I utgangspunktet kan tvangskraftige avgjørelser om bosted etter barneloven tvangsgjennomføres etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13, jf. barneloven § 65 første ledd. Tvangskraftig betyr at avgjørelsen kan tvangsfullbyrdes. Dommer og kjennelser kan normalt tvangsfullbyrdes, der dommer må være rettskraftige for å tvangsfullbyrdes, hvis det ikke er avsagt likelydende kjennelse på midlertidig avgjørelse mv., jf. Ot.prp.nr.29 (2002–2003) side 11:
«For at en dom skal kunne tvangsfullbyrdes må den være rettskraftig. En midlertidig avgjørelse om foreldreansvar, bosted og/eller samvær har derimot tvangskraft så snart den er forkynt, jf barneloven §§ 42 if og 48 if og tvangsloven § 4-13. Et rettsforlik er rettskraftig når det er inngått, tvistemålsloven § 286 første ledd, og kan kreves tvangsfullbyrdet fra samme tidspunkt».
Utenrettslige avtaler eller utenrettslige forlik om samvær kan ikke tvangsfullbyrdes, med mindre avtalen har fått stadfestet tvangskraft av Statsforvalteren etter barneloven § 55.
Mens det er adgang til å tvangsgjennomføre avgjørelser om bosted gjennom henting, er det likevel ikke mulig å tvangsgjennomføre samvær. Utgangspunktet er at sabotasje av samvær kun kan sanksjoneres med tvangsbot, som vil være en løpende bot fremover i tid for hver gang samværet nektes. Regelen om at det ved samværssabotasje kun kan søkes oppfyllelse gjennom tvangsbot er nedfelt i barneloven § 65 annet ledd:
«Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande»
Forskjellen på at barn kan hentes til bostedsforelderen ved tvang, men ikke omvendt til samværsforelderen, er nærmere forklart slik i NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær side 86:
«At det i dag er adgang til fysisk avhenting ved oppfyllelse av en rettsavgjørelse om foreldreansvar og bosted, er begrunnet i at det da som regel kun er tale om én gjennomføring. Dersom man åpner for fysisk gjennomføring av avgjørelser om samvær, løper man risikoen for at dette kan bli aktuelt flere ganger – noe som sjeldent vil være til barnets beste. Utvalget ser dette poenget som begrunnelse for regelen slik den er utformet i barneloven § 65. Skillet mellom foreldreansvar/bosted og samvær kan imidlertid få rettslige konsekvenser som fremstår som mindre logiske. For eksempel kan bostedsforelderen etter dagens regler få bistand fra namsmyndigheten til å hente et barn fra samværsforelderen, mens samværsforelderen ikke vil kunne få den samme bistanden når vedkommende i sin tur igjen skal være sammen med barnet».
I LB-2021-71405 ble det lagt til grunn at vilkårene for tvangsbot forutsetter at sabotasjen av samværet fortsatt pågår på avgjørelsestidspunktet, der det ble avgjørende for at det ikke ble ilagt tvangsbot at samværet ble «respektert etter at begjæring ble tatt ut»:
«Lagmannsretten oppfatter at samværsretten har blitt respektert etter at begjæring ble tatt ut. Det er ikke dokumentert at mor, etter dette tidspunktet, i ord eller handling har vist at hun ikke lojalt vil følge opp samværsretten. Det må etter dette legges til grunn at samværsretten har fungert tilfredsstillende i cirka fem måneder. Medvirkningen til å oppfylle samværsretten sammenfaller i tid med begjæringen om tvangsfullbyrdelse. Mor har imidlertid, som det fremgår ovenfor, opplyst at samværene nå fungerer bedre på grunn av Cs alder. Vilkårene for å ilegge tvangsbot er etter dette ikke lenger til stede. Dersom avsluttet rettsprosess medfører at samværsretten på ny vanskeliggjøres, vil far kunne ta ut ny begjæring for tingretten»
Det er etter rettspraksis to unntak som kan begrunne at det ikke gis tvangsbot, dersom samværet ikke gjennomføres. Det ene unntaket er sykdom, mens det andre er umulighet. Hvis barnet er sykt, skal barnet ikke på samvær. Imidlertid vil det over tid kunne oppfattes som samværssabotasje, dersom barnet alltid er sykt når det skal på samvær. Det må eventuelt vurderes konkret og sammenliknes med opplysninger hos fastlege og skolefravær mv. for å vurdere om barnet har vært sykt i samværstiden. Om og i hvilken grad det kommer i stand samvær innimellom vil også ha betydning for vurderingen av om det foreligger samværssabotasje ved sykdom som forhindrer samvær.
