene. Han fikk samværsrett.
Det er ikke ofte påstand om seksuelle overgrep i saker om fast bosted, i hvert fall når vi kommer så langt som til lagmannsretten og Høyesterett. Det forekommer oftere slike påstander i samværssaker. Også i disse sakene finner vi tilsvarende syn, jf. Rt-1990-239 og Rt-1994-940. Se nærmere i pkt. 6».