Ved samværsstans stoppes samværet som følge av at samværet er skadelig for barnet. Samværsstans gjennomføres i praksis gjennom at det gis beskjed til samværsforelderen om at barnet ikke kan avhentes til avtalte samværstider, og at samværet er stanset. Normalt gir også bostedsforelderen skolen eller barnehagen beskjed om at samværsforelderen ikke skal kunne hente barnet der i tilfelle samværsforelderen velger å ignorere pålegget om å ikke hente barnet.
Det kan diskuteres om det er forskjell på samværsstans og samværssabotasje. Etter vårt syn er det en begrepsmessig forskjell mellom samværsstans og samværssabotasje ved at en samværsstans åpent bygger på forutsetning om at samvær er skadelig for barnet og derfor ikke bør finne sted, mens samværssabotasje ikke nødvendigvis inneholder en slik forutsetning og i større grad bygger på motvilje mot samværsforelderen enn at samværet skader barnet. Det er imidlertid klare overlappinger her, slik at mange med rette kan oppleve en samværsstans som en samværssabotasje – uavhengig av om det foreligger et anført beskyttelsesbehov eller ikke.
Dersom man har en utenrettslig avtale, dom eller rettsforlik er utgangspunktet at samvær i henhold til avgjørelsen eller avtalen alltid skal følges, også når man rent subjektivt føler at samvær ikke er til barnets beste. Prinsippet om at avtaler skal holdes (pacta sund servanda) må modifiseres noe ved barnefordelingssaker, i saker der det er klart at avtalen ikke lenger er til barnets beste. Det kan være at det oppstår ting som rokker ved den andres samværskompetanse senere etter at avtale eller avgjørelse foreligger, eller at man ikke var kjent med manglene ved samværskompetansen på avtaletidspunktet eller domstidspunktet mv. Det kan som følge av barnets beste er det overordnede, diskuteres om det er avtalebrudd å ikke etterleve en avtale for å beskytte barnet fra fysisk eller psykisk skade, dersom det er åpenbart at avtalen ikke lenger er til barnets beste.
Barneloven § 42 bygger imidlertid på en forutsetning om at samvær generelt er til barnets beste. Hvis man stanser et samvær som er avtalt eller fastsatt av retten, vil det derfor formelt være avtalebrudd og brudd på en rettslig avgjørelse. Bostedsforelderen bryter ved en samværsstans for så vidt en rettslig forpliktelse til å sørge for at samvær finner sted som avtalt eller i henhold til avgjørelsen, selv om man mener at samværsstans er til barnets beste.
Brudd på forpliktelsen til å gjennomføre samvær kan sanksjoneres med tvangsbot etter barneloven § 65, eller det kan reises ny barnefordelingssak uten hinder av tidligere saker, jf. barneloven § 43 femte ledd. Illojal sabotasje av inngåtte avtaler vil dermed kunne få konsekvenser i forhold til eksempelvis bosted, dersom eksempelvis samværsstans er foretatt uten gode grunner. Særlig hvis samværsstans er foretatt flere ganger uten at gode grunner er påvist, vil det kunne bli aktuelt å flytte bosted for å unngå fremtidige samværsstanser som bygger på svakt grunnlag.
I noen saker er det imidlertid åpenbart at barnet lider overlast under samvær. De åpenbare tilfellene vil være ved vold, seksuelle overgrep, rus, akutte psykoser, psykisk mishandling, alvorlig emosjonell omsorgssvikt overfor små barn og kidnappingsfare. Her følger det av barneloven § 48 annet ledd at «barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare». Tilsvarende følger av barneloven § 30 tredje ledd, samt at Staten etter barnekonvensjonen artikkel 19 har et særskilt ansvar for å beskytte barn mot «alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk».
I slike tilfeller vil samværsretten måtte vike for plikten til å beskytte barnet mot vold, overgrep og annen atferd som skader barnets fysiske eller psykiske helse mv. Det samme prinsippet er også nedfelt i barneloven § 65 tredje ledd, slik at verken samvær eller tilbakeføring til bosted kan tvangsfullbyrdes der «det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.»
