Familievernkontorene og familiemekling

Av advokat Anders Flatabø

Ved samlivsbrudd er det obligatorisk mekling for foreldre med barn under 16 år. Det følger av barneloven § 55 første ledd at «Foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling før det vert reist sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller om samvær». Plikten gjelder også ved separasjon mellom gifte og samboere ved samlivsbrudd, så lenge de har barn under 16 år, jf. barneloven § 55 annet og tredje ledd. Ved flytting innenlands plikter også foreldrene å mekle, jf. barneloven § 55 fjerde ledd.

Hva som foregår under meklingen er regulert i meklingsforskriften § 1:

«I første meklingstime skal mekler gjøre foreldrene kjent med meklingsordningen og målet med meklingen. Målet med meklingen er at foreldrene kommer fram til en skriftlig avtale, og mekler skal hjelpe foreldrene med dette.

Mekler skal gi foreldrene informasjon om aktuelle regler i barneloven og annet regelverk som gjelder barn og foreldre, når foreldrene ikke bor sammen.

Dersom foreldrene ikke har kommet fram til avtale etter første meklingstime, skal mekler oppfordre dem til å ta imot tilbud om mekling i tre timer til. Foreldrene bør samtidig informeres om at mekler etter en konkret vurdering kan tilby ytterligere tre timer mekling.

I saker der foreldrene ikke blir enige gjennom mekling, bør mekler ta opp spørsmålet om hvordan foreldrene skal forholde seg videre og drøfte hvilke alternativer de har for å komme fram til en løsning.

Avtalen som foreldrene inngår under meklingen er ikke gjenstand for tvangsfullbyrding, jf. barneloven § 65. Mekler er ikke ansvarlig for avtalens innhold».

Videre følger det av meklingsforskriften § 2 at barnets beste og barnets rett til å bli hørt skal ivaretas under familiemeklingen:

«Mekler skal ha fokus på barnets beste og gjøre foreldrene oppmerksomme på barnets rett til å bli hørt, jf. barneloven § 31.

Mekler skal informere om at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, jf. barneloven § 42.

Avtalen som foreldrene inngår skal først og fremst rette seg etter det som vil være den beste ordningen for barnet, jf. barneloven § 48».

Målet med meklingen er å finne frem til barnefordelingsløsninger og bedre foreldresamarbeidet ved omsorgen for felles barn, og komme frem til en avtale. Det gjelder også ved flytting utenlands eller innenlands. Barneloven § 56 slår fast at «Føremålet med meklinga er å få foreldra til å kome fram til ei skriftleg avtale om foreldreansvaret, om kvar barnet skal bu fast og om samvær. Partane bør gjerast kjende med dei viktigaste økonomiske konsekvensane som avtala fører med seg».

I Inge Lorange Backer sin lovkommentar til Barnelova § 52 er det uttalt følgende om formålet med meklingen:

«Selv om hensynet til barnets beste skal være ledetråden for både meklingen og inngåelse av avtale, skal ikke mekleren føre noen egentlig kontroll med avtalens innhold, jf. meklingsforskr. § 1 femte ledd annet punktum. Men mekleren bør gjøre klart for foreldrene konsekvenser som avtalen kan ha for barnet og eventuelle konsekvenser som kan virke lite rimelige for en forelder.

Meklerrollen kan utøves på forskjellige måter. Det er av betydning at partene opplever mekleren som upartisk innen den ramme som følger av hensynet til hva som er best for barnet. Mekleren kan legge frem forslag til mulige løsninger, særlig hvis partene ønsker det, men må unngå å insistere, jf. NOU 1998:17 s. 96 og St.meld. nr. 29 (2002–2003) s. 27 sp. 2»

Familiemekling forestås av familievernkontorene, og er gratis. Man kan også gå til såkalte eksterne meklere som advokater eller psykologer, som har bevilling til å drive familiemekling. Foreldrene kan her få råd fra familieveiledere eller andre fagfolk og drøfte med dem hva som bør stå i en avtale om foreldreansvar, fast bosted og samvær for barna. Hovedformålet med meklingen er å komme frem til en avtale som er til barnets beste, jf. Ot.prp.nr.29 (2002–2003) side 91:

