Fagområder

Etter barneloven § 40 må begge foreldrene samtykke til at barnet skal flytte til utlandet dersom de har foreldreansvaret sammen. Det betyr at den som ønsker å flytte til utlandet med barna, eller som ønsker å hindre en flytting til utlandet (hvis man er uten foreldreansvar), må reise sak om å få ha foreldreansvaret alene etter barneloven § 40. Den forelderen som får redusert samvær på grunn av flytting til utlandet, skal etter barneloven § 46 få forklare seg om flyttingen. Her nevner vi hva som avgjør saker om flytting til utlandet med barnet.

Bostedsforelderen kan etter barneloven § 37 alene ta avgjørelser om «kor i landet barnet skal bu». Samværsforelderen skal tas med på råd og varsles etter barneloven §§ 42 a og 46. Blir ikke foreldrene enige, kan bostedsforelderen likevel flytte med barnet, hvis ikke sak reises. Her skriver vi litt om de momentene som avgjør flyttesaker innenlands.

Barnevernet i kommunen der barnet bor, kan gripe inn i den private sfære ved omsorgssvikt, for å avhjelpe situasjonen og tilby råd og veiledningstiltak mv. Barnevernet kan også gi barnefaglige råd i saker etter barneloven. Typiske saker er barnefordelingssaker med høyt konfliktnivå eller saker med samværsstans. Det varierer hvor aktive barnevernstjenesten er i å anbefale hva løsningen skal være i en barnefordelingssak, men her diskuterer vi rammene for barnevernets rolle og hva de kan uttale seg om.

Emosjonell omsorg beskriver foreldrenes evner å ta barneperspektivet og lese barnets følelsesmessige behov, og formidle tilstrekkelig følelsesmessig trygghet, varme og nærhet til barna ut fra situasjon, alder og utvikling. Emosjonell omsorgsevne handler både om å lese barnas signaler så vel som å respondere adekvat opp mot barnets behov gjennom bekreftelse, støtte eller trøst mv. Emosjonell omsorgsevne omfatter også det å holde avstand, og gi barnet privatliv når barnet ønsker det eller har behov for det (særlig for større barn). Her beskriver vi hva som ligger i god emosjonell omsorg, og hvordan dårlig emosjonell omsorg kan skape utrygge tilknytningsstiler hos barn og gi skjevutvikling.

Foreldre kan i løpet av livet oppleve at deres omsorgskapasitet blir midlertidig redusert på grunn av livskriser, en traumatisk hendelse eller at det «topper seg» etter å ha levd under stressbelastninger over lengre tid mv. Her ser vi hvordan slike hendelser påvirker vurderingen av omsorgsevnen i barnefordelingssaker, og når slike forhold vektlegges og ikke. Vi nevner hvordan slike hendelser kan påvirke utredning av den emosjonelle omsorgsevnen, risikoen for tilbakefall og risiko knyttet til psykisk sårbarhet hos omsorgspersonen.

Foreldre med en kriminell løpebane (som oftest menn) kan være involvert i kriminalitet og ha hyppige og lengre opphold i fengsel. Involvering i kriminalitet over lengre tid kan påvirke vurderingene av foreldreegenskapene i en barnefordelingssak på flere måter. Her ser vi på risikoen for avbrudd i foreldrekontakten, sikkerhetsrisiko for barnet og betydningen av de straffbare forhold forelderen er dømt for, og hvordan det kan si noe om forelderens emosjonelle omsorgsevne. Vi nevner også betydningen av at en av foreldrene blir partner med en kriminell.

Seksuelle overgrep mot barn omfatter alle seksuelle handlinger, herunder seksuell omgang og voldtekt, slik det er definert i straffeloven kap. 26. Seksuelle handlinger vil skade barnet fysisk og psykisk, og barnet vil miste sin grunnleggende trygghet og tillit til voksenpersoner. Barn som blir utsatt for seksuelle overgrep vil også ofte få problemer i voksenlivet både med seg selv og i relasjoner til andre.  Det vil derfor være viktig å skjerme barn for risiko for seksuelle overgrep. I barnefordelingssaker følger det direkte av barneloven § 48 annet ledd at det i barnets beste-vurderingen må tas hensyn til at «barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare».

