Høykonfliktsaker er barnefordelingssaker, der foreldrene lar konflikt og antipatier mot hverandre komme til uttrykk i et dårlig eller manglende foreldresamarbeid på en måte som er merkbar for barna. Partene har gjerne en uheldig dynamikk fra samlivet med gjensidige bebreidelser som fortsetter. Dynamikken kommer til uttrykk gjennom negativ og aggressiv kommunikasjon, og/eller lite/ingen kommunikasjon.
En høykonfliktsak kan gjerne kjennes igjen gjennom følgende:
- Involvering av barna i foreldrekonflikten.
- Involvering av øvrig familie og nære venner i foreldrekonflikten
- Forventning om at barna skal vurdere den andre forelderen som negativ for barnet og familielivet (lojalitetskonflikt).
- Overdrevent fokus på den andre forelderens negative personlige egenskaper (ofte også negativt fokus på den andre forelderens familie).
- Lite anerkjennelse av det som er bra hos den andre, og forelderens betydning for barna. Antipatier og ønske om at den andre forelder ikke lykkes.
- Krav om at den andre forelderen skal ha mindre tid med barnet enn vanlig eller at barnet skal flyttes på grunn av dårlige foreldreegenskaper.
- Aggressiv kommunikasjon, tilbakeholdelse av informasjon eller fravær av kommunikasjon om foreldresamarbeidet og ved overleveringer av barnet o.l.
- Involvering av skole/barnehage, helsevesenet og offentlige instanser (i ekstreme saker involveres barnevern, politi og krisesenter).
- Lite tegn på at konflikten vil avta med tiden etter samlivsbruddet (konflikten har festnet seg). Ofte bringes sakene inn for retten og gjerne flere ganger.
Anna Nylund har i artikkelen «Barnefordelingssaker og «familier med høyt konfliktnivå» som er publisert i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2012 s. 215-236 – (FAB-2012-215) skrevet følgende om saker med høyt konfliktnivå på side 216:
«Familier med høyt konfliktnivå» brukes om familier som har et høyt konfliktnivå som ikke har sunket og ikke forventes å synke. Ofte brukes termen som et samlebegrep som også omfatter familier som har andre særlige utfordringer som påvirker familielivet i etterkant av samlivsbruddet. Eksempler på faktorer som kan lede til et høyt konfliktnivå er manglende realitetsforståelse og evne til å endre syn på saken, maktubalanse og maktmisbruk blant annet gjennom manipulasjon, vold og trusler, foreldrefiendtlighetssyndrom, ulike psykiske problemer som psykisk sykdom og depresjon, tidligere opplevelser av samlivsbrudd, et mønster av uendelige krangler, overgrep, rusproblemer, kriminalitet, omsorgssvikt og en flerkulturell bakgrunn.
Siden bare cirka 10-15 % av alle samlivsbrudd med mindreårige barn leder til en rettssak, er det god grunn til å anta at disse familiene oftere hører til kategorien familier med høyt konfliktnivå. Barna i disse familiene løper større risiko enn andre barn for å bli utsatt for uheldige forhold. De negative virkningene på barn av en vedvarende konflikt mellom foreldrene er godt dokumentert. Derfor er det viktig at disse familiene blir fanget opp, og at saksbehandlingen og de valgte løsningene er tilpasset familienes situasjon»
Saker med høyt konfliktnivå er skadelig for barnas mentale helse, og går utover foreldrenes emosjonelle omsorgsevne ved at de ikke klarer å mentalisere hvordan konflikten påvirker barna, der det blir viktigere å få barnet med på laget mot den andre forelder eller ta avstand fra den annen forelder enn at barnet skal oppleve trygghet, stabilitet og kontakt med begge foreldre i barndommen. Foreldrene får også selv dårligere fungering og trivsel ved at foreldrekonflikten tar opp mye ressurser hos dem. Større barn opplever da lojalitetskonflikt og blir satt i skvis mellom foreldrene. Du kan lese mer om lojalitetskonflikt her.