«Meklingens formål er å få foreldrene til å bli enige om en avtale med hensyn til barna. Foreldrene skal imidlertid møte til mekling selv om de er enige. Mekler skal hjelpe partene til å komme frem til en avtale. Avtalen skal legge vekt på hva som vil være den beste ordningen for barna jf forslaget til ny § 48. En avtale foreldrene inngår kan ikke tvangsfullbyrdes etter reglene i barneloven. Mekler skal orientere partene om de viktigste økonomiske konsekvenser som avtalen vil medføre, som for eksempel bidragsplikt. Andre forhold som følger av ekteskapets opphør, som fordeling av aktiva og gjeld, omfattes ikke av meklingen. Mekler bør henvise partene til rette instans».

Fokuset på å komme frem til en avtale under meklingen ved Familievernkontorene er også fremholdt som et hovedformål i NOU 2019:20 side 111:

«Formålet med meklingsordningen i dag er altså å få foreldrene til å komme fram til en avtale, i ekteskapsloven, og en skriftlig avtale, i barneloven. Det antas at en avtale kan gi et godt grunnlag for et fungerende foreldreskap etter samlivsbruddet. I meklingsarbeidet og avtalen skal det legges vekt på hva som vil være den beste ordningen for barnet eller barna. Målet er å sikre et godt framtidig foreldresamarbeid, med tanke på barnets beste. Det er også krav om meklingsattest for å få separasjonsbevilling eller for å kunne reise sak for retten. Etter § 9 i lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven) er det krav om at en forelder må legge fram meklingsattest før det kan gis utvidet barnetrygd etter brudd mellom samboere».

I dag er det bare obligatorisk med én meklingstime, men dersom begge foreldrene ønsker det, kan de få inntil 7 timer mekling kostnadsfritt, jf. meklingsforskriften § 13.

Når den obligatoriske meklingen er gjennomført, utstedes en meklingsattest, uavhengig av om foreldrene er kommet til enighet. Gyldig meklingsattest er en prosessforutsetning for å kunne ta ut stevning, jf. barneloven § 56 annet ledd første pkt.

Vår erfaring er at familievernkontorene ofte går etter delte løsninger og 50/50, der målet av mange oppfattes å komme til enighet fremfor barnets beste. Barnets beste krever uansett innsikt i sakens faktum, og under mekling vil det være påstand mot påstand. Videre vil mekler ikke kunne ta stilling til om bekymringer er overdrevne eller underdrevne mv. fra hver av partene. Mange opplever derfor å ikke bli tatt på alvor i en høykonfliktsak med større bekymringer knyttet til den annen forelders omsorgskompetanse. For større barn kan meklerne som del av familiemeklingen snakke med barnet og innhente barnets mening, og da vil saken være opplyst med en viktig komponent i barnets beste-vurderingen.

Ofte vil det oppfattes å være en ubalanse mellom partene, dersom den ene av foreldrene er god til å gjøre rede for seg, hvilket kan underbygge oppfatningen av å ikke bli hørt under meklingen. Det er likevel viktig å være klar over meklingens begrensninger, og at meklere ikke har beslutningsmyndighet. Mange foreldre går inn i meklingen og forventer at de blir hørt og trodd, men formålet er kun å komme til en avtale og opplyse generelt om det som er til barnets beste. Meklere kan ikke ta stilling til hvilket faktum som er mest sannsynlig og hva som konkret skal være til barnets beste. Meklere kan gi generelle råd om hva som vektlegges i barnefordelingssaker, slik som at små barn ikke bør være for lenge borte fra primær omsorgsgiver eller at større barn har behov for å beholde tilknytning til venner og skole mv. og at det skal legges vekt på barnets mening osv. De kan imidlertid ikke si hvem som har rett og hvem som tar feil i faktabeskrivelsen. Det er derfor viktig å ha riktige forventninger til hva meklingen kan løse opp i. Er det stor avstand mellom partene og uforenlige faktabeskrivelser, vil det være vanskelig å komme til løsninger gjennom meklingsinstituttet uansett, selv om det selvfølgelig aldri er umulig. Imidlertid vil det alltid være et problem at partene under mekling mangler et ris bak speilet ved at meklere ikke har domsmyndighet til å avgjøre barnefordelingen, dersom en av partene er urimelige og ikke setter barnets beste foran egne behov.