Det andre unntaket er som nevnt umulighet. Umulighet reguleres for det første av tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 tredje ledd, jf. § 13-8 fjerde ledd, som slår fast at tvangsfullbyrdelse ikke kan kreves dersom saksøkte «sannsynliggjør at det er umulig å oppfylle kravet». Videre er regelen om at tvangsbot ikke skal gis ved umulighet for gjennomføring av samvær nedfelt i barneloven § 65 tredje ledd:
«Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast».
Det vanligste eksempelet på umulighet er når barnet ikke vil. Barn skal ikke tvinges til samvær, og spesielt gjelder dette større barn. Regelen om at barn ikke skal tvinges til samvær er også lovfestet i barneloven § 65 fjerde ledd sammen med en plikt til å høre barnet i saker om tvangsbot også, der barnets mening skal vektlegges i samsvar med prinsippene i barneloven § 31:
«Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet»
Hvis barnet ikke vil, kan tvangsbot bare gis dersom det er nødvendig av hensyn til barnet etter barneloven § 65 fjerde ledd, som da også må forutsette at tvangsbot for å sørge for oppfyllelse av samværsretten er til barnets beste, jf. barneloven § 48. Om det foreligger umulighet vil være en vurdering av hvor standhaftig og klart barnet gir uttrykk for at barnet ikke vil på samvær, og i hvilken grad samværsvegringen er uttrykk for en selvstendig vilje. Normalt vil derfor barnets motstand også måtte være av en viss styrke og klarhet.
I rettspraksis er det lagt til grunn for at det skal foreligge slik umulighet at bostedsforelderen må forsøke å motivere til samvær. Bostedsforelderen plikter å motivere til samvær gjennom å si at samværet vil bli bra og hyggelig osv. Dersom retten skulle få inntrykk av at det ikke er gjort tilstrekkelig for å motivere til samvær, vil det ikke foreligge umulighet. I Rt-1986-127 og Rt-1988-708 ble det lagt til grunn som avgjørende for umulighet at den som barnet bor hos på en aktiv måte lojalt har medvirket til at samvær har kunnet skje. Kravene om lojal medvirkning til oppfyllelse av samværsretten er nærmere forklart i Prop.161 L (2015–2016) side 67:
«For at retten skal konstatere umulighet, må den av foreldrene som har barnet hos seg normalt ha oppfylt sin medvirkningsplikt. Medvirkningsplikten er en «positiv plikt til lojalt å medvirke» til at samværsretten kan gjennomføres, herunder også til så langt det lar seg gjøre å påvirke barnet til ikke å sette seg imot. Betydningen av at barnet motsetter seg samvær, må i tilfelle vurderes i sammenheng med omsorgspersonens holdning til samværspørsmålet. Det følger imidlertid av rettspraksis at spørsmålet om lojalitet overfor den fastsatte ordning vil måtte tre i bakgrunnen i situasjoner der tvangsmessig gjennomføring av samvær vil utsette barnet for alvorlige skadevirkninger. Hvorvidt medvirkningsplikten er oppfylt, vurderes konkret i den enkelte sak og veies mot andre momenter i saken, for eksempel begrunnelsen for hvorfor den opprinnelige avgjørelsen ikke er fulgt opp».