For barnet vil fortsatt foreldrekonflikt oppleves som en kontinuerlig fortsettelse av traumet fra samlivsbruddet, og medfører i tillegg til stressbelastningene og uforutsigbarheten at det også for barna blir vanskelig å omstille seg til den nye normalen og gå videre. Barnet kan få problemer med sosial fungering, læring/konsentrasjon og utvikle psykiske problemer i ungdomstiden og voksenlivet (skjevutvikling), dersom de utsettes for alvorlig og intens foreldrekonflikt over lang tid, jf. NOU 2008:9 under pkt. 6.2:
”Et barn kan fort oppleve utrygghet når foreldrene har en konflikt som er ute av kontroll og som de ikke klarer å løse selv. Barn ønsker fravær av konflikt mellom foreldrene og opplever gjerne dårlig samvittighet og lojalitetsvansker så lenge konflikten pågår. Konflikter om omsorgsorganisering og praktisering av omsorg rammer barnet direkte. Dersom en av foreldrene blander seg altfor mye inn i og kontrollerer den andres liv, eller en av foreldrene uberettiget avskjærer den andre fra kontakt, er det den samlede kvalitet på barnets oppvekstbetingelser som reduseres. I verste fall kan sterke og vedvarende konflikter gi svært negative effekter på barns utvikling, både sosialt, atferdsmessig og følelsesmessig”.
Et eksempel fra rettspraksis der det er vist til de skadevirkninger en merkbar høykonflikt over lenger tid kan gi barn gjennom stressbelastninger finner man i LB-2020-134348:
«Den langvarige konflikten mellom foreldrene synes imidlertid å ha påvirket barnas situasjon negativt. Den sakkyndige legger i sin tilleggsrapport punkt 6 til grunn at begge barna «har over en lengre periode vært gjennom stressbelastninger som er risikofaktorer for skjevutvikling og psykososiale problemer senere i livet». Stressbelastningene dreier seg om indre konflikter hos barna, knyttet til samvær med mor og overleveringer fra mor til far, samt eksponering for konflikten mellom foreldrene.
Etter lagmannsrettens syn kan det, basert på den bevisføringen som har vært for lagmannsretten og den sakkyndiges rapport og tilleggsrapport, ikke være tvil om at barna har vært utsatt for stressbelastninger slik den sakkyndige har vist til.
Lagmannsretten er heller ikke i tvil om at de indre konfliktene som det vises til, står meget sentralt når stressbelastningene for barna skal forklares. Lagmannsretten er også enig i at forholdene utgjør risikofaktorer for skjevutvikling og psykososiale problemer.
Det er videre etter lagmannsrettens syn meget viktig at barna i fortsettelsen skjermes så godt som mulig mot de nevnte stressbelastningene for å unngå skjevutvikling og psykososiale problemer. Dette gjelder både for C og D, selv om det frem til nå er C som har vist de største tegnene til negative reaksjoner som følge av situasjonen. Begge barna har etter lagmannsrettens syn et særlig behov for stabilitet og forutsigbarhet i tiden fremover, ikke bare på kort, men også på lengre sikt»
Det antas i dag som sikkert at opplevelse av foreldrekonflikt er skadelig for barns utvikling og mentale helse, jf. Trude Haugli «Det mangfoldige barnets beste» Festskrift til Peter Lødrup; Bonus Pater Familias s 313-326 – (FEST-2002-pl-313) Side 324 og 325:
«Det er stor enighet om at to faktorer er av størst betydning for hvordan barn tilpasser seg.Den ene er at den barnet bor hos opprettholder en rimelig bra økonomi. Den andre er at fortsatt foreldrekonflikt etter brudd resulterer i tilpasningsvansker hos barn. Man vet at barn tar skade av å leve med foreldre som har store konflikter seg i mellom, og det gjelder uansett om foreldrene lever sammen eller hver for seg».
På grunn av de psykiske skadevirkningene på barna, er det derfor svært viktig i barnefordelingssaker å redusere foreldrekonflikten så raskt som mulig, og/eller i det minste gjøre den mindre merkbar for barna. Det er selve kjernebegrunnelsen for konflikt- og forsoningsmodellen, der fokuset er at foreldrene skal klare å bli enige under saksforberedelsen i barnefordelingssaker i stedet for å få en dom. Hovedformålet med modellen er å dempe konfliktnivået og endre foreldrenes perspektiv fra konkurranse om barna til samarbeid om barna.