Ingelin Morken Gundersen har i artikkelen «Mekling på familievernkontoret eller behandling i domstolen?», som er publisert i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevern­rettslige spørsmål 2022/1 skrevet litt om begrensningene ved familiemekling vis-á-vis domstolsbehandling:

«Det er ikke utenkelig at det kan gjøres et mer omfattende arbeid på familievernkontorene som sparer domstolene for unødvendig arbeid og partene for kostnader. Dette vil imidlertid fordre at meklingen fremover må inneholde noe kvalitativt mer enn den gjør i dag. Det må komme på banen personer med psykologisk kompetanse som kan gå inn med mer aktiv veiledning og bidra til økt innsikt og forståelse mellom foreldrene. Det er ingenting som tyder på at dette ligger inne i planene, verken praktisk eller i form av økte bevilgninger. Videre må lovverket endres dersom også familievernkontorene skal kunne hente inn dokumentasjon som nevnt ovenfor. Dette vil i så fall være kontroversielt og reise mange nye spørsmål.

Et annet aspekt som gjør domstolene mer effektive enn familievernkontorene når det gjelder å produsere løsninger (avtaler/rettsforlik), er det faktum at de har beslutningsmyndighet. Det finnes et ris bak speilet når foreldre sitter i saksforberedende møte i tingretten. Dersom de ikke blir enige, kan retten avsi en avgjørelse – enten en midlertidig avgjørelse dersom saken er akutt, eller en dom. Dette gjør underverker med forhandlingsviljen. For det er som oftest slik at de fleste foreldre ønsker å ha en finger med i spillet når det gjelder egen situasjon og omsorgsløsningen for egne barn. Mange foreldre (ca. 70 % av de sakene som bringes inn for tingretten) velger i denne settingen å strekke seg litt lenger enn de ellers ville gjort, noe som resulterer i at det oppnås enighet».

Kristin Kjelland-Mørdre mfl. skriver i boken «Konflikt, mekling og rettsmekling», 2. utgave, Universitetsforlaget, 2020 s. 123, nokså inngående om vanskeligheter under meklingen som følge av foreldredynamikk og historikk opp mot det å tenke barneperspektivet for å komme til en løsning:

«Det som er en ekstra utfordring i denne type mekling, er at den parrelasjonen som er gått i stykker, vil kunne ha stor innflytelse på det meklingen egentlig handler om, nemlig hvordan utvikle ordninger for organisering av omsorgen rundt barna som er bra for dem og bra for foreldrene. Mye av kjernen i familiemekling er nettopp å hjelpe partene til å skille mellom rollene som kjærester/partnere, som partene ikke skal inneha lenger, og rollene som foreldre, som partene skal fortsette å inneha. Å hjelpe partene til en sortering der de lykkes i å legge parforholdet fra seg og opprettholde eller styrke foreldresamarbeidet, blir en sentral oppgave for mekler (Nordhelle 2007). Én måte å stadig minne foreldrene på at det er deres rolle som foreldre som er i fokus, er konsekvent å kalle dem «mor» og «far» i meklingen. Mekler gjør innledningsvis i meklingen rede for at partene i meklingen ikke vil bli tiltalt med navn, men at mekler vil bruke foreldrebetegnelsen på dem.  Dette for å hjelpe både dem og mekler til å huske på hvilken rolle de deltar i under meklingen. En annen måte å hjelpe foreldrene med å holde foreldrerollen i fokus er å utfordre dem på hvilke gode kvaliteter de mener den tidligere partneren har som forelder. Barna trenger det beste fra begge foreldrene, og det vil være positivt for barna at begge foreldre er seg bevisst de gode kvalitetene hos den andre parten.

