Fagområder

Under saksforberedelsen har den sakkyndige først og fremst en meklerrolle, der utredningen av saken til de saksforberedende møtene har til formål å hjelpe partene til å finne en løsning. Sakkyndig kan da ikke gå for langt i å uttale seg konkret om hva løsningen i saken bør være. Ved oppnevning etter barneloven § 61 nr 3 skal sakkyndig utrede saken fullt ut og komme med anbefalinger på en dom i saken, og den sakkyndige får da lov til å konkludere med de anbefalinger til løsning på barnefordelingen som sakkyndig mener er til barnets beste. Den sakkyndige forlater ved overgang til hovedforhandling sin rolle som mekler og brobygger, og skal da utrede saken og gi faglige råd om barnets beste, som retten kan bruke i sin avgjørelse. Mandatet til sakkyndig gjør det valgfritt å komme med klare anbefalinger eller konklusjoner. Den skriftlige erklæringen til bruk i hovedforhandlingen kalles for en sakkyndigrapport/sakkyndigutredning, og leveres gjerne 1-2 uker før hovedforhandling, slik at partene kan kommentere den og vurdere om de ønsker å forlike før hovedforhandling. Det er ikke alltid at den sakkyndige gir klare anbefalinger til retten, men den sakkyndige skal likevel utrede faktum og trekke frem relevante barnefaglige problemstillinger og fokusområder for barnefordelingen av det aktuelle barnet på en slik måte at retten kan bygge sin avgjørelse helt eller delvis på det den sakkyndige har utredet. Hvis rapporten inneholder klare anbefalinger og konklusjoner, vil den ofte danne grunnlag for forliksforhandlinger siden det normalt antas at retten vil følge den sakkyndiges anbefalinger. Hovedforhandling og dom unngås derfor ofte når den sakkyndiges mening er klar. Den sakkyndige skal også følge hovedforhandlingen etter å ha avgitt sin erklæring, og skal forklare seg etter avsluttet bevisføring om rapporten og den sakkyndiges anbefalinger. I den sakkyndiges muntlige forklaring for retten kan partenes prosessfullmektiger etter redegjørelsen stille den sakkyndige spørsmål om erklæringen, om faktainnhentingen og be sakkyndige utdype enkeltpunkter. Videre kan den sakkyndige spørres om ting som har kommet frem i bevisvurderingen endrer eller bekrefter den sakkyndiges konklusjon.

Etter barneloven § 61 nr. 1 annet punktum kan retten «oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta», og retten kan be den sakkyndige om å ha samtaler med foreldrene og barna og gjøre undersøkelser av de faktiske forholdene i saken mv. Tingrettens avgjørelse av om det skal oppnevnes sakkyndig eller ikke, hviler på et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, jf. tvisteloven § 25-2. Retten skal etter barneloven § 59 andre ledd på ethvert trinn i saken vurdere om det er mulig å oppnå forlik mellom partene, og legge forholdene til rette for dette. Mye av denne jobben gis ofte til den sakkyndige i de saksforberedende møtene, som kan bidra med sin barnefaglige og psykologiske fagkunnskap, og som ofte har snakket med foreldrene og møtt barnet før det saksforberedende møtet. Etter barneloven § 61 nr. 1 kan den sakkyndige forsøke å mekle mellom partene, dersom retten og partene ønsker det. Den sakkyndige kan i tillegg til å ha snakke med foreldrene og barna, ha samtaler med komparenter som familie og venner, og ansatte i barnehagen eller skolen, fastlege eller barnevernstjenesten mv. Overfor ansatte underlagt taushetsplikt må foreldre med foreldreansvar frita disse personene fra taushetsplikten. Dommeren kan ikke ha særmøter med partene eller motta konfidensielle opplysninger fra en part, som den andre parten ikke får del i, jf. tvisteloven § 8-2 og barneloven § 59 tredje ledd. Den sakkyndige kan imidlertid ha direkte kontakt med partene utenom rettssalen. Den sakkyndige har ikke taushetsplikt overfor retten om de opplysninger denne får kunnskap om som følge av oppdraget og fra private samtaler med foreldrene, jf. barneloven § 50 annet ledd. Den sakkyndiges rolle som både opplyser, rådgiver og mekler under saksforberedelsen inngår i det som heter konflikt- og forsoningsmodellen, som kom på plass i 2003. Det ble da lovfestet i barneloven at den sakkyndige også under saksforberedelsen skulle ” gi partene råd om hvordan de best kan få avtalen til å fungere, og veilede og følge opp partene for om mulig å få til et bedre samarbeidsklima mellom dem», jf. Ot.prp.nr.29 (2002-2003) side 88.