I LB-2021-71405 ble vurderingstemaet for å ilegge tvangsbot og umulighet etter barneloven § 65 beskrevet slik:
«Etter barneloven § 65 andre ledd andre punktum, kan avtale med tvangskraft tvangsfullføres ved tvangsbot. Et rettsforlik er en avtale med tvangskraft. Det følger av tredje ledd at det ikke skal fastsettes tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er «umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare». Vilkåret om «umulighet» skal tolkes strengt, og det forutsettes at bostedsforelderen plikter å medvirke lojalt til at samværsretten gjennomføres, jf. HR-2018-567-U avsnitt 9. Lagmannsretten skal ikke foreta en ny prøving av spørsmålet om samværsrett, jf. Backer, Barneloven kommentarutgave, punkt 7, Juridika, bekreftet à jour 1. januar 2009.
Tingretten har ved vurderingen korrekt tatt utgangspunkt i at grunnvilkåret for å fastsette tvangsbot er at den av foreldrene som har barnet hos seg, «i ord eller handling har vist at hun eller han ikke vil medvirke lokalt til å gjennomføre samværsretten til tross for at en gjennomføring ellers ville vært mulig», jf. Rt-2012-570 avsnitt 26.
Tingretten uttaler videre i kjennelsen på side seks og sju:
På bakgrunn av det anførte og fremlagte mener retten at mor samlet sett har misligholdt sin plikt til lojalt å sørge for at det gjennomføres samvær mellom far og barnet etter det inngåtte rettsforliket. Dette gjelder selv om C har vært syk i forbindelse med samvær hos far. Retten finner det blant annet sannsynliggjort at sykdom hos C er påberopt som samværshindring i en større grad enn sykdommens karakter tilsier. Det vises til at C har møtt i barnehagen både dager før og etter sykdom er påberopt som samværshindring.
Tingretten har foretatt en konkret vurdering, og kommet til at mor over en lengre periode holdt C tilbake fra samvær, og at oppfyllelse av samværsretten ikke var «umogleg». Lagmannsretten er enig med tingretten i at det er sannsynlig at samværsretten ikke lojalt ble fulgt opp i perioden 25. mars 2019 – 24. februar 2020. Dette understøttes av den fremlagte oversikten over avlyste samvær. Far har videre opplyst at det i 2020 ble avlyst 34 samvær. Dette er flere avlyste samvær enn hva som er naturlig sett i lys av sykdom og andre praktiske utfordringer. Dette gjelder selv om det tas hensyn til mors kalender med påtegninger»
Dersom det er bostedsforelderen som barnet ikke vil tilbake til, gjelder de samme regler om umulighet og plikt til å medvirke til foreldrekontakt for tvangsgjennomføring tilbake til bostedsforelder, som når barnet ikke vil på samvær. I Borgarting lagmannsrett (LB-2014-94893) uttalte lagmannsretten følgende om umulighet for at barnet ville til bostedsforelderen:
«Det følger av rettspraksis at det foreligger umulighet når barnet helt bestemt motsetter seg samvær, jf. Rt-1989-489 hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg (nå ankeutvalg) bemerket at etter lagmannsrettens premisser syntes barnets selvstendige standpunkt «helt urokkelig» og at hun «ikke under noen omstendighet ville ha samvær med faren». Videre er lagt til grunn at samvær vil være umulig dersom tvangsmessig gjennomføring vil utsette barnet for alvorlige psykiske belastninger. De samme forhold som begrunner umulighet ved manglende oppfyllelse av samværsrett, må antas å gjelde også hvor barnet vegrer seg fra å vende tilbake til bostedsforelderen etter endt samvær.
Det er videre sikker rettspraksis at den som har barnet boende hos seg, har plikt til aktivt og lojalt å medvirke til gjennomføring av samværsretten. Det samme gjelder for samværsforelderen hvis barnet vegrer seg for å vende tilbake til bostedsforelderen etter samvær, jf. Rt-2000-323.
