Fagområder

For at en domstol skal kunne fatte en avgjørelse over et rettsforhold, må domstolen ha såkalt jurisdiksjon. Det følger av barneloven § 82 første ledd at sak om «foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg». Videre følger det av barneloven § 82 annet ledd at norsk domstol uansett kan behandle midlertidig avgjørelse som nevnt, dersom barnet har opphold i Norge.  Her skriver vi om når barnet har vanlig bosted i Norge, og norsk jurisdiksjon og norsk lovvalg kan antas.

Her går vi gjennom reglene for inngåelse av rettsforlik, og hva det kan inngås rettsforlik om. Vi skriver også litt om hva som er viktig å ha med i et rettsforlik, og at et rettsforlik skal være enkelt og praktikabelt, og bidra til å redusere konflikten. Vi tar også opp forhold som forholdet til tvangsskraft, endringssak og saksomkostninger ved inngåelse av rettsforlik.

Her skriver vi litt om når saksomkostninger tilkjennes i barnefordelingssaker, og hvorfor det ofte vil være vanskelig å vurdere om noen har vunnet en barnefordelingssak «fullt ut eller i det vesentlige». Videre skriver vi om praksis rundt delte omkostninger i barnefordelingssaker av hensyn til konfliktnivået, og hvordan forhold som flere endringssaker, preventive grunner og rigid atferd under prosessen kan endre dette.

Et saksforhold knyttet til barnefordeling kan reises på nytt som såkalt endringssak etter barneloven § 63, dersom det foreligger "særlige grunner". Vi skriver om hva som kvalifiserer som "særlige grunner", hvor streng normen er og om typetilfeller som flytting av bosted, skolebytte, ny partner, endring i barnets mening, endring i at barnet skal høres, markant fall i omsorgsevnen eller at foreldresamarbeidet er blitt drastisk dårligere etter forrige avgjørelse.

Her skriver vi om hva retten tar opp under de saksforberedende møtene og under hovedforhandling, for å sørge for at saksbehandlingen er til barnets beste. Vi skriver om hvordan rettsmøtene før hovedforhandling har fokus på konfliktløsning, aktiv bruk av den sakkyndige under saksforberedelsen og utprøving av midlertidige avtaler med tanke på langsiktige løsninger mv., og om at retten skal se på mulighetene for forlik på ethvert trinn av saken mv.

Familiemekling har som formål å veilede foreldrene om hva som generelt er til barnets beste, og søke å komme til en avtale for barnefordelingen mellom partene. Målet for meklingen er at partene skal få laget en avtale om fast bosted, samvær og foreldreansvaret. Mekling er en prosessforutsetning for å bringe en foreldretvist inn for domstolen. Ved samlivsbrudd med barn under 16 år er det obligatorisk mekling etter barneloven. Vi skriver litt om når det må mekles, og hva man kan oppnå i mekling.

Vi skriver her om kravene til en stevning og tilsvar i barnefordelingssaker, slik de er angitt i tvisteloven §§ 9-2 og 9-3. Videre redegjøres for adgangen til å inngi forenklet stevning og tilsvar i barnefordelingssaker, der stevning og tilsvar også kan inngis på godkjent skjema, jf. barneloven § 58. Vi sier også noe om når det er lurt med mer omfattende stevning og tilsvar, og når det kan gjøres enkelt.

Her skriver vi overordnet om når foreldrene kan reise sak for retten etter barneloven § 56, kravene for å reise søksmål og hva som skjer under saksforberedelsen og overgangen til hovedforhandling.

Barnets beste og barneperspektivet skal ivaretas ved en utenrettslig avtale, selv om partene i stor grad har avtalefrihet til å selv vurdere hva som er best. Partene har i den forbindelse relativt stor avtalefrihet, og kan i utgangspunktet avtale fritt hva barnefordelingen skal gå ut på. Det vil være normalt å avtale hvem som skal ha bosted, hva vanlig samvær og feriesamværet skal være, og at partene skal ha felles foreldreansvar. Barnefordelingen vil imidlertid være annerledes ut fra alder på barnet, konfliktnivå og om barna har vokst opp med begge foreldre mv. For små barn vil man ofte ta utgangspunkt i anbefalingene til Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) om samværsordninger for barn i alderen 0 til 3 år. For større barn vil man ofte må ta hensyn til barnas behov for å beholde tilknytning til skole, venner og idrettsaktiviteter mv.