Etter barneloven § 61 nr. 1 annet og tredje punktum, kan retten «oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.». Dersom det avtales midlertidige ordninger etter barneloven § 61 nr. 7, kan retten også oppnevne sakkyndig særskilt for å «rettleie foreldra i prøvetida». Dersom partene ikke blir enige under saksforberedelsen i de saksforberedende møtene, kan retten oppnevne en sakkyndig der «det trengst» etter barneloven § 61 nr. 3 til å utrede saken før hovedforhandling og dom. Retten kan da «oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.» Den sakkyndige vil også være til stede under hovedforhandlingen, høre parter og vitner, og uttale seg om saken. Sakkyndig skal deretter etter tvisteloven § 25-1 gi «en fagkyndig vurdering av faktiske forhold i saken». Det er i de fleste saker vanlig å bruke standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i Nasjonal Veileder i foreldretvister. Partene kan bli enige om særskilte utredningspunkter under mandatet til den sakkyndige, men mandatet må normalt være omforent. Det vil ofte ligge en del posisjonering og forsøk på å vinkle saken inn mot ønsket spor ved å trekke inn særskilte utredningsspørsmål. Det som er klart er at det er begge parter som skal utredes, slik at det dersom det er spesielle tiltak eller utredninger om personlighet, omsorgskapasitet osv. som skal utredes, så er det begge parter som må utredes for det samme (selv om tematikken kun gjelder en av partene spesielt).

Søksmål skal være siste utvei i barnefordelingssaker. Det er sterkt fremhevet fra Familievernkontorene under den obligatoriske meklingen at en avtalebasert løsning er det beste for barna, siden det gir minst konflikt og best foreldresamarbeid på generelt grunnlag. Familievernkontorene og eksterne meklere tilbyr i den forbindelse derfor også utvidet mekling med inntil 7 timers mekling kostnadsfritt. Å oppnå avtaleenighet mellom foreldrene, blir av psykologer og meklere vurdert å være til barnets beste, slik at det ved enighet blir mindre viktig om samværet er for mye eller lite, eller om bostedet burde være et annet. Dersom foreldrene er enige om barnefordelingen, vil man nesten alltid anse den omforente løsningen å være til barnets beste. Hvis partene ikke klarer å bli enige om en løsning på barnefordelingen gjennom familievernkontorene eller egne samtaler, følger det av barneloven § 56 at hver av foreldrene kan reise sak for retten, når de er «usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær». Loven krever ikke mer for å gå til sak enn at foreldrene er uenige («usamde»), men det er etter barneloven § 56 annet ledd et vilkår for å reise sak at «foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest». Vilkåret om meklingsattest i barnefordelingssaker er en absolutt prosessforutsetning, slik at saken vil bli avvist dersom meklingsattest ikke vedlegges. Gyldig meklingsattest innebærer at meklingsattesten heller ikke kan være eldre enn 6 måneder fra stevningens dato. Meklingsattest er ikke nødvendig, når en av foreldrene er «dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg». Søksmål kan også reises når det «er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore»