Både sakkyndig og dommeren skal under saksforberedelsen normalt opplyse partene om foreldrekonflikters skadevirkninger på barna, jf. Nasjonal veileder for foreldretvister side 8 og 9. Etter veilederen side 7 skal dommeren ved høring av barnet «Få en oversikt over barnets fungering, på hvilken måte barnet er involvert i konflikten og om det er særlige forhold som det må tas hensyn til».
Forskning viser at foreldreegenskapene blir dårligere ved høyt konfliktnivå, og at de kan medføre at barna utsettes for emosjonell omsorgssvikt (Cleaver, Unell, & Aldgate, 2011). Det vil ofte også være foreldre med sterke stabile personlighetstrekk, midlertidig redusert evne til mentalisering eller personlighetsforstyrrelser som medfører at foreldre ikke klarer å se det destruktive i å opprettholde en foreldrekonflikt på en måte som barna merker. Ellers svært oppegående og livsglade mennesker vil få redusert sin fungering rent generelt av å bli involvert i en alvorlig foreldrekonflikt.
I NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 4 av psykolog Terje Galtung (s. 121 og 122) er det skrevet en del om hva som skjer med foreldre som er i en alvorlig konflikt, og hvordan det påvirker omsorgsevnen:
«Vanlige reaksjoner hos foreldre i separasjonsfasen er frustrasjon, sinne, fiendskap, tilbaketrekking, oppgitthet, hjelpeløshet. Praktiske og følelsesmessig problemer hoper seg opp, og mange finner ikke løsninger på problemene, men skyver i stedet vanskene foran seg (Jacobsen og Margolin, 1979).
For mange blir resultatet sterkt negative følelser preget av frustrasjon og av å være misforstått. Den type kommunikasjon som blir igjen mellom de voksne, blir preget av deres gjensidig negative og fiendtlige tanker om og opplevelser av hverandre (Gottman, 1994). Dette kan medføre at en bekymrer seg – med rette eller ikke – om hva som skjer med barnet når det er hos den andre. I ekstreme tilfelle kan grunnløse beskyldninger om f.eks incest eller vold bli brakt på bane (Gardner, 1992). Det kan medføre at barnet føler seg fanget i en lojalitetskonflikt mellom sine foreldre (Emery, 1994 og Mitchell, 1985).
Deltakere i sterke og vedvarende spenninger og konflikter vil som regel bruke mye av sine krefter og oppmerksomhet nettopp på disse tema. Resultatet kan bli at omsorgen for barnet, og foreldrenes øvrige fungering, svekkes. Noen foreldre blir mer inkonsistente og ineffektive, andre blir fortere utålmodig og tvingende, atter andre blir mindre oppmerksomme overfor sine barn. Konsekvensene kan bli at den følelsesmessige ivaretakelsen av barnet blir dårlig (Stevenson-Hinde, 1990). Den videre konsekvens er ofte at barnet selv utvikler ulike problemer (Wallerstein og Blakeslee, 1989)».
Hvis konflikten blir overskyggende, kan den også i rettspraksis anses for å påvirke vurderingen av foreldrenes emosjonelle omsorgsevne negativt, slik at involveringen av barna i høykonflikt kan medføre at den emosjonelle omsorgsevnen vurderes som nedsatt på sikt, jf. LB-2020-69617:
«Ut fra den samlede bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at begge foreldrene er ressurssterke personer som er glade i barna sine og som ønsker det beste for dem. Begge vil kunne tilby barna adekvate materielle omsorgsbetingelser, slik som mat og klær, og begge har vist villighet til å samarbeide med skolen, BUP og barneverntjenesten. Det er likevel alvorlige bekymringer knyttet til hvordan den langvarige konflikten mellom foreldrene påvirker barnas omsorgssituasjon. Begge har involvert barna i konflikten og i sitt negative syn på den andre forelderen.
Psykologspesialist Vibeke Herberg Kjær har vært oppnevnt som sakkyndig både for tingretten og lagmannsretten. På tidspunktet for inngivelsen av sakkyndigrapporten for tingretten i januar 2020, la hun til grunn at mors omsorgsevne var nedsatt som følge av den pågående konflikten mellom foreldrene. Barna viste tydelige tegn på dyp involvering i foreldrekonflikten og manglende støtte fra mor i relasjonen med far, samt en svekket fungering forøvrig i form av stort skolefravær, isolering, uttalt slitenhet mv. Far ble på dette tidspunktet vurdert å ha bedre omsorgsevner enn mor».