En utenrettslig avtale om barnefordelingen bør inneholde en avtale om foreldreansvaret, bostedet, vanlig samvær og feriesamvær. Det vil si at avtalen bør si noe om det er felles foreldreansvar (noe de fleste har), hvor barnet skal bo fast (hvem som skal ha daglig omsorg) eller om det skal være delt bosted, og til slutt hvilket vanlig samvær og feriesamvær barnet skal ha. Det bør også avtales hvem som henter og hvor de ulike gangene. Henting og levering bør normalt avtales til klokkeslett som står nedfelt i avtalen. Det er vanlig å vise til når samvær skal skje i partallsuker og oddetallsuker, slik at ordningen kan fortsette løpende gjennom året. Ved større barn og i høykonfliktsaker er det vanlig at henting og/eller levering skjer til barnehagen eller skolen. Da kan man sette etter skoletid eller etter kl. 1500 i barnehagen for eksempel.

Ved samlivsbrudd er det obligatorisk mekling for foreldre med barn under 16 år. Det følger av barneloven § 55 første ledd at «Foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling før det vert reist sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller om samvær». Plikten gjelder også ved separasjon mellom gifte og samboere ved samlivsbrudd, så lenge de har barn under 16 år, jf. barneloven § 55 annet og tredje ledd. Ved flytting innenlands plikter også foreldrene å mekle, jf. barneloven § 55 fjerde ledd. Her skriver vi litt om hva som skjer under selve meklingen.

Dersom bostedsforelderen ikke sørger for å gi samværsforelderen avtalt eller fastsatt samvær med barnet (samværssabotasje), kan samværsforelderen be retten om å bytte fast bosted, slik at barnet kan få jevn og stabil kontakt med begge foreldre. En slik bytting av bosted forutsetter naturligvis at forelderen som ber retten om å bytte bosted, er positiv til samvær med den andre. Viktigheten av samlet foreldrekontakt er synliggjort gjennom barneloven § 43 femte ledd som slår fast at samværsforelderen kan kreve ny sak uten hinder av kravet om «særlige grunner» etter barneloven § 63.

Tvangskraftige avgjørelser om bosted etter barneloven kan tvangsgjennomføres etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13, jf. barneloven § 65 første ledd. Sabotasje av samvær kan derimot kun sanksjoneres med tvangsbot, som vil være en løpende bot fremover i tid for hver gang samværet nektes etter barneloven § 65 annet ledd. Vi drøfter her vilkårene for å gi tvangsbot ved samværssabotasje, og når det foreligger umulighet hos barnet som hindrer sanksjonering.

Vi skriver her om varslingsregelen ved avlysing av samvær etter barneloven § 43 fjerde ledd, og når det foreligger samværssabotasje. Det drøftes kort når det kan gis tvangsbot, og om bostedsforelderens plikt til å tilrettelegge barnets aktiviteter slik at samvær gjennomføres.

Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (barnebortføringskonvensjonen) er sammen med Haag-konvensjonen av 1996 (Konvensjon om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn) og Europeisk konvensjon av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar (Europarådskonvensjonen 1980), er de sentrale konvensjonene som regulerer tilbakelevering av barn som er bortført til utlandet. Haag-konvensjonen av 1996 regulerer først og fremst jurisdiksjon og lovvalg (og diverse midlertidige tiltak), slik at det er Haag-konvensjonen av 1980 som er sentral når det gjelder tilbakeføring.