Vold mot barn er straffbart etter straffeloven kap. 25, der særlig straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner kommer til anvendelse. Det er også en hjelpeplikt for andre omsorgspersoner som ser vold mot barn, og man kan bli dømt for medvirkning dersom man ikke klart søker å hindre vold mot barn. Det er nulltoleranse for vold mot barn i Norge, og volden er straffbar også dersom den skjer i oppdragelsesøyemed, som følge av religion eller kultur mv. Oppdragervold som skjer mot barnet på en forutsigbar og forståelig måte for barnet eksempelvis som straff når barnet har vært slemt, er likevel noe mindre skadelig enn den uforutsigbare og skremmende volden. All vold mot barn er imidlertid skadelig.

Her vil vi snakke om saker med vold mot partner under samlivet. Saker om vold og psykisk vold er høykonfliktsaker, der familien og barna har opplevd at en av foreldrene (som oftest far) har vært voldelig fysisk eller psykisk mot partneren på en måte som skaper alvorlig frykt for egen og barnas sikkerhet. Psykisk vold kalles også for latent vold, der det er trusselen om vold eller at noe vondt skal skje som er overgrepet. Psykisk vold omfatter også såkalt materiell vold, der møbler, gjenstander eller vegger osv. knuses.

I noen saker blir involveringen av barnet så sterk at barnet ikke bare avviser samværsforelderen som følge av lojalitetskonflikt, men også har sterke følelser av frykt og avsky for samværsforelderen, slik at det har utviklet seg følelser av fiendtlighet mot egen forelder. I de fleste tilfeller er det gjerne far som opplever at eget barn utvikler angst eller antipatier som følge av at mors følelser er påført barnet. Saker hvor barnet har utviklet fiendtlige følelser overfor egen forelder kalles av mange for Foreldrefiendtlighetssyndrom (PAS – Parental Alienation Syndrome).

Lojalitetskonflikt eller lojalitetsskvis brukes om den situasjon der barn opplever å måtte ta side i foreldrekonflikten gjennom å gi støtte til den ene, og ta avstand fra den andre. Begrepet  beskriver hvordan barn i en slik situasjon vil føle seg dratt mellom lojaliteten til to foreldre. Lojalitetskonflikt beskriver en overlevelsesstrategi i alvorlige foreldrekonflikter, der det vil være lettere for barnet å tilpasse seg virkelighetsoppfatningen og følelsene til den barna er knyttet til og bor mye sammen med fremfor å leve med to uforenlige oppfatninger av foreldrene og situasjonen barnet befinner seg i.  Lojalitet til en forelder vil da i ytterste konsekvens måtte vises gjennom illojalitet mot og avvisning av den andre, hvis konfliktnivået er høyt nok og involveringen av barna sterk nok. Siden lojalitetskonflikt er en stressbelastning for barnet som over tid kan føre til psykiske skader og skjevutvikling, vil barnet ved sterk lojalitetsskvis kunne få psykosomatiske reaksjoner som vondt i magen og hodepine, samt oppleve konsentrasjonsproblemer på skolen, mareritt,  innesluttethet/asosial atferd eller ufrivillig vannlating eller avføring for mindre barn mv.