Det er med unntak av høykonfliktsaker med rus, vold og overgrep mv. vanlig å ha 1-2 saksforberedende møter før saken eventuelt går til hovedforhandling, dersom partene ikke har klart å bli enige under saksforberedelsen. Det er likevel svært sjelden det blir flere enn tre saksforberedende møter. Under saksforberedelsen kan partene når som helst kreve at saken overføres til hovedforhandlings former. Retten kan også selv underveis mene at det ikke har noen hensikt å ha nye saksforberedende møter ved eksempelvis høyt konfliktnivå, påstander om rus, vold, overgrep mv. eller at partene har vært i flere rettssaker tidligere om barna, og dermed komme til at saken må avgjøres ved dom, jf. veileder Q-15/2004. Ved overgang til hovedforhandling vil partene forlate den såkalte konflikt- og forsoningsmodellen etter (normalt) 1-3 saksforberedende møter etter barneloven § 61 nr. 1, og gå over til hovedforhandlings former etter barneloven § 61 nr. 3, slik at partene kan få en dom. Det vil da berammes hovedforhandling i stedet for nytt saksforberedende møte. Under konflikt- og forsoningsmodellen var formålet med møtene å få til en midlertidig eller endelig løsning, eventuelt avsi midlertidige avgjørelser ved kjennelse, og for øvrig opplyse saken best mulig. Formålet med en hovedforhandling er i utgangspunktet å få en dom. Ved gjennomføring av hovedforhandling, vil retten avsi dom i saken hvis ikke partene klarer å bli enige etter å ha sett den sakkyndiges vurderinger eller etter innlegg og bevisføring under hovedforhandling mv. Saken spisses normalt en god del før en hovedforhandling, når det er klart at retten og den sakkyndige underveis ikke har klart å trygge hverandre eller komme til en løsning. Advokatene og partene står når saken er gått over til å beramme hovedforhandling friere til å kritisere den andre forelderens evne til foreldresamarbeid, omsorgstilbud og foreldreegenskaper.

Konflikt- og forsoningsmodellen kalles den metoden som i dag benyttes under de saksforberedende møtene etter barneloven § 61 nr. 1, der partene med bistand og innspill fra retten og en rettsoppnevnt sakkyndig skal forsøke å fokusere på hvordan partene kan bli enige fremfor å konkurrere om rett til barnet, samtidig som saken opplyses og synspunkter blir fremført. Fokus på konfliktløsning, aktiv bruk av den sakkyndige under saksforberedelsen og utprøving av midlertidige løsninger kom på plass med nye saksbehandlingsregler i Ot.prp.nr.29 (2002-2003) Om lov om endringer i barneloven mv. Formålet med de saksforberedende møtene var da at den rettsoppnevnte psykologisk sakkyndige og dommeren skulle bidra aktivt i en meklingsorientert rolle under saksforberedelsen, gjennom å bidra til demping av konflikt, mekling mellom partene og utprøving av forsøksordninger med tanke på langsiktige løsninger mv. jf. Ot.prp.nr.29 (2002-2003) side 88. Etter konflikt- og forsoningsmodellen oppfordres partene i de saksforberedende møtene til bevisst å ikke fokusere for mye på de bekymringer som fremsettes av partene, men på å «se fremover» og forsøke å komme til en løsning på saken eller å komme frem til midlertidige avtaler, som deretter kan brukes til å trygge begge parter om at samlet foreldrekontakt og et foreldresamarbeid er til barnas beste, og at ordningene fungerer før endelig avtale inngås. Gjennom innspill om hva barnet trenger i denne saken, og hva som er viktig på generelt grunnlag for barn, samtidig som foreldrenes synspunkter og bekymringer forsøkes sett og trygget, vil den sakkyndige og retten jobbe aktivt i de saksforberedende møtene for å få partene til å inngå midlertidige avtaler etter barneloven § 61 nr. 7. I konflikt- og forsoningsmodellen er gjerne den sakkyndiges bidrag viktig for å oppnå slike avtaler, ved at den sakkyndige gis tilgang til informasjon som retten ellers ikke vil få, slik som enesamtaler med partene, samtaler med barna, observasjon av samspill mellom foreldre og barn og tilknytningsatferd, og besøk i partenes hjem mv.