For noen vil det ikke være vanskelig å beskrive positive sider hos den andre, for andre vil det sitte langt inne å i det hele tatt si noe positivt om den andre. Nordhelle mener man ikke skal gi seg i et slikt tilfelle, men for eksempel gi partene i hjemmelekse å fylle ut et skjema hvor de skal skrive opp for eksempel tre gode foreldreegenskaper ved den andre. Skjemaet skal bringes med til neste mekling og leses opp av den som har fylt ut skjemaet. Deretter skal skjemaet overleveres den andre (2007).Foreldrene kan også få hjelp til å reflektere rundt foreldrerollen ved å se framover. Mekler kan stille dem hypotetiske spørsmål som: «Hvis dere som skilte foreldre hadde kunnet samarbeide om barna, hvordan hadde dere opp-trådt ett år fram i tid?» Eller for å hjelpe foreldrene til å se seg selv litt utenfra: «Hvis en av dine gode venner hadde vært innblandet i en konflikt tilsvarende den vi har her, hva ville vært ditt råd til din venn for å få løst konflikten?» Særlig i starten av meklingen vil partene framheve alt som den andre forelderen etter deres mening gjør feil. Som vi var inne på under punkt 2.2, er det for de fleste mennesker lettere å uttale hva de ikke ønsker, enn å si klart og tydelig ifra hva de er interessert i eller har behov for, fra den andre parten. Mekler kan hjelpe en part til å få fram sine behov ved å gjenta det parten har sagt at vedkommende ikke liker at den andre gjør, og så spørre hva parten ønsker at den andre skal gjøre, helt konkret. Midt i en opphetet konflikt kan partene fort bli mest opptatt av hverandres dårlige egenskaper og tape barnet av synet.  Mekler må da hjelpe partene ved å sette lyset på barnet igjen. Mekler kan spørre om foreldrene kan beskrive barnet for mekler, og mekler kan spørre om hvordan barnet har det for tiden. Et annet spørsmål er hvordan barnet reagerer på foreldrenes konflikt

I samme bok «Konflikt, mekling og retts­mekling, 2. utgave, Universitetsforlaget, 2020 s. 121», skriver Kristin Kjelland-Mørdre mfl. inngående om forskjellen mellom familiemekling og annen mekling, når det ikke mekles om tiden med barna og retten til å medbestemme over barna:

«En slående forskjell i disse konfliktene er at partene ikke strider om en tjeneste, en gjenstand eller et forhold som bør endres, men om et eller flere levende mennesker. I tillegg er ikke disse menneskene part i saken. Men barna er likevel med på å gi informasjon i saken og får uttale seg om hva de ønsker allerede fra de er ganske små. Et barn kan også involveres i meklingsprosessen for eksempel ved mekling på familievernkontoret eller ved privat mekling. Ved mekling av familiesaker ved domstolene er ikke det aktuelt. Det tredje som er spesielt, er at det ikke bare er partenes interesser som skal  ivaretas,  men  også  barnas. Og i tillegg kan barnas interesser gå foran foreldrenes, mekler skal hele tiden ha barnas beste som sitt primære hensyn i meklingen. Det vises til forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 48. Dette vil kunne utfordre grunnleggende prinsipper i mekling, både prinsippet om meklers nøytralitet og prinsippet om partenes autonomi. I tillegg til det som er beskrevet om meklingsprosessen i denne boka, må mekler  derfor ha noen tilleggsstrategier for å hjelpe foreldrene til å holde fokuset på hva som er barnas behov og hva som er best for dem. Det  fjerde  særtrekket  er  at  relasjonene  mellom  partene  ofte  har  vart  en  stund,  og  dette  gjelder  konflikten  også.  Skuffede forventninger og sårede følelser har fått utvikle seg over lengre tid. Ofte kommer konfliktstoffet til syne i gjentakelser av bestemte mønstre og forskjellige verdioppfatninger. Skal løsningene man prøver å finne fram til i meklingen, bli robuste og va-rige,  krever  dette  at  behovene  bak  de  skuffede  følelsene  kommer  fram  og  aksepteres som legitime (Humle i Boserup og Humle 2001).»

I Rundskriv fra Barne- og likestillingsdepartementet Q-2008-2 er det som skjer under familiemeklingen og formålet med meklingen redegjort for nokså utfyllende:

«Meklingens formål er å få foreldrene til å bli enige om en avtale mht. barna. Dette følger av ekteskapsloven § 26, barneloven § 52 og forskriften § 1.