Høykonfliktsaker er barnefordelingssaker, der foreldrene lar konflikt og antipatier mot hverandre komme til uttrykk i et dårlig eller manglende foreldresamarbeid på en måte som er merkbar for barna. Partene har gjerne en uheldig dynamikk fra samlivet med gjensidige bebreidelser som fortsetter. Dynamikken kommer til uttrykk gjennom negativ og aggressiv kommunikasjon, og/eller lite/ingen kommunikasjon. Saker med høyt konfliktnivå er skadelig for barnas mentale helse, og går utover foreldrenes emosjonelle omsorgsevne ved at de ikke klarer å mentalisere hvordan konflikten påvirker barna, der det blir viktigere å få barnet med på laget mot den andre forelder eller ta avstand fra den annen forelder enn at barnet skal oppleve trygghet, stabilitet og kontakt med begge foreldre i barndommen. Foreldrene får også selv dårligere fungering og trivsel ved at foreldrekonflikten tar opp mye ressurser hos dem. Større barn opplever da lojalitetskonflikt og blir satt i skvis mellom foreldrene. Årsakene til en foreldrekonflikt kan være mange og sammensatte, men har ofte sammenheng med et svik eller destruktiv atferd under samlivet eller ved samlivsbruddet. Videre er det et typisk trekk i høykonfliktsaker at den som har sveket eller skadet den andre ikke har villet erkjenne eller ta ansvar for sviket eller den skadevoldende handling (i den grad det er mulig eller naturlig).  I saker med vold, seksuelle overgrep eller svært destruktiv atferd, vil det likevel være vanskelig eller umulig å få tilgivelse og se fremover. Disse sakene må gjerne håndteres annerledes med mindre fokus på forsoning.

ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) er en diagnose som brukes ved vansker med oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Diagnosen er omstridt og brukes ofte som restdiagnose eller sekkediagnose. I barnefordelingssaker vil det være spørsmål om ADHD påvirker omsorgskompetansen eller samværskompetansen negativt i slik grad at foreldrekontakten må begrenses. Et vanlig problem med ADHD er at man kan ha problemer med såkalt emosjonell dysregulering, hvilket vil si at man ikke klarer å styre følelsene sine. Følelser kan da bli uforholdsmessig sterke, og kan ofte omfatte kraftig sinne og irritasjon. Videre er store svingninger i humør og affekt ikke uvanlig, der det for barn er skadelig dersom humør og temperament er uforutsigbart. Dårlig impulskontroll kan også medføre at den med ADHD kan utføre drastiske og dramatiske handlinger impulsivt under sinne. Et annet problem med ADHD kan være at oppmerksomheten ofte skiftes, og forelderen kan oppleves som uoppmerksom. Det kan medføre at den andre forelderen blir bekymret for samværskompetansen eller omsorgsevnen til den med ADHD. Eksempler kan være at den med ADHD glemmer innholdet i samtaler, glemmer avtaler og kommer mye for sent, prioriterer andre oppgaver enn de som er viktige, har vansker med å fullføre oppgaver, viser liten interesse for andre, ikke klarer å holde på oppmerksomheten i samspill og samtaler og ikke tar inn over seg alvoret og den andres perspektiv ved løfte- og tillitsbrudd. Samlet sett kan dette i noen tilfeller gå utover den emosjonelle omsorgen overfor barn, og mentaliseringsevnen som vil være evnen til å lese barnet og dets behov ut fra alder og utvikling. I ekstreme tilfeller kan oppmerksomhets- og impulsivitetsproblemer gå utover barnets sikkerhet, der særlig små barn kan eksponeres for fare som følge av at forelderen med ADHD er uoppmerksom og uinteressert. De fleste nevropsykologer og leger (psykiatere) finner likevel ikke at ADHD gjør noen til dårligere foreldre. Videre vil medisinering og psykoedukasjon (å lære å kjenne egen sykdom) også kunne styrke både evnen til å regulere følelser og konsentrasjon/fokus.