Det kan også vises til LA-2020-12013 som et eksempel på at ellers gode omsorgspersoner har latt foreldrekonflikten ødelegge for egen fungering, og at barnet også har blitt skadet av konflikten:
«For lagmannsretten fremstår det etter bevisførselen klart at både mor og far er gode omsorgspersoner. C er heldig som har to foreldre som begge inderlig ønsker hans beste. Dessverre har ikke foreldrene klart å samarbeide i særlig stor grad, og istedenfor å spille hverandre gode, har de hatt en polariserende effekt på hverandre og forsterket hverandres negative egenskaper. Etter bruddet har konflikten mellom foreldrene vært såpass stor at begge har mistet C noe av syne, noe både barnehagen og den sakkyndige har påpekt. Dette kom også frem under partsforklaringene for lagmannsretten. C har ikke blitt tilstrekkelig skjermet for uenighetene som har vært mellom partene. På den andre siden har C i for liten grad blitt fortalt hva som skjer og hvorfor. Ingen av foreldrene har satt seg ned med C og pratet skikkelig om bruddet mellom foreldrene».
Årsakene til en foreldrekonflikt kan være mange og sammensatte, men har ofte sammenheng med et svik eller destruktiv atferd under samlivet eller ved samlivsbruddet. Videre er det et typisk trekk i høykonfliktsaker at den som har sveket eller skadet den andre ikke har villet erkjenne eller ta ansvar for sviket eller den skadevoldende handling (i den grad det er mulig eller naturlig). I saker med vold, seksuelle overgrep eller svært destruktiv atferd, vil det likevel være vanskelig eller umulig å få tilgivelse og se fremover. Disse sakene må gjerne håndteres annerledes med mindre fokus på forsoning.
I mange saker skjer ovennevnte i kombinasjon med at foreldrene var sammen i altfor kort tid før de fikk barn, slik at de ikke lærte hverandre å kjenne godt nok før de fikk første barn. Det er vanlig med stor skepsis til den andres foreldreegenskaper, når partene fikk barn uten at partene var klar over destruktiv atferd eller vanskelige personlighetstrekk.
I andre saker blir det konflikt, fordi den ene parten oppfatter at det er en stor ubalanse i ressurser eller attraktivitet (blir for vanskelig å starte på nytt), og den forlatte part ikke takler å bli forlatt. Man ser ofte igjen disse typetilfellene i barnefordelingssaker med høykonflikt:
- Vold, skremmende atferd eller seksuelle overgrep mot mor.
- Vold, skremmende atferd eller seksuelle overgrep mot barn.
- Utroskap og/eller ny partner ved samlivsbruddet
- Brutte løfter og forutsetninger for samlivet som økonomisk svik
- Den ene parten ønsket ikke en avslutning av forholdet (ubalanse i ressurser eller attraktivitet med vansker med å starte på nytt og klare seg uten den andre).
- Den ene parten har vist avvikende og endret personlighet eller alvorlig psykisk sykdom med funksjonsfall etter at partene fikk barn sammen med høyt nivå av krenkelser og destruktivitet.
- Rusproblemer, spilleproblemer eller annen selvdestruktiv atferd
- Svik når man selv har vært hjelpetrengende
- Foreldrene hadde ikke vært sammen lenge da de fikk barn (kjente ikke hverandre godt nok).
Bortsett fra de sakene hvor det er begått handlinger som er så destruktive at de ikke kan tilgis, og saker med personlighetsforstyrrelse mv., vil dynamikken ofte være preget av at den ene parten føler seg sveket, samtidig som den andre parten ikke erkjenner eller tar nok ansvar for sviket. Man ser ofte at det blir høykonflikt blant foreldre som har et langt samliv bak seg, eller som har investert mye i den andre eller ofret mye for samlivet selv.
Sistnevnte konflikter kan gjerne løses eller reduseres, dersom partene lærer å se hvordan deres atferd har påvirket hverandre, deres omsorgsevne og ikke minst barna, og at begge parter erkjenner og tar ansvar for deres handlinger og reaksjoner. Som advokat ser man ofte i retten at dynamikken endrer seg mellom partene ved at kommunikasjonen blir bedre og partene kommer på tilbudssiden, straks det er inngått et rettsforlik. Det antas i slike tilfeller at den andres erkjennelser og aksept i forhold til å ha gitt mer samvær eller gitt opp bostedskravet mv., medfører at konflikten reduseres.
