Når samværet må avlyses, følger det av barneloven § 43 fjerde ledd at «Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føre åt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare».
Regelen i barneloven § 43 fjerde ledd er en varslingsregel om at den andre forelderen skal få vite om hindringer for gjennomføring av samvær så snart som mulig, og innen rimelig tid. Regelen gjelder i utgangspunktet begge veier også når samværsforelderen ikke kan gjennomføre samværet, men har størst praktisk anvendelse på når bostedsforelderen er klar over at samværet ikke kan gjennomføres som fastsatt. Hva som ligger i rimelig tid vil bero på når bostedsforelderen ble klar over at samværet ikke kunne gjennomføres som fastsatt. Det må likevel kunne tas hensyn til at det kan oppstå situasjoner der det er usikkert om samværet kan gjennomføres, men det satses på at det går bra. Det kan da reises spørsmål om ikke varslingsplikten inntrer når det er relativt sikkert at samværet ikke vil finne sted. Under saksforberedelsen er utgangspunktet at avlyste samvær skal tas igjen under prøveordninger etter barneloven § 61 nr. 7. Imidlertid er det ingen regel om at avlyste samvær skal tas igjen, selv om foreldre ofte praktiserer det slik.
En rekke foreldre (og ofte fedre) blir nektet samvær med sine barn etter samlivsbrudd, til tross for at de har samværsrett. Barnet har etter barneloven rett til samvær med begge foreldrene, selv om foreldrene bor hver for seg, og foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Barnets rett til samvær innebærer blant annet at bostedsforelderen har plikt til å oppmuntre og legge til rette for samvær med den andre forelderen. Gjøres ikke det kan man fort befinne seg i en situasjon med samværssabotasje, også dersom det foreligger samværsvegring hos barnet og påstått umulighet. Viktigheten av at samvær gjennomføres og ikke saboteres er fremholdt i Prop.161 L (2015–2016) Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap) side 67:
«Barn har en lovfestet rett til samvær med begge foreldrene, også når foreldrene bor hver for seg. Foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Dersom bostedsforelderen hindrer samvær, fratas barnet denne retten. I praksis opplever enkelte samværsforeldre at dagens sanksjonsordning ikke fungerer og at vanskeliggjøring av samvær ikke får konsekvenser for bostedsforelderen.
Det er viktig og nødvendig å ha regler som sørger for at avgjørelser etter barneloven følges opp. Slike regler vil både ha en forebyggende effekt og bidra til å stanse ytterligere hindring av samvær i konkrete saker»
Trude Haugli har i artikkelen «Foreldreansvaret ved sabotasje av samværsretten» Lov og Rett 1999 s 299-312 – (LOR-1999-299 ) side 302 definert samværssabotasje slik:
«Her vil jeg kalle det sabotasje når den ene part i strid med en avtale eller rettslig avgjørelse nekter den andre å ha samvær. Et spørsmål er om man kan kalle det samværssabotasje hvis det er barnet selv som ikke vil ha samvær. Barnets syn vil nok ofte være farget av oppfatningen til den barnet bor hos, noe avhengig av barnets alder. Men hvis de voksne lojalt har forsøkt å påvirke barnet til å utøve samværet slik det er avtalt eller fastsatt, og barnet likevel motsetter seg dette, kan man neppe karakterisere en slik situasjon som samværssabotasje»
Ved samværssabotasje kan det gis tvangsbot etter barneloven § 65, der retten kan fastsette løpende tvangsbot for hver gang samvær ikke finner sted. I utgangspunktet er det kun sykdom og umulighet (at barnet ikke vil) som kan begrunne avlysing av samvær. Bostedsforelderen har en plikt til å tilrettelegge barnets aktiviteter slik at samvær gjennomføres. Fritidsaktiviteter og tilknyttede arrangementer som er viktige for barnet som faller på samværstiden skal videre skje under samvær, og skal ikke være årsak til at samvær avlyses. Imidlertid vil det over tid kunne oppfattes som samværssabotasje, dersom barnet altfor ofte er sykt eller ikke vil når det skal på samvær. En nærmere beskrivelse av reglene for tvangsbot og samværssabotasje – eller samværshindring som det også kalles – er gitt i NOU 2020:14 side 226 og 227:
«Barnet har etter barneloven § 42 rett til samvær med begge foreldre. Dersom barnet bor hos den ene og det foreligger avtale eller dom om samvær med den andre, kan ikke bostedsforelderen lovlig hindre samværet i å bli gjennomført.