Foreldrene har en klar beskyttelsesplikt overfor barnet sitt, og rett til å hindre at barnet utsettes for atferd som alvorlig skader barnets psykiske helse og utvikling, jf. NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær Side 38 og 39:
«Det er en nødvendig komponent i omsorg til barns beste at de blir beskyttet av sine foreldre. I enkelte tilfelle kan dette også innebære at en mor eller en far må beskytte sitt barn mot sviktende og utilstrekkelig omsorg fra den andre av foreldrene. Det betyr at enhver forelder som er involvert i omsorg for sine barn, må ha vist eller være i stand til å utvikle tilstrekkelig ansvarlighet og vurderingsevne og vise evne til kontinuitet og forpliktelse i sin utøvelse av omsorg og støtte overfor barnet».
I artikkelen «Foreldreansvaret ved sabotasje av samværsretten» Lov og Rett 1999 s 299-312 – (LOR-1999-299) side 301, skriver Trude Haugli litt om når samvær kan nektes lovlig:
«Høyesterett har gjennom mange saker uttalt at det skal ganske tungtveiende grunner til for å nekte samvær. Motvilje mot samvær fra den barnet bor hos, pga motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet e.l. vil normalt ikke hindre samværsrett. De forhold som de siste årene i praksis har ført til nektelse av samvær, har i hovedsak vært at det har foreligget mistanke om seksuelle overgrep, eller at det har foreligget kidnappingsfare.
Jeg ser det som rimelig klart at jo strengere praksis er mht når samvær lovlig kan nektes, jo mer sannsynlig er det at det vil oppstå en del rettsstridige sabotasjer. Noen ganger vil det være stor avstand mellom det bostedsforeldre opplever som den beste løsningen for barnet, og det retten legger til grunn. Det vil da ikke være overraskende at en del foreldre heller følger sin egen overbevisning om hva som er bra, enn å gjøre som Høyesterett forutsetter; lojalt å rette seg etter det dommerne har sagt er det beste. Dette er forståelig, men det er ikke dermed sagt at det er akseptabelt.»
I tillegg har man såkalte nødrettslige betraktninger, der straffbare handlinger ellers er lovlige etter straffeloven § 17, når handlingen er foretatt for å redde liv eller helse mv.
Det er sikker rett at samvær kan stanses i de åpenbare tilfelle med alvorlig vold, seksuelle overgrep, tunge rusproblemer, psykoser osv. En forelder som begynner med heroin, som er psykotisk eller som slår barnet vil alle være enige om ikke skal ha samvær med barnet. Barnets beskyttelsesbehov og skadevirkningene av samværet på barnet vil da være åpenbare. I mange tilfeller vil det likevel være vanskelig å fastslå om man har en reell beskyttelsessituasjon som kan begrunne samværsstans, eller om grunnene ikke er tilstrekkelige til å stanse samværet. Særlig problematisk vil det være når samværet stanses på grunn av høyt konfliktnivå, vold mot andre enn barnet, manglende emosjonell omsorg, ustabilitet i hjemmet, psykiske problemer eller på grunn av mindre rusproblemer som alkoholproblemer mv. Eksempelvis kan det diskuteres om en forelder som lider av en sterk depresjon, men klarer å ta seg av barna rimelig greit skal måtte avstå fra samvær? Skader det barnet tilstrekkelig til å måtte se forelderen apatisk og med sterke emosjoner under samvær? Det kan alltids argumenteres for at disse forholdene vil være uttrykk for emosjonell omsorgssvikt som kan skade barnets psykiske helse, men samværsretten og hensynet til samlet foreldrekontakt står såpass sterkt at det skal et visst avvik til før man kommer til at skadevirkningene på barnet fra mangler i samværskompetansen er større enn skadevirkningene av å ikke ha samvær.
Et generelt prinsipp er likevel at en samværsstans ikke skal opprettholdes lenger enn nødvendig. Dersom det forelå velbegrunnede akutte forhold som tilsa samværsstans på et tidspunkt, skal samværet gjenopptas så snart samværskompetansen er god nok igjen. Dersom barnet har blitt traumatisert på grunn av vold eller seksuelle overgrep, vil man imidlertid ikke uten videre kunne utsette barnet får retraumatisering mv. Hvis barnet har blitt traumatisert av eksempelvis vold som man antar ikke vil skje igjen, må man modifisere kravet om å gjenoppta samværet umiddelbart og se på forsiktig reintroduksjon med opptrapping kombinert med hjelpetiltak mv.