Foreldrekonflikt medfører gjerne at den ene forelderen mener det er noe galt med omsorgsevnen eller samværskompetansen til den andre. Argumentasjonen er at det negative som er opplevd under samlivet og samlivsbruddet vil komme til uttrykk ved omsorgen for barnet, eller at barnet føler seg utrygt rundt den forelder som har sveket familien. Avviket fra normal omsorgsevne eller samværskompetanse påstås ofte å være så stort at retten til samvær må innskrenkes betydelig.
Den som anklages for å ha sveket familien eller vært destruktiv, vil gjerne svare med at innsigelsene mot dennes omsorgsevne eller samværskompetanse viser at anklageren ikke er opptatt av samlet foreldrekontakt, et godt foreldresamarbeid og barnets beste. I noen saker vil den anklagede også svare med at anklageren selv er psykisk syk, følelsesmessig ustabil mv. Videre vil eventuell negativ atferd under samlivet forklares av den anklagede gjennom kontekst at man var langt nede (og ikke er det lenger), eller at det var dynamikken med anklageren som skapte den destruktive atferden eller sviket. I andre saker vil den anklagede erkjenne og jobbe med problemet og søke hjelp som familieterapi, kurs som Fortsatt Foreldre/COS (Circle of Security). Saker der den andres bekymringer møtes med erkjennelse og aksept løses naturligvis oftere enn saker, der anklager og bekymringer avvises.
Høyt konfliktnivå vil også kunne medføre at barnet tar avstand fra en av foreldrene eller holder tilbake ut fra lojalitet til den forelder som oppfattes å slite mest som følge av foreldrekonflikten og det som har skjedd under samlivet.
Noen ganger er det for vanskelig å løse konflikten, men det må da fokuseres på å finne rammer for foreldresamarbeidet som holder konflikten på et lavest mulig nivå, slik at den blir minst mulig merkbar for barna. Man pleier uansett i de fleste saker med høyt konfliktnivå som regel å avtale eller idømme henting og levering i barnehage/skole for å unngå situasjoner eller merkbare isfronter under overlevering, tilstrebe helt klare tidspunkter for overleveringer (også i forbindelse med ferier) og kommunisere mest mulig skriftlig gjennom e-post og sms mv.
Tidligere valgte sakkyndige psykologer i større grad å skjerme barn fra høyt konfliktnivå med lojalitetskonflikter og involvering i voksenkonflikten mv. gjennom å fastsette mindre samvær og i noen tilfeller ikke samvær. I dag har nyere forskning vist at barn utvikler seg bedre når de har kontakt med begge foreldre, og hensynet til samlet foreldrekontakt har således blitt betydelig mer tungtveiende de senere årene. Det vises til artikkelen om hensynet til samlet foreldrekontakt her.
Høyt konfliktnivå skal som følge av hensynet til samlet foreldrekontakt i utgangspunktet ikke hindre samvær med begge foreldre, selv om det kan idømmes lite samvær eller nullsamvær i ekstreme saker. Det ble uttalt i Rt. 1996 s. 888 at dårlig samarbeid mellom foreldrene i utgangspunktet ikke skal kunne medføre at det ikke skal være samvær:
”Etter min mening kan et dårlig samarbeidsforhold mellom foreldrene ikke uten videre gi grunnlag for å nekte samvær mellom far og datter. Det er åpenbart barneloven forutsetning at samværsrett ikke kan knyttes til en forutsetning om samarbeid mellom foreldrene. En annen forståelse av loven ville lett kunne gjøre samværsreglene ineffektive i praksis, jf det jeg har gjengitt fra Rt-1976-1497”.
Fokuset på tilgivelse og forsoning i barnefordelingssaker medfører ofte at en bekymret part etter press fra sakkyndig og retten aksepterer samvær eller bosted (gjerne under trussel om midlertidig avgjørelse), selv om det er reelle bekymringer knyttet til den andres fungering og atferd i nære relasjoner. Det er ofte slik at historisk atferd er den beste predikator for fremtidig atferd. Om den andre personen er veiledningsbar, selverkjennende og evner å lære av egne feil, vil her være en viktig rettesnor. Noen ganger er det vanskelig å fastslå om bekymringene har startet foreldrekonflikten, eller om det er foreldrekonflikten som har frembragt eller forsterket bekymringene. I de sakene hvor bekymringene er reelle og ikke bare er skapt eller forsterket ut fra et negativt syn fra samlivet på den andre, er det viktig at man ikke gir slipp på reelle bekymringer tidlig i prosessen. Prosessen er lagt opp slik at dersom man først går inn i forhandlingssporet, vil det automatisk oppstå forventninger om økninger til neste gang.