Det kalles samværshindring dersom bostedsforelder vanskeliggjør eller hindrer et avtalt samvær. Det følger av barneloven § 43 femte ledd at den som har samværsrett, kan kreve ny avgjørelse dersom den som har foreldreansvaret, eller den barnet bor hos, hindrer gjennomføringen av samvær.
Avgjørelse eller avtale om foreldreansvar eller fast bosted kan tvangsfullbyrdes med tvangsbot og henting av barnet. Avtale med tvangskraft og avgjørelse om samvær kan bare tvangsfullbyrdes med tvangsbot, jf. barneloven § 65. En avtale inngått mellom foreldre er ikke tvangskraftig, med mindre begge foreldre etter § 55 ber fylkesmannen om dette.
Tingretten kan etter § 65 annet ledd i saker om tvangsfullbyrdelse av samvær fastsette en stående tvangsbot som for en viss tid skal gjelde for hver gang samværsretten ikke blir respektert. Det følger videre av bestemmelsen at det ikke skal fastsettes tvangsbot der oppfylling av samværsretten er umulig. En slik umulighet er eksemplifisert med at det er risiko for at barnet blir utsatt for vold eller på annen måte blir behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare. Hva som ligger i vilkåret om umulighet, følger videre av tvangsfullbyrdelsesloven §§ 13-8 fjerde ledd og 13-14 tredje ledd.
Forelderen som nekter samvær, må etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 tredje ledd sannsynliggjøre at det er umulig å oppfylle kravet. For at retten skal konstatere umulighet, må bostedsforelderen som har barnet hos seg, normalt ha oppfylt sin medvirkningsplikt. Denne plikten er en positiv plikt til å lojalt medvirke til at samværsretten kan gjennomføres, for eksempel så langt det lar seg gjøre påvirke barnet til å ikke motsette seg samværet. I hvilken grad bostedsforelderen har oppfylt medvirkningsplikten, vil være et moment i vurderingen av umulighet. I de tilfeller der det vurderes å være skadelig å utsette barnet for tvangsgjennomføring av samvær, vil normalt ikke dette momentet kunne vektlegges.
Tvangsbotens størrelse avhenger av de økonomiske forholdene til den som hindrer samværet, og formålet med boten. Boten skal være et effektivt pressmiddel og må settes høyt nok til å være akkurat det.
Barneloven § 65 a trådte i kraft 1. januar 2018. Den bestemmer at retten, før den tar avgjørelse om tvangsfullføring, kan oppnevne en sakkyndig, godkjent mekler eller annen ansatt ved familieverntjenesten for å mekle eller ha samtaler med foreldrene. Formålet med bestemmelsen var å få forelderen som har hånd om barnet, til å oppfylle sine plikter frivillig. Bestemmelsen har altså et annet formål enn mekling etter barneloven § 52, der formålet med mekling etter den bestemmelsen er «å få foreldra til å kome fram til ei skriftleg avtale om foreldreansvaret, om kvar barnet skal bu fast og om samvær». Dersom retten velger å oppnevne noen til å mekle etter § 65 a, er målet ikke at mekleren skal diskutere de underliggende spørsmålene på nytt. Det står i forarbeidene likevel at dersom dommeren mekler i en tvangssak etter reglene i tvisteloven kapittel 8, vil det ikke være noe i veien for at dommeren ser helhetlig på saken».