Mønsteret av å reagere på en bestemt måte i gitte situasjoner sier man gjerne er vedkommendes personlighet. Å være rolig, oppfarende, bli lett krenket, bli lett sint er karaktertrekk som når de utvises i like situasjoner over tid kan sies å være del av vedkommendes personlighet. Personlighetsforstyrrelse brukes gjerne om en psykisk lidelse, der vedkommendes mønstre i personligheten avviker negativt fra det normale på en måte som fører til ubehag eller vansker for personen det gjelder eller omgivelsene. I noen av diagnosene er det et vilkår at avvikene påvirker vedkommendes fungering negativt i hverdagen. Det skal normalt utvises varsomhet med å overlate omsorgen for barn til personer med diagnoser for personlighetsforstyrrelser eller annen psykisk sykdom, ettersom omsorgsforeldre med slike diagnoser på generelt grunnlag har lettere for å reagere mer emosjonelt med sinne, krenkbarhet og avvisning, hvilket vil være skadelig for barnets egen utvikling når barnet er lite, og også mer merkbart når barnet blir eldre og mer selvstendig og utfordrende. Særlig er det skadelig med uforutsigbar omsorg, når barn ikke vet hvordan forelderen vil reagere, og ikke føler seg trygg på hvordan forelderen vil reagere. Det som går igjen hos foreldre med personlighetsforstyrrelse er gjerne redusert mentaliseringsevne, som er evnen til å lese barnets følelser og behov ut fra alder og utvikling.  Hvis forelderen har redusert mentaliseringsevne, blir det vanskelig å dekke barnets behov som for eksempel oppmerksomhet, trøst, bekreftelse eller privatliv. Det er i mange saker vanskelig å måle om dårlig mentaliseringsevne skyldes personligheten og er en del av såkalte stabile trekk, eller om mentaliseringsevnen er blitt redusert midlertidig som følge av konflikten.

Psykiatri er formelt et medisinsk fagområde som gjelder psykiske lidelser. Man forbinder likevel psykiatri med et større avvik fra vanlige psykiske problemer som depresjon og problemer med emosjonell regulering mv. Særlig forbinder man psykiatrien med psykiske lidelser som er såpass inngripende for den syke at det går merkbart negativt utover personens fungering, interaksjoner med andre og virkelighetsforståelse, slik at det skaper ubehag for seg selv eller andre. I tillegg har man de alvorlige sinnslidelsene som karakteriseres ved at virkelighetsoppfatningen er forstyrret, herunder psykoser. Det vil ikke gis samvær eller gis samvær med tilsyn - dersom forelderen har en aktuell psykiatrisk lidelse som er negativt overstyrende for atferden, utgjør en psykisk belastning for barnet og/eller utgjør en sikkerhetsrisiko for barnet. Siden psykiatrien rommer så mange ulike diagnoser og problemstillinger, vil det være diagnosen, det aktuelle symptombildet og risikoen for tilbakefall (forelderens sårbarhet) som er styrende for vurderingen av omsorgskompetansen og samværskompetansen. Spørsmålet om sykdomsinnsikt er et vanlig problem i barnefordelingssaker, der én forelder har vært til psykiatrisk behandling. Det er nokså vanlig at barnefordelingstvister oppstår, fordi forelderen med psykiatrisk historikk sier at han eller hun i dag er helt frisk, og vil ha omsorgen eller mer samvær. For det andre er tildekking av sykdommen svært vanlig i barnefordelingssaker der én av foreldrene har psykiatrisk historikk. Forelderen vil kunne forklare at man ikke har hatt episoder siden ungdomstiden, at episoder har vært enkeltstående tilfeller, at uheldig atferd har sammenheng med kontekst som livskriser mv. som ikke skyldes sykdommen, underrapportering av depressive følelser og overrapportering av positiv aktivitet mv. For det tredje vil risikoen for tilbakefall være et særlig tema, der tildekking av sykdommen, også vil tildekke risikoen for tilbakefall gjennom rapportering av positiv fungering og fravær av symptomer mv.

