Etter barneloven § 45 kan andre enn foreldrene gis samværsrett der den ene eller begge foreldrene er døde, eller der en forelder er nektet samvær. Barneloven § 45 første ledd lyder slik:
«Når den eine av foreldra eller begge er døde, kan slektningane til barnet eller andre som er nær knytte til barnet, krevje at retten fastset om dei skal ha rett til å vere saman med barnet, og kva for omfang samværsretten skal ha».
Bestemmelsen forutsetter at den som ber om samværsrett, er en slektning eller er nært knyttet til barnet. Et slikt samvær må imidlertid også være til barnets beste, jf. barneloven § 48. Regelen er forklart slik i Ot.prp.nr.56 (1996–1997) side 60:
«Samværsrett for andre enn foreldrene kommer bare på tale når en eller begge foreldrene er døde (barneloven § 45). En slik samværsrett følger ikke direkte av loven, men må fastsettes i hvert enkelt tilfelle. Regelen gjelder uavhengig av om foreldrene levde sammen eller ikke på dødsfallstidspunktet. Barnets slektninger eller andre som er nært knyttet til barnet kan rette krav om samvær til domstolen. Hvis partene er enige om administrativ behandling, kan fylkesmannen fatte vedtak i saken. Det skal ikke mekles i disse sakene. Avgjørelsen skal rette seg etter hva som er best for barnet.
I vurderingen av hva som vil være til barnets beste, skal det legges vekt på barnets behov for samvær med andre enn den gjenlevende av foreldrene. Det kreves ikke spesielle eller sterke grunner for å få fastsatt samværsrett etter § 45, men samværsretten er i disse tilfellene ikke like selvfølgelig som for de biologiske foreldrene. Man bør derfor være varsom med å fastsette en samværsrett for besteforeldrene mot protester fra den gjenlevende mor eller far».
Det er fastslått i HR-2012-405-A – Rt-2012-323 at barneloven § 45 første ledd bare gjelder når en eller begge foreldre er døde, slik at andre enn foreldrene ikke kan få rett til samvær, når begge foreldre lever (utenom for besteforeldre i tilfellene når samværsforelderen ikke får møte barnet som nevnt i barneloven § 45 annet ledd):
«41) Den mulighet at en slektning gis en selvstendig samværsrett ved siden av foreldrenes – en samværsrett som kan tvangsfullbyrdes etter barneloven § 65 annet ledd – er ikke omtalt i lovforarbeidene.
(42) En slik ordning representerer et inngrep i foreldrenes samværsrett. Også hensynet til barnets beste reiser særlige spørsmål i slike tilfelle. Som nevnt gir barneloven § 45 adgang til å fastsette samværsrett for andre enn foreldrene der den ene eller begge foreldrene er døde, eller der en forelder er nektet samvær. I det sistnevnte tilfellet kan det fastsettes samvær for foreldrene til den som er nektet samvær, men bare på det vilkår at vedkommende ikke får møte barnet. En samværsrett som løper ved siden av begge foreldres samværsrett, åpner § 45 ikke for. Dette er i Ot.prp.nr.56 (1996–1997) side 62, begrunnet med at det «synes vanskelig forenlig med prinsippet om barnets beste å tillate at det fastsettes to samværsordninger som løper parallelt».
(43) Dersom det var lovgivers intensjon at barneloven § 43 tredje ledd likevel skulle hjemle vilkår om slike ordninger, hadde det derfor vært nærliggende at dette var blitt omtalt nærmere i forarbeidene.
(44) Jeg kan etter dette ikke se at barneloven § 43 tredje ledd gir adgang til å gi barnets tante en slik samværsrett som lagmannsretten har fastsatt, selv om den er tidsbegrenset».
Etter barneloven § 45 annet ledd er det fastsatt en rett til samvær for besteforeldre, under forutsetning av at forelderen er nektet samvær, og ikke får møte barnet:
«I sak om samværsrett mellom foreldra, kan ein forelder som vert nekta samvær krevje at avgjerdsorganet fastset om hans eller hennar foreldre skal ha rett til å vere saman med barnet og kva for omfang samværsretten skal ha. Samvær for besteforeldra kan berre fastsetjast på vilkår av at den som er nekta samvær ikkje får møte barnet».
Det vil for samvær etter barneloven § 45 være en forutsetning at samvær med tilknyttede, slektninger eller besteforeldre er til barnets beste, og ikke belaster barnet. Dersom gjenlevende forelder eller den som har overtatt foreldreansvaret for barnet, har problemer med samværet skal det lite til for at samvær ikke skal finne sted. Således står samværsretten svakere etter barneloven § 45 enn den gjør for mellom biologiske foreldre, der hensynet til samlet foreldrekontakt står sterkt. Samvær med andre enn foreldrene forutsetter videre en positiv relasjon mellom den som krever samvær og barnet. Også i forhold til samværets omfang står samværsretten svakere etter barneloven § 45, og det vil ikke legges opp til vanlig samvær etter barneloven, men heller passende samværstider som ikke bryter opp rytmen i barnets faste bosted i for stor grad. Barneloven § 45 er ikke til hinder for at det fastsettes feriesamvær, men for utenlandsreiser må slektninger, besteforeldre eller andre be om samtykke fra den som har foreldreansvar for barnet.
Regelen i barneloven § 45 er oppsummert slik i NOU 2020:14 Ny barnelov side 231 og 232:
«Utgangspunktet i barneloven § 42 er at barnet har rett til samvær med sine foreldre. Barneloven § 45 utvider kretsen av samværsberettigede på to ulike måter. Etter bestemmelsens siste ledd gjelder reglene i kapittel 7 om saksbehandling for slike tilfeller, bortsett fra at kravet til mekling ikke gjelder.
Der en eller begge foreldre er døde, kan barnets slektninger eller «andre som er nær knytte til barnet», med rettens hjelp få avklart om de har rett til samvær med barnet, og hvilket omfang samværet i så fall skal ha (første ledd). Høyesteretts dom inntatt i Rt-2012-323 gjør det klart at andre enn foreldrene ikke kan oppnå samværsrett ved dom via bestemmelsen i barneloven § 43 tredje ledd om vilkår for foreldrenes samværsrett. Barneloven § 45 regulerer derfor uttømmende muligheten for andre nærstående til ved dom å få samvær med barnet. Etter ordlyden i første ledd er det uklart om tilknytningskravet gjelder for slektninger, eller om det bare kreves slik tilknytning for «andre». Gulating lagmannsretts dom LG-2013-52027 tok ikke endelig stilling til spørsmålet, men synes å forutsette at tilknytningskravet også må gjelde for slektninger.
Barnets besteforeldre kan få samvær etter rettens beslutning der en forelder i en sak om samværsrett selv blir nektet samvær (annet ledd). Bestemmelsen presiserer at samvær for besteforeldrene kun kan fastsettes av retten der den forelderen som er nektet samvær, «ikkje får møte barnet». Formålet med bestemmelsen er å ivareta barnets kontakt med familien til den forelderen som ikke selv har samvær med barnet. Besteforeldre gis etter bestemmelsen ikke en selvstendig søksmålsadgang. Den som har fått nektet samvær, må i sin samværssak subsidiært anføre samværsrett for besteforeldre. Normalt vil det særskilte kravet inngå som et subsidiært krav allerede i stevningen, og besteforeldrene vil avgi forklaring som vitner i samværssaken mellom barnets foreldre.
Søsken og andre nærstående enn besteforeldre har ikke lovfestet rett til samvær ut over tilfeller der en eller begge foreldre er døde».