Innholdet i meklingen er det samme når det gjelder mekling ved separasjon/samlivsbrudd og mekling før det reises sak for retten. Det er likevel verdt å merke seg at meklinger i sistnevnte tilfeller ofte vil gjelde en langvarig og fastlåst konflikt mellom to foreldre. Det kan kreve en annen metodisk tilnærming enn i de tradisjonelle meklingssakene etter ekteskapsloven og i meklingene etter brudd mellom samboere.

Mekler skal hjelpe partene til å komme fram til en avtale. At partene kan enes om en skriftlig avtale mht. hvor barnet skal bo fast, foreldreansvar og samværsrett er et mål for meklingen, men ikke noe vilkår for å kunne kreve meklingsattest.

Mekleren har taushetsplikt om det han eller hun får kjennskap til i sammenheng med meklingen, jf. ekteskapsloven § 26 fjerde ledd. Mekleren utfører arbeid for et forvaltningsorgan, og har dessuten taushetsplikt etter reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) §§ 13 flg. Forvaltningslovens regler gjelder så langt de passer for meklere. Foruten de alminnelige regler om saksbehandling, er særlig kapittel 2 om habilitet av betydning for meklere. Det følger av lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 22-5 og lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 119 at retten ikke må ta imot forklaring av bl.a. meklere i ekteskapssaker om noe som er betrodd dem i deres stilling, uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Reglene om at meklere er utelukket fra å forklare seg uten samtykke, må også gjelde for saker som behandles av fylkesmannen etter barneloven § 55. Dette medfører at meklere ikke kan brukes som sakkyndige eller informanter i en ekteskapssak eller barnefordelingssak, såfremt ikke begge parter samtykker til det.

Etter ekteskapsloven § 26a og barneloven § 50 har meklere opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende atferdsvansker. I disse tilfellene skal meklere gi opplysninger til barneverntjenesten av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikten. Meklere plikter også å gi slike opplysninger etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven. Opplysningsplikt følger også av lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) og lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) § 6-4.

Mekler bør innlede første meklingstime med å kontrollere oppgitte personopplysninger og eventuelt supplere og korrigere disse. Foreldrene skal informeres om meklingsordningen og formålet med meklingen, herunder at første time er obligatorisk og at ytterligere mekling er frivillig for foreldrene. Det bør gis informasjon om protokollføring, taushetsplikt og at det ikke føres journal fra meklinger. Foreldrene skal også ha informasjon om utstedelse av meklingsattest og hva den skal eller kan brukes til.

Mekler bør deretter søke å kartlegge foreldrenes ståsted slik at innholdet i meklingstimen best mulig kan tilpasses foreldrenes behov.

Mekler skal kunne bidra til at foreldrene, på egen hånd eller i løpet av meklingen, skal ha det nødvendige grunnlaget for å komme fram til en avtale.

Dette innebærer at mekler må kunne gi foreldrene informasjon om de viktigste reglene i barneloven som gjelder barn og foreldre når foreldrene ikke bor sammen, herunder muligheten til å avtale delt bosted.

Mekler skal orientere partene om de viktigste økonomiske konsekvenser som avtalen vil medføre, som f.eks. bidragsplikt. Partene skal også gjøres oppmerksomme på f.eks. at samværets omfang har betydning for fastsettelsen av barnebidragets størrelse, og at det kan ha betydning for den enes status som enslig forsørger etter trygderegler, skatteregler mv. Andre forhold som følger av ekteskapets opphør, som fordeling av aktiva eller gjeld, boligspørsmål mv., omfattes ikke av meklingen. Mekler bør henvise partene til rette instans. I tillegg til å henvise til for eksempel NAV lokalt, sosialtjenesten, advokat, bør mekleren kunne gi informasjon om aktuelle tema i form av brosjyrer. Barne- og likestillingsdepartementet har utgitt brosjyrene «Separasjon og skilsmisse» (Q-0794), «Det økonomiske forholdet mellom ektefeller» (Q-0796), «Foreldreansvar og samværsrett» (Q-0580) og «Mekling for foreldre» (Q-0795). Brosjyren «Hva med min mening da?» (Q-1070) gir informasjon til barn om deres rett til å bli hørt, mens brosjyren «Barn og samlivsbrudd» (Q-1069) retter seg mot foreldre og informerer blant annet om deres plikt til å gi barn mulighet til å uttale seg. Brosjyrene er tilgjengelig på www.regjeringen.no.