Cs syn fremgår klart av den samtalen dommeren hos byfogdembetet hadde med henne. Hun ønsker ikke å bo hos moren, men hos faren. Hun har begrunnet dette først og fremst med at hun har et bedre forhold til faren enn moren. Moren er streng og kontrollerende, og alt skal gjøres på hennes måte. Hun blir veldig sliten av mors oppførsel, hun orker ikke å gå på skolen og hun hører «stemmer i hodet». Faren er ikke like kontrollerende som moren. Hun slapper mer av hos ham, og «stemmene i hodet» forsvant så fort hun flyttet til ham»
Om lojalitetsplikten uttalte lagmannsretten at det må foreligge en aktiv medvirkning:
«Lagmannsretten ser det slik at faren ikke har oppfylt sin lojalitetsplikt. Det kreves en aktiv medvirkning både i ord og handling fra faren til at C flytter hjem til moren. Faren synes dels å stille seg nøytral og lar det være opp til C hvor hun vil bo. Det fremgår imidlertid av byfogdembetets kjennelse at faren også har uttalt til C at hun kan nekte å flytte til moren på tross av tingrettens kjennelse. Det vises videre til farens syn i e-post av 21. april 2014 som er vedlagt tilsvaret».
I Rt-1997-2012 bemerket imidlertid Høyesterett at spørsmålet om morens lojalitet ville måtte tre noe i bakgrunnen i situasjoner der tvangsmessig gjennomføring av samvær ville utsette barnet for alvorlige skadevirkninger. Reglene må således også ses i sammenheng med barnelovens utgangspunkt om at det ikke skal være samvær, dersom samvær ikke er til barnets beste.
Momentene med barnets sterke motvilje og mulige skadevirkninger ved tvangsgjennomføring ved tvangsbot, er nevnt i Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) side 67:
«Dersom barnet uttrykker sterk motvilje mot samvær, kan dette føre til at gjennomføring av samvær anses umulig, jf. blant annet Rt-1989-489. Dette gjelder særlig de eldre barna.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn at tvangsbot ikke skal ilegges når det ikke er mulig å gjennomføre samværsordningen uten fare for så store psykiske skadevirkninger at det ikke kan aksepteres, jf. Rt-1970-703 og Rt-1970-712».
Som følge av at barn skal beskyttes mot overgrep og vold, vil det også foreligge umulighet dersom det «er en reell risiko for at barnet skal bli utsatt for seksuelle overgrep», jf. Rt-2010-1528. Kjennelsen i Rt-2010-1528 er nærmere beskrevet i Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) side 67:
«Dersom det er risiko for at barnet blir utsatt for seksuelle overgrep under samvær, følger det av rettspraksis at retten ikke skal treffe kjennelse om tvangsbot. Rt-2010-1528 gjaldt tvangsbot fordi mor hadde stanset fars samvær med datter på grunn av mistanke om seksuelle overgrep mot datteren. Moren hadde anmeldt saken, men den var henlagt av politiet. Høyesteretts ankeutvalg uttalte at det må være tilstrekkelig for å konstatere umulighet at det var «sannsynliggjort at det er en reell risiko for at barnet skal bli utsatt for seksuelle overgrep».
Det er derfor i dag en regel om at tvangsbot ikke skal idømmes, dersom samvær vil gi alvorlige skadevirkninger på barnets fysiske og psykiske helse mv. eksempelvis ved vold, overgrep og psykisk mishandling mv. Bakgrunnen for regelen om at det ikke skal ilegges tvangsbot ved samværsstans på grunn av reell risiko for vold og overgrep, er nærmere forklart i Prop.85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) side 68:
«Begrunnelsen for forslaget er å tydeliggjøre at barnets rett til beskyttelse mot fysisk eller psykisk fare og skade veier tyngre enn voksnes rett til samvær. Det er derfor nødvendig med en presisering i barneloven slik at retten ikke treffer pålegg for å fremtvinge en samværsrett som innebærer at barn risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare. Dette omfatter risiko for fysisk og psykisk vold, seksuelle overgrep som beskrevet i straffeloven av 1902 kapittel 19 og det forhold at barnet er vitne til vold, jf. Ot.prp.nr.103 (2004–2005).11
Departementet viser også til barnekonvensjonens utgangspunkt om at staten har det overordnede ansvaret for å beskytte barn og unge mot vold og overgrep, jf. barnekonvensjonen artikkel 19.12 Videre fastsetter EMK artikkel 3 at ingen må utsettes for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. Denne bestemmelsen forplikter til en viss grad staten til å gripe inn for å hindre at barn blir utsatt for nedverdigende behandling som vold og/eller seksuelle overgrep. En norsk domstol vil for eksempel ha plikt til å stoppe eller begrense samvær dersom det er nærliggende fare for at en forelder vil utsette barnet for overgrep.»