I en barnefordelingssak for domstolene vil man sjelden gå rett til hovedforhandling, men det vil som regel avholdes ett eller flere saksforberedende møter etter barneloven § 61 nr. 1. De saksforberedende møtene er formelle rettsmøter, der det føres protokoll, avgis forklaring etter avgitt forsikring osv. Partene har plikt til å møte til det saksforberedende møtet, jf. tvisteloven § 23-1.  Formålet med det saksforberedende møtet er å «klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det», jf. barneloven § 61 nr. 1. De saksforberedende møtene er likevel mer uformelle enn hovedforhandling. Blant annet har ikke advokatene og dommerne kapper, og det er fokus på å dempe konfliktnivået og bli enige om en avtale enten midlertidig eller endelig. Rettsmøtene varer som oftest ikke lenger enn en halv dag, med mindre det må brukes mye tid på forhandlinger og/eller midlertidig avgjørelse. Ved beramming av de saksforberedende møtene, er det viktig å huske på at også den prosessuelle saksbehandlingen skal være til barnets beste etter barneloven § 48. Som regel vil innkallingen til det saksforberedende møtet finne sted kort tid etter stevningen, og møtene skal berammes så raskt som mulig. De saksforberedende møtene inngår i det som heter konflikt- og forsoningsmodellen. Å inngå, prøve ut og evaluere midlertidige avtaler for en prøveperiode er en av grunnstenene i konflikt- og forsoningsmodellen. Under konflikt- og forsoningsmodellen skal det søkes inngått midlertidige avtaler under de saksforberedende møtene etter barneloven § 61 nr. 7 i en såkalt prøveperiode, som deretter evalueres og bygges på videre i de senere saksforberedende møtene. Den sakkyndige kan også gis mandat til å rettlede foreldrene i prøveperioden, og holde seg orientert om hvordan ordningen virker underveis og om endringer bør skje. Formålet med å bruke sakkyndig under de saksforberedende møtet er blant annet å bidra til at å redusere foreldrekonflikten, og motivere partene til å se at en avtale vil være til barnets beste. Meningen er at den sakkyndige skal kunne flytte foreldrenes fokus fra konflikten mellom dem og over på barnas interesser. For å oppnå en slik avtaleløsning vil sakkyndig også ofte gi partene en såkalt realitetsorientering, der sakkyndig setter barnets situasjon og foreldrekonflikten i perspektiv.

I barneloven § 48 første ledd står det nevnt at også «handsaminga av slike saker» skal være til barnets beste. Det er et sentralt prinsipp i norske barnefordelingssaker at også saksbehandlingen skal være til barnets beste, slik at de prosessuelle reglene (saksbehandlingsreglene) praktiseres på en måte som er til barnets beste. Prinsippet innebærer blant annet en plikt til å påskynde saken, sørge for at den er forsvarlig opplyst og til å søke å oppnå forliksløsninger til beste for barnet mv. Barnets beste skal være styrende for de prosessuelle virkemidler som tas i bruk etter barneloven § 61 nr. 1 til og med nr. 8. Det er dermed barnets beste som skal være styrende i prosessuelle forhold som sakkyndigoppnevning, overgang til hovedforhandling, antall saksforberedende møter, utprøving av prøveordninger, samtaler med barnet, eget meklingsarbeid fra den sakkyndige under prosessen. Her er det også viktig å være klar over at barneloven § 62 slår fast at rettens valg av tiltak etter barneloven § 61, ikke kan ankes med unntak av avgjørelsen om å nekte å oppnevne sakkyndig etter barneloven § 61 nr. 3, eller å innhente opplysninger etter barneloven § 61 nr. 6.

Samværskompetanse utredes ut fra de samme kriterier som omsorgskompetanse, der man ser på materiell, kognitiv, sosial og emosjonell omsorg. Imidlertid stilles noe mindre strenge krav til samværskompetansen enn for omsorgskompetansen. Videre vurderes under samværskompetansen hvor bra samværsforelderen samarbeider med og respekterer den som har omsorgen for barnet til daglig. Vi skriver her litt nærmere om hva som vektlegges ved utredningen av samværskompetanse, og hvordan det påvirker samværets omfang.

Omsorgskompetanse er de foreldreferdigheter (atferd, kunnskaper, ressurser, holdninger og praksis) som forelderen har i sin omsorg for barn. Foreldreferdighetene inngår i barnets beste-vurderingen, som ett av flere momenter som skal vektlegges, og er blant de viktigste hensynene i norsk barnerett. Sakkyndige velger ofte å operasjonalisere omsorgskompetansen inn i materiell, kognitiv, sosial (relasjonell) og emosjonell omsorgsevne, som man ofte finner igjen i sakkyndige rapporter. Her beskriver vi nærmere hva som ligger i begrepene, og hvordan foreldreegenskapene måles.

Her drøftes om det er adgang til å ta andre hensyn i en barnefordelingssak enn kun hensynet til barnets beste etter barneloven § 48. Det er når det ellers står likt mellom partene i vurderingen av barnets beste, reist spørsmål om man eksempelvis kan legge vekt på hensynet til foreldrene, søsken, barnets beste som gruppe og konsekvensene av dommen fremover i tid.