Problematikken om det er synet på den andre forelderen eller reelle bekymringer for omsorgsevnen opp mot barnets behov, alder og utvikling som ligger til grunn for en konflikt om samvær eller bosted, er nærmere drøftet i NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær side 38 og 39:
«Vanskeligere er det å avgjøre hva som er til barnets beste når en av foreldrene motsetter seg en form for involvering og deltakelse fra den andre av foreldrene. Det kjønnete preget på disse konfliktene er at noen mødre saksøker for å avskjære eller redusere fedres involvering. Mens noen fedre på sin side opplever at de holdes utenfor og saksøker for å utvide sin involvering. Det er selvsagt bare en spesifikk gjennomgang og vurdering av det enkelte tilfelle som vil være til hjelp for avgjørelsen her. Et prinsipp om mer likestilling mellom fedre og mødre gir ingen holdepunkter. Det er heller ikke slik at likestilling kan oppnås ved at like mange mødre som fedre få medhold gjennom rettslige avgjørelser. Det kan ikke være noe allment kriterium for hva som er best for barn at flere fedre – eller flere mødre – skal få sine krav igjennom.
Det er en nødvendig komponent i omsorg til barns beste at de blir beskyttet av sine foreldre. I enkelte tilfelle kan dette også innebære at en mor eller en far må beskytte sitt barn mot sviktende og utilstrekkelig omsorg fra den andre av foreldrene. Det betyr at enhver forelder som er involvert i omsorg for sine barn, må ha vist eller være i stand til å utvikle tilstrekkelig ansvarlighet og vurderingsevne og vise evne til kontinuitet og forpliktelse i sin utøvelse av omsorg og støtte overfor barnet. Ikke bare bør de overbevise seg selv om at så er tilfelle, men det er til barnets beste at de også klarer å overbevise den andre av foreldrene om dette. I en rettslig konflikt vil det ofte være til barnets beste at en av foreldrene – eller begge – er i stand til å moderere seg i sine krav og oppfatninger. For den foreldrepart som ikke klarer å moderere seg, kan det av hensyn til barnet beste, være nødvendig å fastsette omsorgsløsninger som regulerer eller begrenser hvordan dennes urimelige og uheldige utspill kan virke på barnet».
I kompliserte og tunge saker bør det derfor tidlig tas stilling til om saken er egnet for mekling og forsoning. Det er også viktig å være klar over at hensynet til samlet foreldrekontakt ikke betyr 50/50 eller delt bosted i de fleste saker som havner for retten. Kvantitativt er det tilstrekkelig med mer enn annenhver helg pluss ferier – det vil si noe mindre enn det som er vanlig samvær. Ved løsninger som ligger opp til vanlig samvær, vil således ikke samlet foreldrekontakt være et særlig hensyn, med mindre tilknytningen og relasjonen er svært sterk og kvalitativt god etter den sakkyndiges funn fra observasjonssamvær og samtaler.
Ved svært alvorlige saker med høyt konfliktnivå kan det likevel fastsettes støttet tilsyn i en periode, der samværet kan normaliseres når konflikten har kommet på avstand, jf. Nasjonal veileder for foreldretvister side 54:
«Støttet tilsyn er mest aktuelt i saker med høyt konfliktnivå mellom foreldrene og ved kontaktetablering der barnet og forelderen er ukjente for hverandre. Støttet tilsyn er dermed mindre omfattende, og kan romme mer fleksible løsninger.»