Tvangsbot er for øvrig ingen garanti for at samværet blir oppfylt, selv om den blir ilagt, jf. NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær side 85 og 86:
«I Norge har lovgiver blitt stående ved at fysisk avhenting av barnet ikke skal være et alternativ ved unnlatt overholdelse av en samværsavgjørelse. Om tvangsfullbyrdelse ved direkte henting av barnet, enten av en av foreldrene eller av namsmannen, bør være et av de tvangsmidlene som står til rådighet i samværssaker, ble drøftet av Barnelovutvalget i 1977. Utvalget pekte på at det ved tvangsgjennomføring av samværsrett lett kan bli aktuelt med fysisk avhenting flere ganger, og at dette kan føre til skadevirkninger for barnet. Utvalget mente derfor at man ikke burde foreslå en slik regel.
Spørsmålet har også vært vurdert senere uten at man har funnet grunn for å endre reglene på dette punktet, jf. for eksempel Ot.prp.nr.56 (1996–1997):
«Departementet ville heller ikke i høringsnotatet gå inn for tvangshenting som et aktuelt middel til gjennomføring av en samværsrett. Tvangshenting som «ris bak speilet» ville kunne føre til at foreldrene som ellers saboterer samværsretten begynner å medvirke til at samværsretten blir respektert, men kan være svært opprivende for et barn, særlig hvis det gjentas flere ganger. Det er derfor tvilsomt om en samværsrett iverksatt på denne måten vil være til barnets beste. Etter en samlet vurdering ble departementet derfor stående ved at man ikke bør innføre adgang til tvangshenting av barn for å få gjennomført en samværsrett.
En sak om tvangsgjennomføring må gjennom rettsapparatet for å skaffe tvangsgrunnlag, slik at namsretten i neste omgang kan fullbyrde avgjørelsen ved tvangsbot. Dette er en dyr og tungvint prosess for den det gjelder.
Dersom den som forhindrer at samværet blir gjennomført ikke har penger til å betale med eller noe å ta utlegg i, vil boten dessuten ha liten effekt. At tvangsbot utferdiges er således ingen garanti for at den i praksis fungerer som et pressmiddel. Den eneste muligheten den av foreldrene som ønsker samvær har i disse tilfellene er å kreve at barnet skal bo fast sammen med han eller henne. Dette kan fortone seg som et uforholdsmessig virkemiddel som ikke er i samsvar med det reelle ønskemålet. Ofte vil det heller ikke være best for barnet å flytte til samværsforelderen. Idet økonomiske tiltak i prinsippet er akseptert som tvangsmiddel for gjennomføring av samværsrett, har departementet vurdert om det kan innføres andre og mer effektive pressmiddel eller enklere og mer effektive måter for å få tvangsfullbyrdet samvær. Samværsforelderens behov må imidlertid veies opp mot rettssikkerheten for barnet og den andre av foreldrene. Spørsmålet må videre ses i lys av de alminnelige regler for tvangsfullbyrdelse.»
Norske myndigheter har også drøftet alternative tvangsmuligheter, herunder en adgang for bidragsfogden å treffe vedtak om tilbakeholdelse eller reduksjon av barnebidrag».
I saker om tvangsbot kan retten for øvrig etter barneloven § 65a oppnevne «ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget».