Et eksempel på at bekymringene som begrunnet samværsstansen gikk over etter hvert har vi i LF-2016-110769:
«Grunnlaget for samværsstans sommeren 2014 var fars alkoholproblemer og hva misbruket medførte under ferieturen i Tyrkia. Som tingretten påpeker i sin kjennelse, er det også fars alkoholproblemer som har vært hovedproblemstillingen ved senere rettsmøter og avtaler om igangsettelse og opptrapping av samvær. Det kan legges til grunn at far har fått kontroll over drikkingen, og han har fulgt opp med blodprøver for å vise at han er avholdende fra alkohol. Han har også gått til behandling ved psykiatrisk poliklinikk for angst og depresjon.
Far har hatt en positiv utvikling i forhold til dette, og tingretten har rett i at alkohol ikke lenger er den sentrale problemstillingen ved vurderingen av fars samværskompetanse. Mor har også frem til sommeren 2015 hatt en positiv innstilling til normalisering av samværet».
Det er viktig at en samværsstans ikke blir stående uavklart lenge. En samværsstans vil være uttrykk for høykonflikt mellom foreldrene, og vil være svært merkbart for barnet. Ofte vil foreldrene være uenige i om det som begrunner samværsstansen har skjedd, eller om alvorligheten og intensiteten var mindre merkbar for barnet enn det den som har iverksatt samværsstansen mener.
Det bør normalt da tas ut søksmål og begjæres midlertidig avgjørelse for å avklare om samværet skal gjenopptas. Her plikter retten å avsi midlertidig avgjørelse i alle «høve» der det er en risiko for at barnet blir utsatt for vold, seksuelle misbruk, psykisk vold eller på annen måte behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare, jf. barneloven § 60 første ledd i.f. og Prop.167 L (2016-2017) side 13. Dersom det er usikkerhet rundt faktum, vil man ofte måtte tenke beskyttelse av barnet og akseptere ikke-samvær eller samvær med tilsyn frem til saken har blitt godt nok opplyst rundt eventuelle anklager.
Etter barneloven § 60 annet ledd kan retten også samtidig med en midlertidig avgjørelse om vold eller overgrep «forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg».
I barnefordelingssaker der det har vært samværsstans vil man dersom omsorgssvikten har vært midlertidig i en begrenset periode, eller det er uklart om det har vært utøvd omsorgssvikt som anført, forsøke å vurdere samværskompetansen over tid og trygge bostedsforelderen om at samværskompetansen er god nok gjennom opptrappingsplaner enten gjennom avtaler etter barneloven § 61 nr. 7 eller ved midlertidig avgjørelse. Opptrappingen av samværet kan også kombineres med samvær med tilsyn i begynnelsen, dersom det er sannsynlig at det har forekommet en eller annen omsorgssvikt. Målet er da å reintrodusere barna til samværsforelderen gradvis og trygge bostedsforelderen om at samværet er bra for barna fremover. Man sier gjerne at saken da liger under rettens overvåking, hvilket burde tilsi at samværsforelderen vil forsøke å få til gode samvær. I tillegg til å se at samværene forløper normalt, vil man også se på barnas reaksjoner på samværet, og om barna responderer positivt på skole, i barnehage og hjemme ved gjenopptakelse av samværet. Stressreaksjoner som tisse eller bæsje i buksa, mareritt og aggressivitet eller tilbaketrukkethet kan være indikatorer på at barna reagerer negativt på samværene, men det kan også være uttrykk for en merkbar foreldrekonflikt mv.
Sakkyndig vil også observere flere samvær og se på gjensynsglede, avskjed mv., og melde fra om sakkyndig ser trygt samspill og trygge relasjoner. Som nevnt flere steder på siden her, vil observasjoner av samspill være den viktigste indikator for god emosjonell omsorgsevne for den sakkyndige. Hvis det imidlertid er «reell risiko» for at vold eller seksuelle overgrep har forekommet vil man normalt ikke sette i gang med en opptrappingsplan, dersom det er fare for retraumatisering. Man vil da også være tilbakeholdne med samvær med tilsyn.