Mekler bør videre ta opp problemstillinger som kan komme opp og bidra med kunnskap om barn og foreldres reaksjoner i forbindelse med samlivsbrudd og når foreldre ikke bor sammen.

Dersom foreldrene på forhånd har kommet fram til en rimelig avtale, skal denne ikke gjøres til gjenstand for mekling. Avtalen skal likevel gjennomgås i meklingstimen og mekler kan gi råd om avtalen.

Mekler bør foreslå alternative løsninger i meklinger når det er aktuelt.

Dersom foreldrene ikke har kommet fram til avtale etter første meklingstime, skal mekler oppfordre dem til å ta imot tilbud om mekling i tre timer til. Samtidig bør de informeres om at mekler etter en konkret vurdering kan tilby ytterligere tre timer mekling. Til sammen kan altså hvert foreldrepar mekle i maksimalt sju timer.

Foreldrene får tilbud om mekling i inntil tre timer til. Selv om de ønsker å mekle videre, behøver de ikke å bruke alle tre timene. Det samme gjelder de som får tilbud om de tre siste timene.

Når foreldrene har meklet i fire timer totalt, skal mekler foreta en skjønnsmessig vurdering av muligheten for å komme fram til en løsning dersom de får tilbud om ytterligere inntil tre timer med mekling. Det er ingen automatikk i tildelingen av de siste tre timene. Det er opp til mekler å vurdere om paret skal få dette tilbudet.

Mekleren og partene avgjør om det er mest hensiktsmessig at meklingen foregår i én eller flere klokketimer per møte, så lenge den samlede tidsbruk ikke overstiger sju timer. Dette er et metodespørsmål som hver enkelt mekler må avgjøre ut fra en meklingsfaglig vurdering.

Det er anledning til å benytte meklingstimene over en viss tidsperiode, for eksempel når mekler mener partene har behov for å utprøve midlertidige avtaler. Normalt bør meklingen være avsluttet innen seks måneder. Den skal være avsluttet innen ett år.

Foreldrene må gis en viss tid til å vurdere om de vil ta mot tilbud om videre mekling. Dette gjelder både etter første time og etter fjerde time. Fristen til å ta mot tilbudet bør settes til fire uker.

Mekling utover den første timen forutsetter at begge foreldrene tar mot tilbudet. Den ene av foreldrene kan ikke mekle videre alene.

Det kan oppstå tilfeller der kun den ene av foreldrene har møtt til første time og fått attest, men der den andre likevel ønsker å mekle. Dersom også den som allerede har attest ønsker å møte, kan de mekle sammen fra time to og utover. Forelder nummer to får da attest etter andre time (første felles time). Foreldrene må si fra innen fire uker dersom de ønsker å mekle videre. Dersom den av foreldrene som allerede har attest ikke ønsker å mekle videre, må den andre begjære ny mekling dersom vedkommende ønsker attest, se merknaden til § 11.

Hvis foreldrene ikke blir enige gjennom meklingen, bør mekler ta opp spørsmålet om hvordan foreldrene skal forholde seg videre og drøfte hvilke alternativer de har for å komme fram til en løsning. Dette vil for noen være domstolsbehandling, og da bør mekler informere om hvordan man går fram osv.

I enkelte tilfeller kan en part ønske å bringe saken inn for domstolen hurtigst mulig. Den frivillige meklingen er tenkt som et alternativ til domstolsbehandling. Foreldrene bør derfor oppfordres til å vente med stevning til de har forsøkt mekling. At dommeren har anledning til å sende paret tilbake til mekler, jf. barneloven § 61 nr. 2, bør også nevnes i denne forbindelse.

En avtale som foreldrene inngår, kan ikke tvangsfullbyrdes. Når begge foreldrene ber om det, kan fylkesmannen fastsette at en skriftlig avtale om foreldreansvar, bosted og samvær skal kunne tvangsgjennomføres etter reglene i barneloven § 65. Mekler bør opplyse foreldrene om denne muligheten.

Det er foreldrene selv som inngår avtale om barnet/barna og som blir ansvarlig for avtalens innhold. Mekler har ikke ansvar for avtalens innhold og de konsekvenser denne medfører».

Skrevet av Anders Flatabø