Tvangsboten som bostedsforelderen eventuelt må betale, går til statskassa og kreves inn gjennom Statens innkrevingssentral, jf. barneloven § 65 femte ledd. Nivået på tvangsbøtene er nærmere beskrevet i Prop.161 L (2015–2016) side 68:
«Størrelsen på tvangsboten avhenger av de økonomiske forholdene til den som ikke oppfyller avtalen og formålet med boten. Den skal settes så høyt at den blir et effektivt pressmiddel. Det er namsmannen som skal inndrive boten. Siden alle slike saker er forskjellige, er det vanskelig å si noe presist om nivået på tvangsbøtene. En rask undersøkelse av tvangsbøter ved Oslo byfogdembete den siste tiden viser at bøtene har variert fra 800 til 2000 kroner for hvert samvær som ikke blir gjennomført. Dette vil ved «vanlig samvær» gi en månedlig bot på henholdsvis 4.800 og 12.000 kroner».
Hvis samværsretten har blitt sabotert flere ganger eller over lengre tid, eller tvangsbot ikke hjelper, kan samværsforelderen be retten om å bytte fast bosted, slik at barnet kan få jevn og stabil kontakt med begge foreldre. En slik bytting av bosted for å sikre best mulig samlet foreldrekontakt, forutsetter naturligvis at forelderen som ber retten om å bytte bosted, er positiv til samvær med den andre. Prop.161 L (2015–2016) side 68:
«Dersom den barnet bor fast hos hindrer at en samværsrett kan gjennomføres, kan den som har samværsretten også kreve ny avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo fast sammen med, jf. barneloven § 43 siste ledd og § 64. Hvem av foreldrene som sikrer best mulig samlet foreldrekontakt, vil være ett av flere sentrale momenter i rettens vurdering. At saken tas opp til ny vurdering, innebærer imidlertid ikke uten videre at den tidligere avgjørelsen skal endres. Utgangspunktet for avgjørelsen er også her først og fremst en konkret vurdering av hva som er best for barnet».
Noen av de vurderingspunktene som tas under barnets beste-vurderingen ved bytte av bosted på grunn av samværssabotasje, er nærmere drøftet av Trude Haugli i artikkelen «Foreldreansvaret ved sabotasje av samværsretten» publisert i Lov og Rett 1999 s 299-312 – (LOR-1999-299) side 310 og 311:
«For det enkelte barn vil det være sterkest grunn til på reagere på sabotasjen i alvorlige tilfeller, ut fra det syn at samvær generelt sett er viktig, og ved de alvorligste sabotasjene fratas barnet denne kontakten helt. På den andre side vil det være mest skadelig å reagere med å flytte barnet ved alvorlig sabotasje, hvor det kan være snakk om å flytte barnet til en fremmed person, et ukjent miljø, og hvor barnet gjennom å bli flyttet vil bli særlig eksponert for konflikten. Ved de milde former for sabotasje, vil det være minst grunn til å reagere med «straff» i form av å flytte barnet. Men samtidig vil en slik reaksjon sannsynligvis gjøre mindre skade, enn i de sakene hvor sabotasjen er total.
Hvis avgjørelsen skal treffes ut fra hensynet til det som er best for det barnet saken gjelder, må det inngå en avveining av risikoen ved de ulike alternativene. Hvilken risiko er det man utsetter barnet for ved å akseptere samværssabotasjen, kontra risikoen ved å flytte barnet? Sentralt i denne risikovurderingen står spørsmålet om hvordan samarbeidet mellom foreldrene vil arte seg om man flytter barnet. Er det grunn til å tro at samværet da vil fungere på en for barnet positiv måte? Og blir den konfliktsituasjonen barnet skal vokse opp i mindre dersom man flytter barnet? Bakgrunnen for dette spørsmålet er at man vet at det er sammenheng mellom foreldrenes konfliktnivå og utviklingsmessige skader hos barn. Smith og Lødrups beskrivelse av gjeldende rett er imidlertid i samsvar med en tankegang om at det skal være forholdsmessighet mellom «forbrytelse og straff», mellom foreldrenes gjenstridighet og den reaksjon man blir møtt med. Dette leder oss over i en annen problemstilling. Kan det være andre grunner til å reagere på sabotasjen, enn å sikre barnet en god samlet foreldrekontakt?».