Hvis mor eller far bor alene og har omsorgen for barn, vil man kunne få aleneforsørgertillegg etter folketrygdloven kap. 15. Disse stønadene omfatter overgangsstønad, utdanningsstønad og stønad til barnetilsyn. Aleneforelder kan også få utvidet barnetrygd og rett til forskuttering mv. I tillegg til å måtte bo alene, må forelderen ha omsorgen alene for barnet.
Overgangsstønad er etter folketrygdloven § 15-5 en ytelse til aleneforelder som «på grunn av omsorg for barn er midlertidig ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid, eller først etter en tid med omstilling eller utdanning kan få et arbeid». Overgangsstønad gis bare frem til barnet er 8 år, og overgangsstønad kan etter folketrygdloven § 15-8 ytes i tre år til sammen med rett til to års utvidelse når forelderen er under «nødvendig og hensiktsmessig utdanning», ved funksjonshemmet barn, forbigående sykdom og andre særlige forhold mv.
Når det yngste barnet har fylt ett år, er det etter folketrygdloven § 15-6 et vilkår for rett til overgangsstønad at medlemmet driver såkalt yrkesrettet aktivitet gjennom enten:
- er i arbeid som utgjør minst halvparten av full tid,
- har meldt seg til arbeids- og velferdsetaten som reell arbeidssøker,
- gjennomfører utdanning eller opplæring som utgjør minst halvparten av full tid som arbeids- og velferdsetaten vurderer er nødvendig og hensiktsmessig for at medlemmet skal kunne få eller beholde et arbeid, eller
- etablerer egen virksomhet, se § 4-6 tredje ledd».
Frem til barnet begynner på sitt fjerde skoleår, kan det etter folketrygdloven § 15-10 gis stønad til barnetilsyn til aleneforelder som må overlate nødvendig tilsyn med barn til andre på grunn av arbeid eller at de etablerer egen virksomhet, jf. § 4-6 tredje ledd. Stønaden er uavhengig av retten til og perioden for overgangsstønad.
Etter folketrygdloven § 15-11 kan det gis tilleggsstønader som flyttestønad, og stønad til skolepenger, gjennomføring av utdanning, bolig under utdanning, flytting mv. til aleneforelder som gjennomfører utdanning eller opplæring etter § 15-6 første ledd bokstav
I folketrygdloven § 15-4 fjerde ledd er det lagt til grunn at kravet om aleneomsorg at «vedkommende varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre av foreldrene». Normalt vil 60/40 godtas, men ikke 50/50 eller delt omsorg.
Tidligere fikk forelder som hadde aleneomsorg for barn skattefordeler gjennom skatteklasse 2. Skatteklasse 2 ble imidlertid fjernet i 2018.
Videre får aleneforeldre rett til utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven § 9, som gir barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske barnetallet. Foreldrene kan ikke bo sammen eller være gift mv.
Utvidet barnetrygd faller etter barnetrygdloven § 9 femte ledd bort når stønadsmottakeren
«
a. inngår ekteskap
b. lever i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning uten felles barn og har levd slik i minst 12 av de siste 18 måneder, eller
c. har eller får felles barn med en person som han eller hun lever sammen med i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning».
Aslak Syse skriver nærmere om kravet til å ha aleneomsorg for barn i artikkelen «Stønader ved aleneomsorg for barn – med hovedvekt på ftrl. kap. 15» publisert i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2013/2:
«Stønadsmottakeren må være «enslig mor eller far med aleneomsorg for barn», se § 15-5 (1). Som mor eller far regnes også den som på grunn av dødsfall har fått foreldreansvaret etter barneloven § 38. Aleneomsorg er avgrenset på følgende måte i § 15-5 (2):
«En mor eller far har aleneomsorgen for et barn når vedkommende varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre av foreldrene.»
Med «omsorgen» forstås det daglige arbeidet i samband med barnets behov for stell, tilsyn og annen behovstilfredsstillelse. Dersom foreldrene veksler på dette omsorgsarbeidet slik at barnet bor like lange perioder hos begge foreldrene, vil ingen av dem anses å ha aleneomsorgen for barnet, om ikke periodene minst har et halvt års varighet.
Er det avtalt felles foreldreansvar, se barneloven (bl.) kap. 5, og alminnelig samværsrett etter barneloven (bl.) § 43 (2), vil ca. 70 prosent av den daglige omsorgen ligge hos den av foreldrene som barnet til vanlig bor hos. Denne vil da bli ansett som alene om omsorgen.
I de fleste tilfeller bor barnet fast hos den ene av foreldrene, mens den andre har samvær med barnet. Etter barnelovens § 43 utgjør «vanleg samværsrett» en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Dersom samværsforelderen har samvær utover dette, er det nødvendig med konkrete opplysninger for å kunne vurdere om lovens vilkår er oppfylt. Hvorvidt den ene har klart mer omsorg, vurderes over hele døgnet. Til samværsforelderens tid regnes både samvær vedkommende utøver alene med barnet og eventuelt samvær mor, far og barn sammen.
Trygderetten uttalte i ankesak 11/00469 «at det å ha barna hos seg ca. 60 prosent hver måned er å betrakte som klart mer av den daglige omsorgen. Dette vil si at den ankende part har barna ca. en uke mer enn barnas far hver måned».
Stønader til aleneforsørgere kan lett bli til trygdebedrageri, dersom man ikke rettidig opplyser NAV om at man ikke lenger bor alene. Ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen for barnet ved boforhold som nevnt i folketrygdloven § 1-5 fjerde ledd eller andre nære boforhold mv. Det er straffbart å unnlate å informere om at man er blitt samboer med en ny person igjen eller gjenopptatt samlivet med tidligere partner, jf. LH-2008-33869:
«Lagmannsretten finner det bevist at tiltalte forsettlig og i vinnings hensikt unnlot å informere trygden om at samlivet var gjenopptatt, og må domfelles for overtredelse av straffeloven § 270 første ledd nr 1, jf annet ledd, jf § 271»