Barneloven § 31 gir barnet rett til å være med på avgjørelser om barnefordelingen. Videre skal ethvert barn som er i stand til det, høres før det tas avgjørelser om personlige forhold. Meningen til barnet skal bli vektlagt etter barnets alder og modenhet. Videre innskrenkes foreldreansvaret etter barneloven § 30 av  «dei grensene som §§ 31 til 33 set». Foreldrenes rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet vil dermed etter hvert begrenses av barnets rett til medbestemmelse og selvbestemmelse etter §§ 31-33 med økende alder.

Rettspraksis vektlegger i mange saker å velge den forelder som kan skape stabilitet, forutsigbarhet og trygge oppvekstvilkår på lang sikt for barna. Det vil si at foreldre i en barnefordelingstvist ikke bør utsette barnet for mange flyttinger, hyppig partnerbytte, perioder med lav inntekt og bytte av jobb ofte over kort tid. Man omtaler dette gjerne som stabile, trygge oppvekstvilkår for barnet. En annen måte hensynet er beskrevet på er hvem som best kan innrette sitt liv i relasjon til barnet.

Forelderens oppdragerstil kan være ulik av medfødte årsaker som temperament, mentaliseringsevne, evne til å lese barnets kroppspråk, og ikke minst påvirket av egne foreldres oppdragerstil fra barndommen. Oppdragerstilen påvirkes også av barnets egen væremåte. Foreldrenes oppdragerstil og rutiner (eller mangel på rutiner) kan være noe barnet trenger mer eller mindre av sett hen til barnets alder og utvikling eller sårbarhet. Barn kan også selv ha preferanser for en av foreldrenes måte å gjøre ting på. For større barn vil det ofte være viktig med mer frihet, mens det for mindre barn og sårbare barn vil være viktig å ha mye nær emosjonell omsorg og bli «sett».

Som regel vil retten og den sakkyndige ikke anse det å være til barnets beste å splitte opp søsken, selv om barna har ulikt syn på hvor de vil bo fast eller hvor mye de vil være hos samværsforelderen. Dersom det er flere barn, og ett av de eldre barna har et klart ønske om å være hos den ene forelderen, blir derfor resultatet som oftest at alle barna blir boende hos den som det eldre barnet ønsket å være hos. Det er normalløsningen at søsken holdes samlet i barnefordelingssaker, og at man unngår deling av en søskenflokk. Dersom søsken skal splittes, skjer dette gjerne fordi ett eller flere av barna markant er knyttet mer til den annen forelder, og som regel fordi barnet selv gir uttrykk for behov om å være mer hos den andre. Søsknene kan også ha ulik sårbarhet og ha ulikt behov for nær omsorg og oppfølging.  Andre hensyn som kan tale for å splitte søsken er stor aldersforskjell, at søsknene ikke kommer godt overens eller at søskenflokken er stor, slik at ingen av foreldrene har kapasitet til å ta seg av alle.

I tillegg til forhold som tilknytning og foreldreegenskaper mv. vil den sakkyndige også vurdere partenes omsorgskapasiteter, der forhold som foreldrenes arbeidstid og avlastning fra familienettverk og ny partner, kan spille inn i vurderingen og i noen tilfeller bli avgjørende. Arbeidstid kan spille inn i vurderingen av omsorgsevnen og mulighetene for vanlig samvær eller utvidet samvær, dersom forelderen jobber svært mye eller jobber overtid, turnus med nattarbeid, kveldsarbeid, helgearbeid eller lange perioder med jobb som offshore.

Med familienettverk og vennenettverk tenker man mest på foreldrenes venner og familie, idet barnas egne vennenettverk gjerne inngår under hensynet til status quo. Man sier gjerne at familie- og vennenettverket inngår i forelderens omsorgstilbud. Familienettverk og vennenettverk er et av de hensynene i barnefordelingssaker som isolert sett ikke er mest tungtveiende i rettspraksis, men som likevel kan bli avgjørende i en barnets beste-vurdering, når det ellers er ganske likt mellom foreldrene.