Rus påvirker omsorgsevnen under samvær med barnet, men reduserer også omsorgsevnen dagen derpå gjennom bakrus eller abstinensreaksjoner. Det er vanlig med irritasjon, humørsvingninger eller depressive reaksjoner etter en tyngre rus mv. Rusmisbruk vil derfor særlig påvirke den emosjonelle omsorgsevnen, siden evnen til å lese og imøtekomme barnas behov (mentaliseringsevnen) blir redusert både under rusen, men også i dager etterpå. Foreldrenes tilstedeværelse og virkelighetsoppfatning blir også endret, og rus kan gi en atferdsendring som barna opplever som skremmende. Ved sterk rus og bakrus som kan gi bevisstløshet, hallusinasjoner, sterk sløvhet, soving gjennom dagen osv. vil rusmisbruk også kunne gå utover barnets grunnleggende sikkerhet og trygghetsfølelse. Små barn vil ofte se at en forelder som hjelpetrengende på grunn av rus, og være lojal og ikke si fra. Barn kan også være vant med at forelderen ruser seg, eller raskt tilvenne seg situasjonen. Da kan det også oppstå forhold som parentifisering hos større barn, der barna selv påtar seg foreldrenes omsorgsoppgaver, slik som å lage mat selv eller legge seg selv. Små barn vil være nokså hjelpeløse. I begge tilfeller vil den manglende emosjonelle omsorgen og oppfølgingen fra foreldrene kunne gi barna skjevutvikling som forsinket språk og motorikk for små barn, og konsentrasjonsproblemer og sosiale problemer for større barn mv. I slike saker vil foreldrenes muligheter til å ta del i barnas liv være avhengig av i hvilken grad forelderen som har problemer klarer å erkjenne problemet og behandles for problemene, eller om vedkommende har til hensikt å søke behandling mv. Normalt må man forvente at forelderen med problemer over lenger tid må prøve ut prøveordninger som samvær med tilsyn, opptrappingsplaner, levering av rustester og veiledning fra barnevern (hjelpetiltak), frivillige organisasjoner  eller familievernkontorer, for å trygge domstolen og den sakkyndige om at omsorgsevnen eller samværskompetansen er god, og at det ikke er risiko for tilbakefall mv.

Omsorgssvikt er en fellesbetegnelse på mangler under utøvelse av den daglige omsorg eller samvær, der avviket fra normalt god omsorg er såpass stort at manglene vil påføre barn skadevirkninger. Omsorgssvikt omfatter naturligvis vold og seksuelle overgrep, men også emosjonell omsorgssvikt som trakassering (psykisk mishandling) og neglisjering av barnet. Emosjonell omsorgssvikt vil typisk omfatte forhold som destruktiv atferd, unødvendig hakking på barnet, ignorering av barnet, direkte avvisning eller følelsesmessig distanse, tilbakeholdelse av omsorg som straff, men kan også følge av at konfliktnivået mellom partene er såpass høyt at omsorgen (og mentaliseringsevnen spesielt) totalt sett blir så preget av foreldrekonflikten at det utgjør omsorgssvikt å la barna leve under samme forhold fremover. Emosjonell omsorgsevne handler både om å lese barnas signaler så vel som å respondere adekvat opp mot barnets behov, og i ytterste konsekvens sette foreldrenes egne behov til side for å ivareta barnets emosjonelle behov. Omsorgssvikt er en dynamisk størrelse, der vektleggingen av svikten både vil skje ut fra hvor alvorlig svikten for overgrep er (der det er nulltoleranse for eksempelvis vold og seksuelle overgrep), og ut fra hvor sårbare barna er. Barn vil typisk være sårbare dersom de har opplevd foreldrekonflikt i lang tid, har levd med omsorgssvikt i lang tid, har begynt å vise endret atferd i skole eller barnehage, er utsatt for eller har sett traumatiske hendelser som vold og overgrep eller i tillegg til omsorgssvikten har opplevd mange store endringer i livet på kort tid mv. Barneperspektivet skal således også tas her, der man i barnets beste-vurderingen må se på hvordan den aktuelle omsorgssvikten har påvirket og vil antas å påvirke akkurat dette barnet ut fra alder, utvikling og robusthet (tåleevne) fremover.