Barnebortføring er når et barn ulovlig tas ut av landet av en av foreldrene og ikke returneres til Norge, når begge foreldre har foreldreansvaret. Begrepet kidnapping brukes når barn tas av noen som ikke har noen tilknytning til barnet. Det er foreldreansvaret som er avgjørende for om tilbakeholdelsen/utføringen av barn er lovlig eller ikke, da forelderen uten foreldreansvar ikke kan motsette seg at den andre flytter med barna til utlandet, jf. barneloven § 40 første ledd. Hvis partene har felles foreldreansvar, må den som ønsker å flytte utenlands derfor gå til sak for å få foreldreansvaret alene, for å få foreldreansvaret alene. Mulighetene for å få barna raskt hjem til Norge vil være avhengig av om landet som barna bortføres til er tilsluttet Haagkonvensjonene eller Europarådskonvensjonen mv. Vi skriver her litt om reglene, og hva som kan og bør gjøres ut fra om landet som barna er bortført til er tilknyttet Haag-konvensjonene eller ikke.

Hjelpetiltak er en fellesbetegnelse på ulike kurs, terapi, avrusning, individuell veiledning eller gruppeveiledning som skal ta sikte på å bedre omsorgsevnen til foreldre. Hjelpetiltak vil iverksettes ved omsorgssvikt, der tiltaket vil være rettet inn mot de påpekte mangler i omsorgen. Eksempelvis vil en som ruser seg kunne legges inn til avrusning, mens en med sinneproblemer vil kunne få veiledning for sinnemestring. Ved høy foreldrekonflikt vil ofte begge foreldre settes til å gjennomgå kurs for å redusere foreldrekonflikten, hvilket kan være individuelle kurs gjennom barnevernet, familievernkontoret eller kurs som «Fortsatt foreldre» mv. Her skriver vi om når hjelpetiltak vil anbefales og være gunstig i barnefordelingssaker, og hva de ulike veiledningene kan gå ut på.

Det er den som har fast bosted som i siste instans bestemmer hvilke fritidsaktiviteter barnet skal gå på etter barneloven § 37, men samværsforelderen skal tas med på råd og involveres når partene har felles foreldreansvar etter barneloven § 30. Fritidsaktiviteter er et viktig tema i barnefordelingssaker, idet aktivitetenes betydning for barna påvirker barnets beste-vurderingen på flere måter, og er en del av foreldreansvaret som foreldrene skal bestemme over. Fritidsaktiviteter vil særlig kunne bli viktige i vurderingen av status quo (risikoen for miljøskifte) for større barn, dersom flytting av bosted vil innebære at barnet må slutte med fritidsaktiviteten eller bytte lag. Fritidsaktiviteter er også viktig for barn sosialt, og blir et tilleggsmoment i tillegg til belastningen med å bytte skole eller barnehage. Fritidsaktiviteter kan også gå utover samværstiden både positivt og negativt.

I barnefordelingssaker for retten brukes foreldreveiledning for å redusere konfliktnivået, og for å klare å komme til løsninger i samværssaker. I saker der en av foreldrene er bekymret for samværskompetansen, kan veiledning avtales som ledd i midlertidige rettsforlik som betingelse for videre opptrapping av samvær for å trygge bostedsforelderen på samværskompetansen til den andre mv. Barneloven hjemler ikke å pålegge noen foreldreveiledning ved tvang, slik at veiledningstiltak må avtales mellom partene. Imidlertid kan det etter barneloven § 43 tredje ledd settes vilkår for samvær.

Utenom de situasjoner der barna selv samtykker (over 16 år eller mellom 12 og 16 år med sensitiv informasjon), er det foreldre med foreldreansvar, eller andre med foreldreansvar, som samtykker og tar beslutninger om medisinsk behandling og helsehjelp på vegne av barna, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd. Barnevernstjenesten vil samtykke på vegne av barna, når omsorgen er overtatt av det offentlige. Selv om bare foreldre med foreldreansvaret har samtykkekompetanse, når barnet eller barnevernstjenesten ikke har det mv., har en forelder uten foreldreansvar likevel rett til å få informasjon etter barneloven § 47 første ledd fra «helse- og sosialvesen», «med mindre taushetsplikt gjelder overfor foreldrene» (eksempelvis for barn over 16 år). Innsyn kan heller ikke gis dersom den som sitter på opplysningene mener at å gi ut opplysningene «kan vere til skade for barnet».