Hensynet til samlet foreldrekontakt innebærer at retten som oftest velger den barnefordelingsløsning som sørger for at barnet får være sammen med og får oppfølging fra begge foreldre, og at det også skal være samvær selv i saker med høyt konfliktnivå eller ved enkelte mangler i samværskompetansen til samværsforelderen. Hensynet til samlet foreldrekontakt har de senere årene blitt vektlagt enda sterkere av de psykologisk sakkyndige i barnefordelingssaker, idet nyere psykologisk forskning legger til grunn at hensynet til samlet foreldrekontakt er viktigere for barns utvikling og selvfølelse enn å dempe konfliktnivået. Hensynet til samlet foreldrekontakt omfatter således også den som kan sørge for best kvalitet i foreldresamarbeidet og kontakten mellom samværsforelder og barn, og ikke bare at det skal være kontakt av et visst omfang. Dersom det er andre ting som setter begrensninger for samværets omfang, slik som geografisk avstand mv., er det likevel viktig at samværet/foreldrekontakten finner sted regelmessig og er forutsigbar.

Status quo betyr samme status, og er et prinsipp i barneretten om at det normalt ikke skal skje større endringer i barnets miljø med mindre det er klart fordelaktig for barnet å bytte miljø. Status quo-prinsippet kommer gjerne inn særlig tungt i saker med sårbare barn som ikke vil tåle en større endring eller flytting, eller hos eldre barn som har slått rot og er knyttet til venner, skole og nærmiljø. Status quo-prinsippet vil gjerne bli et viktig hensyn i flyttesaker enten det er utenlands eller innenlands. Et annet utrykk for prinsippet er risikoen ved miljøskifte, idet man normalt ikke kan vite hvordan barn vil reagere på å bytte omsorgsbase og miljø. Status quo-prinsippet gjelder først og fremst det ytre miljø på stedet og veier tyngre fra skolepliktig alder, der barna har begynt å få venner og fritidsaktiviteter begynner å bli viktige sosialt mv. Små barn er mer mobile, og det er normalt mindre betenkelig å bytte barnehage enn skole. Det vil normalt være en fordel om barna har nærhet og tilknytning til skole, barnehage, fritidsaktiviter og venner, hvilket vil kunne medføre at status quo blir et hensyn. Hvis forholdene ikke er gode eller bedre hos den andre forelderen, kan det derimot trekke i retning av at det anbefales et miljøskifte. Hensynet til status quo vektlegges særlig dersom det ellers står nokså likt mellom foreldrene, og det ikke er spesielle grunner som taler for å flytte barnet. Rettspraksis har flere ganger uttalt at status quo-prinsippet slår ut ekstra tungt, når foreldrene ellers stiller ganske likt i forhold til tilknytning og foreldreegenskaper osv. Hensynet til status quo vektlegges også særlig når barnet er sårbart (eksempelvis etter stressbelastninger fra langvarig foreldrekonflikt) og ikke vil tåle et miljøskifte like godt.

Barns generelle behov ved fast bosted eller samvær, vil være forskjellig fra sak til sak. Alle barn er forskjellige, er ulikt tilknyttet og har opplevd forskjellige ting i sin barndom. Barn har helt ulike personlige og kognitive egenskaper, tålegrenser for belastninger eller spesielle behov for tilknytning til en omsorgsperson eller behov for å opprettholde sosial kontakt med venner mv. Videre sier det seg også selv at barnets behov endres med barnets alder og utvikling, og at genetiske og sosiale faktorer også spiller inn. For større barn vil andre ytre ting som fritidsinteresser, tilpasninger, krav på skolen osv. kunne medføre at barnet vil ha behov for en annen type barnefordeling enn et lite barn. Barns særlige behov i barnefordelingssaker vil som oftest være knyttet til sårbarhet fra å ha vært utsatt for foreldrekonflikt og lojalitetskonflikter i lang tid mv. Barn som har opplevd stressbelastninger fra lojalitetskonflikt vil ha større behov enn andre barn for å være hos en forelder det har en trygg tilknytning til, en forelder med livsstabilitet og en forelder med ekstra god evne til å se barnets behov (mentalisering). Andre hensyn begrunnet i barns generelle behov som hensynet til samlet foreldrekontakt vil da kunne vike for barnets særlige behov for ro, trygghet og stabilitet. Det må derfor vurderes konkret hva barnet trenger og tåler av fremtidig utrygghet og stressbelastninger ved fastsettelse av fast bosted eller samvær. I barnefordelingssaker skal den sakkyndige normalt alltid utrede barnas utvikling. generelle omsorgsbehov og eventuelt særlige omsorgsbehov ved fastsettelsen av bosted eller samværsomfang, siden det er lagt opp til at barnets behov skal drøftes i standardmandatet fra vedlegg 9 (side 42) i pkt. 1 i Nasjonal Veileder i foreldretvister.