Samtidig er det også slik at det er størst sjanse for at konfliktnivået reduseres på sikt, dersom man i tillegg til å være erkjennende/forsonende i prosessen, velger løsninger som sikrer god samlet foreldrekontakt og dermed samvær av et visst omfang, jf. NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 5 av psykolog Terje Galtung (s. 128):
«Enkelte hevder at begge foreldre med en formalisert lik praktisk omsorg for sitt barn vil bli mer ansvarsbevisste og samarbeidsorienterte enn foreldre som praktiserer ett bosted (Bender, 1994). Det er ikke usannsynlig at praktisk ansvar medvirker til mer ansvarlig tenkning og handling (Seligman 1991). Fedre som i en studie (Patrician 1984) ble spurt om sine holdninger til samarbeid og konflikt ved barnefordeling, mente at en mer rettferdig og delt bostedsordning ville redusere konfliktnivået, gjøre dem mindre selvopptatte og mer samarbeidsorienterte. Det er rimelig å tolke dette resultatet i retning av at opplevelsen av utestengelse er medvirkende til å fastholde uenighet.
Blau (1993) fant i sin undersøkelse at foreldre i løpet av en femårs periode etter skilsmissen gradvis ble vennligere stemt overfor hverandre, og kunne samarbeide til beste for barna.
På den annen side synes foreldre som ved separasjonen hadde alvorlige konflikter, å fastholde disse over flere år selv om de delte på omsorgen for barnet (Johnston 1989; Maccoby, 1993).
Ekeland m.fl (1997) har foretatt en av de få norske undersøkelsene på dette området. De så på utviklingen av konflikten mellom foreldrepar som inngikk avtale om barna under meklingen. De fant at de foreldre som valgte delt bosted hadde hatt størst nedgang i konfliktnivået i løpet av året etter at avtalen ble inngått. Rett før meklinga var disse foreldrene blant dem med høyest konfliktnivå. Forskerne fant også at de foreldre som hadde valgt «vanlig samvær» hadde omtrent samme konfliktnivå på avtaletidspunktet som ett år etter, mens de som avtalte mindre samvær enn dette hadde en markert økning i konfliktnivået i løpet av det etterfølgende året».
Det er derfor avgjørende for barns barndom og utvikling å få redusert konfliktnivået så raskt som mulig, og skape stabile og trygge rammer for barnet uten merkbar konflikt. I NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bostad vedlegg 4 av psykolog Terje Galtung s. 122 og 123, er det gitt følgende beskrivelse av hvordan barn kan reagerer ulikt på foreldrekonflikter, og hva slags prognose langvarig vedvarende konflikt gir barna oppover ungdomsårene:
«Barn reagerer ulikt på foreldres stridigheter. Noen barn skriker, andre blir fastlåst stille, noen får ansiktsuttrykk som uttrykker sterkt ubehag og smerte, noen dekker ørene, forlater stedet osv. Barn kan reagere fysiologisk og psykosomatisk med puls, blodtrykk, søvn- eller spiseproblemer o.l. Slike kroppslige reaksjoner kan en se helt ned i spedbarnsalderen (Cummings et al, 1981; Shred et al, 1991) og fram til voksen ungdom. Noen barn blir aggressive, andre innadvendte. Noen involverer seg sterkt i foreldrenes konflikt med mekling, andre tar mer aggressivt avstand fra foreldrenes stridigheter. (Cummings og Davies, 1994; Harold et al, 1997; Katz og Gottman, 1995)
Følelsesmessig kan barn reagere på ulike måter: De kan bli sinte, triste, lei seg eller redde. Noen trekker seg tilbake, andre blir aggressive overfor foreldrene eller andre. Noen intervenerer i foreldrenes konflikter, forsøker å få foreldrenes oppmerksomhet bort fra det vonde. Noen barn blir stille, hjelpsomme meklere, de tar på seg ansvaret for å få foreldrenes forhold til å bli bedre, og mange foreldre tillater (evt. oppmuntrer) barnet til å innta en slik rolle. Slike barn kan ha en tendens til å forbli overansvarlige også i sine senere relasjoner til andre (Johnston og Roseby, 1997; Wallerstein & Blakeslee, 1989).
Større barn og unge kan reagere med skoleskulk og kriminell aktivitet. Noen kan bli dysfunksjonelle på andre måter og evt. gå inn i negative interpersonlige forhold til andre. Mange får ulike sosiale problemer, med bl.a feiltolking av andre. En del får store konsentrasjons- og lærevansker, og kan bli underytere (Hetherington, 1989; Hetherington et al, 1992; Wallerstein og Kelly, 1980; Wallerstein og Blakeslee, 1989). Barn i familier hvor foreldrene strides sterkt seg imellom i forbindelse med samlivsbruddet, har mer atferdsproblemer enn der hvor stridighetene avtar (Long et al, 1988).
Jo større konflikten er mellom foreldrene, desto mer føler barn seg fanget mellom dem. Jo sintere og mer fysisk kampen er, jo sterkere reagerer barnet følelsesmessig (Buchanan, 1991).
Barn kan også reagere med kombinasjoner av ulike atferdsformer. Det finnes ingen symptomer som er spesifikke tegn på den belastende livssituasjonen. Barns reaksjoner vil være sterkt avhengig av hvor alvorlig, intens og varig konflikten er mellom foreldrene (Grych og Fincham, 1990; Kerig, 1996). Barns reaksjonsform synes å bli bestemt både av barnets personlighet og av type konflikt i familien (Hetherington, 1989; Wallerstein og Kelly, 1980).
Kitzmann og Emery (1994) påviste at barnas problemer etter skilsmisse først og fremst varierte med graden av konflikt mellom foreldrene, mer enn av hvordan barnefordelingen ble forhandlet fram.
Johnston og Roseby (1989) har studert familier hvor foreldrene også etter skilsmissen fortsetter å utsette barna for sin fiendtlighet mot hverandre. 100 familier ble av domstolen pålagt ulike bostedsløsninger for sine barn fordi de selv ikke hadde blitt enige. Ved oppfølgingen, gjennomsnittlig 4 1/2 år etter separasjonen (2 1/2 år etter domstolsbeslutningen), ble familiene undersøkt igjen. De foreldre som hadde de sterkeste konflikter i forbindelse med domstolsbehandlingen, var de samme som var i sterkest konflikt ved oppfølgingen, selv om intensiteten avtok noe over tid. Jo mer konflikt og jo hyppigere samvær, desto større var risikoen for at barna ble trukket inn i foreldrenes stridigheter. Barna hadde funnet mange ulike måter å tilpasse seg overfor sine foreldre. Noen manøvrerte aktivt mellom foreldrene eller trakk seg bort fra deres konflikter, andre forsøkte å være rettferdig til begge sider, og var konfliktfylt i sine lojaliteter. Svært mange forsøkte å stille opp for en eller begge de stridende foreldre. Generelt syntes barna både å oppleve seg som viktige for foreldrene fordi de var i sentrum for foreldrenes strid, og sårbare fordi de fryktet å bli avvist eller forlatt. De ble belastet med foreldrenes krav om støtte eller omsorg. Det oppsto gjerne en ond sirkel ved at barnas plager og symptomer kunne fyre opp under striden mellom foreldrene. De eldre barna hadde en spesiell tendens til å bli mer involvert i foreldrenes konflikter. Deres foreldre oppfattet dem ofte som mer modne, og forventet mer støtte fra dem.
Barn opplever foreldrenes stridigheter på sin måte, og barnet legger sin mening i den. Den vekt og betydning barnet opplever, baserer seg på barnets egen vurdering av om konfliktene truer familien og dem selv. Hva foreldrene selv legger i striden, hvor sterk og alvorlig den er og dens konsekvenser, har således underordnet betydning i forhold til barnets egen opplevelse av om situasjonen synes truende eller ei.
Avgjørende for barnets reaksjoner vil være om det opplever situasjonen eller framtiden som truende for familien og seg selv. Denne vurderingen vil barnet foreta på grunnlag av sine tidligere erfaringer og hva som skjer i den daglige tilværelsen. Jo tryggere barnet er fra før, og jo flere gode erfaringer det har med at foreldrene kommer godt igjennom sine stridigheter, desto mindre sannsynlig er det at barnet vil oppleve en strid som truende. Men dersom barnet på forhånd har dårlige erfaringer med hva konflikter kan føre til, vil dets trygghetssystem alarmeres raskt, og øve sin påvirkning på barnets ulike funksjoner, sosialt, følelsesmessig, kognitivt, atferdsmessig og fysiologisk. Jo mer vedvarende konfliktene og spenningene er, jo mer innstiller barnet seg på at det er slik. Barnet blir økende sårbart jo flere belastninger det har vært utsatt for tidligere (Cummings og Davies, 1994; Rutter, 1981; Schaffer, 1990).»